Krisehåndtering i en usikker tid

Vi lever i en tid med stor usikkerhet, og det er stor enighet om at faren for krig og konflikt i Vest-Europa er større enn noen gang etter avslutningen av den kalde krigen. Noen hevder at Russland kan være i stand til å gjennomføre angrep mot utsatte deler av Nato innen få år. Mindre angrep for å teste Natos solidaritet vil kunne gjennomføres uten synlige forberedelser. Norge og andre vesteuropeiske land øker forsvarsbudsjettene og gjennomfører andre tiltak for å forhindre at Russland skal iverksette væpnet angrep mot oss og Nato.

Sikkerhetspolitikken i Europa preges i stor grad den pågående krigen i Ukraina, som viser at Russland er villig til å ta store sjanser for å oppnå sine politiske mål uten hensyn til folkerettslige regler. Brutaliteten i disse krigshandlingene og angrepene på sivile mål etterlater inntrykk som vi ikke har sett siden annen verdenskrig. Faren for eskalering av denne krigen er betydelig. Russland antyder at de i realiteten er i krig med hele Nato, og har også iverksatt hybride angrep og sabotasje i mange europeiske land. Det er ikke lett å avgjøre hvor grensen for et væpnet angrep skal settes.

USA har bekreftet at det aksepterer forpliktelsene i Atlanterhavstraktaten. Den amerikanske forsvarsstrategien fremhever at USA vil stille med kritiske kapabiliteter til forsvaret av Europa, men at de europeiske land må ta hovedansvaret for forsvaret av eget territorium. Vi kan derfor legge til grunn at USA fortsatt vil bidra med blant annet rombaserte tjenester, etterretning, kommando og kontroll, langtrekkende bombefly, reaktordrevne angrepsubåter og kjernevåpen. Men USA vil redusere sitt styrkebidrag til Europa betydelig.

President Donald Trump kommer stadig med uttalelser som er egnet til å så tvil om støtten til Europa. Trump-administrasjonen gjennomfører også endringer uten konsultasjoner med Nato. Dette skaper stor usikkerhet både på kort og lang sikt. Den økonomiske politikken skaper også store motsetninger. Ikke minst gjelder dette innføring av høye tollsatser uten reelle forhandlinger. Den enorme og raskt økende amerikanske statsgjelden gjør at vi må sette et spørsmålstegn ved om USA kan opprettholde de mange internasjonale forpliktelsene om militær støtte. Allerede nå utgjør rentebelastningen av statsgjelden like mye som bevilgningene til militære formål. USA vil måtte bruke enorme midler hvis landet skal innfri de store forventningene knyttet til modernisering av alle våpengrener, inkludert kjernevåpenarsenalene, og i tillegg bygge opp et effektivt luftvern over Nord-Amerika (Golden Dome). Tvilen om fremtidig amerikansk militær støtte til Europa gjelder derfor både vilje og evne på sikt.

Men også for USA står mye på spill. Uten den nære alliansen med Europa vil USA miste mye av den supermaktsstatusen som Trump-administrasjonen nå kan trekke veksler på. Et stort flertall i Kongressen støtter USAs medlemskap i Nato. Muligens vil mellomvalget til høsten forsterke forankringen i det transatlantiske samarbeidet.

Et annet usikkerhetsmoment som har fått mindre oppmerksomhet, er de fundamentale endringene som er på vei i Europa. Populistiske partier med en nasjonalistisk innretning synes å få større oppslutning i de fleste europeiske land. Norge støtter seg i stor grad på Storbritannia, Tyskland og Nederland og i en viss grad på Frankrike. Det knytter seg spenning til fremtidige valgresultater og regjeringsalternativer i alle disse landene. For Storbritannia og Frankrike vil antagelig statsfinansene sette store begrensninger på fremtidig militær evne. Ettersom antall medlemsland i Nato og EU har økt, fremkommer også med all tydelighet at prioriteringer og utenrikspolitisk kurs er forskjellige i de ulike delene av Europa. Det er særlig blant våre naboer i nord at holdningen til Russland synes å være nokså sammenfallende med norsk politikk. I andre deler av Europa er det mindre oppmerksomhet om krigen i Ukraina og den faren som Russland utgjør. Dette kan gjøre det vanskeligere og mer tidkrevende enn før å oppnå konsensus om trusselvurderinger og beredskapstiltak i Nato.

Hvis Norge utsettes for alvorlige trusler vil det, i tillegg til nasjonale tiltak, raskt bli aktuelt å søke internasjonal støtte fra våre allierte. Det vil være naturlig å først søke enighet med våre nordiske naboland, som i mange tilfeller også utsettes for tilsvarende trusler. Hvis det er enighet i Norden om at Nato-tiltak er nødvendig, må man søke enighet i en større gruppe. Tradisjonelt ville man søke politisk og militær støtte i USA først, men det er mer usikkert nå. Våre nærmeste allierte i Europa, Storbritannia, Tyskland, Nederland, Frankrike, Polen, de baltiske land, og også Canada vil naturlig tilhøre vår nærmeste krets. Forhåpentlig vil også USA tilhøre denne kretsen.

32 medlemsland med ulike geopolitiske utgangspunkt og ulike trusselvurderinger kan være en stor utfordring når det må tas vidtrekkende beslutninger under tidspress. For Norge er det viktig å motta forsterkninger tidlig i en alvorlig krise. Det er nødvendig for å vise en motstander at eventuelt angrep vil resultere i en større multinasjonal forsvarskamp, og dermed styrke avskrekking og forsvarsevne. Hvis det ikke er mulig å få enighet i Nato på kort varsel, vil det være nødvendig at de mest nærstående allierte reagerer, og danner en koalisjon av villige. Nato-traktatens artikkel 5 innebærer en forpliktelse både kollektivt og individuelt. En koalisjon av villige stater er antagelig mer sannsynlig nå enn tidligere, fordi medlemstallet er blitt fordoblet etter avslutningen av den kalde krigen. Det bør bli mulig å benytte Nato-ressurser uten at nødvendigvis alle Nato-land deltar. Nato-prosedyrer og planverk kan benyttes uten at Nato som helhet er med. Kommando, kontroll og etterretning kan også innrettes for fleksibelt bruk.

Tradisjonelt har Norge i kriseplanlegging lagt vekt på å overføre kommando til Nato tidlig i en konflikt. Felles kommando er en forutsetning for koordinerte operasjoner både i krise og krig. Vi kan ikke forvente at vestlige stormakter vil overføre sine styrker til norsk nasjonal kommando. Det må derfor opprettes mekanismer for politisk samhandling hvis dette ikke kan gjøres i ordinære fora i Nato. Dette bør drøftes og avklares med våre nærmeste allierte allerede i fredstid Viktige politiske avklaringer vil blant annet kommandoordninger, styrkedisponering og engasjementsregler for militære styrker. Faren er selvfølgelig at slike forberedelser bli oppfattet som bevis for at det etablerte Nato-samarbeidet mangler troverdighet, og at vi ikke lenger har tillit til Nato. Men det er jo også dette som ligger i den såkalte garderingsstrategien, hvor likesinnede stater inngår i et nettverk av bilaterale avtaler.

Denne kronikken ble først publisert i Dagens Næringsliv 24. september 2026.