Kronikk: Enkle merkelapper fanger ikke opp Putins Russland

Klassekampen (05.08.23): Endelig er det enkelt å forstå Russland. Gjenkjennelige merkelapper og paralleller oppsummerer hva Russland nå er, enten det er at landet er fascistisk, at Putin er Hitler eller at regimet opererer via en blåkopi av Aleksander Dugins eurasiske ideologi.

Men Putins regime kan ikke lett gripes gjennom disse parallellene. Dessuten er problemet med enkle merkelapper at de er statiske. De fanger ikke opp et regime som stadig har vært i endring og som omformes under trykket av et hasardiøst krigsprosjekt. Og denne (ufattelige) krigen mot Ukraina gjør oss enda mer tilbøyelige til å ty til enkle merkelapper, på tross av at det er mye vanskeligere å vite ting sikkert i krigståka.

Dette er en forutsigbar dreining i det offentlige ordskiftet om Russland, men den er ikke nyttig. Den skaper grunnlag for en ønsketenkning som ikke kommer til å gagne verken Ukraina eller vår egen evne til å hegne om egen sikkerhet.

Jeg har registrert mye journalistikk og mange ekspertutsagn siden krigen begynte som sannsynligvis har vært myntet på å solidarisere og motivere Ukraina på slagmarken, men som samtidig har skapt en falsk forventning om at denne krigen er lettere å vinne enn den egentlig er. Det kan bli bittert for ukrainerne nå som motoffensiven viser seg vanskelig og ønsket om en tidsplan for Nato-medlemskap har blitt avvist.

Ønsketenkning har også gjort seg gjeldende i spørsmålet om hvor lett Putin-regimet kan falle. Siste runde med slik kommentering oppsto i kjølvannet av Wagner-opprøret i juni: Opprøret kunne ikke bare svekke Russlands ‘forsvarslinje’ i Øst-Ukraina, men bli begynnelsen på slutten for Putin.

Jeg skal ikke påstå at jeg vet hva som kommer til å skje og kan bare resonnere ut fra min begrensede kunnskap. Likevel, Putin-regimet har de siste 20 årene spilt opp en blanding av ulike ideer og spredd dem gjennom regimets omfattende spinnapparat for å forsøke å legitimere forskjellige typer politikk. Av og til spilles ideene midlertidig ned igjen og sentrale idéentreprenører, som Dugin, blir marginalisert. Dette skjedde etter annekteringen av Krym og intervensjonen i Øst-Ukraina i 2014, etter at russisk-nasjonalistiske ideer, noen av dem hentet fra Dugins idéverden, hadde blitt tydelig artikulert i Putins taler. Ved inngangen til invasjonen i 2022 dominerte imperialistisk tale, mens den antivestlige retorikken, som ble spilt opp fra omkring 2004 og har vært den mest konstante propagandalinjen, står vel så stekt i dagens offisielle russiske uttalelser.

Denne eklektiske bruken av ideer og deres entreprenører har en parallell i bruken av voldsentreprenører. Putin-staten er ikke en lovstyrt, institusjonalisert stat, men en nettverksstat, der uformelle avtaler og samarbeid forbinder Putin og en rekke klienter. Putins makt har bestått i å kunne styre og balansere disse ulike klientene. Noen har årelange, personlige forbindelser til Putin og sitter i formelle posisjoner, politiske eller økonomiske. Andre igjen har blitt innflytelsesrike klienter ved å løse oppgaver som Putin-staten ikke har kunnet løse selv uten å miste sin viktige appell i befolkningen.

Dette var tilfelle da Kadyrovene, far og sønn, påtok seg det skitne arbeidet med å ‘utradere terroristene’ i utbryterrepublikken Tsjetsjenia og siden holde den innenfor føderasjonens grenser. Putin lyktes med å vinne krigen på denne måten, men det har lenge vært et spørsmål om hvorvidt den gjensidige avhengigheten som har oppstått mellom Putin og Kadyrov kan bli et problem for statens kontroll. I praksis har Tsjetsjenia under Kadyrov oppnådd en autonomi Putin gikk til krig for å forhindre.

Etter den mislykkede fullskala invasjonen i februar 2022, ble maktforholdet mellom Putin og voldsentreprenørene forrykket. Jevgenij Prigozjin og Ramzan Kadyrovs krigere syntes å ha blitt avgjørende på slagmarken og muliggjorde utsettelse av en upopulær regulær mobilisering. Samtidig ble det å vinne krigen eksistensielt for Putin.

Spoler man ett år fremover i tid kan det likevel se ut som om Putin-staten har områdd seg. Mobiliseringen av flere hundre tusen russiske soldater er et faktum på bakken i Øst-Ukraina. Putin har bemektiget de tradisjonelle militære klientene på bekostning av nykommerne, på tross av deres udugelighet. Wagner-opprøret utløste ikke andre opprør. Andre klienter ser ikke ut til å følge opp Prigozjins initiativ. Den russiske befolkningen, de av den som rakk å oppfatte situasjonen, var mer skremt over utsiktene til borgerkrig og ytterligere tap av stabilitet, enn av at Wagner-soldatene har måttet blø. Og fordi Russland ser ut til å kunne motstå den ukrainske motoffensiven, fremstiller selv den russisk-nasjonalistiske informasjonssfæren Prigozjin nå som en sviker.

Selv om det ikke er tvil om at krigen løsner tøylene for voldsentreprenørene og åpner for en infighting mellom ulike klienter som innebærer at Putins autoritet som maktmegler er svekket, er det flere mulige scenarioer for Russlands framtid. Ett av dem er en konsolidering rundt det som er blitt en enda mer brutal og undertrykkende Putin-stat. For å bedømme best mulig hva som kommer, er vi nødt til å være åpne for den kognitive uro det innebærer å se nøye på hva som skjer på bakken i Ukraina og i Russland, og operere med flere mulige scenarioer. Det hjelper oss lite å kommentere og konkludere ut fra det vi håper på.

Denne kronikken ble først publisert hos Klassekampen den 5. august 2023.