KRONIKK: Resignasjonen

Denne kronikken var først publisert i Klassekampen 22. oktober 2026.

"A loaded gun won’t set you free" sang Ian Curtis for det som må være godt over 40 år siden. Ian døde ung, mens jeg har blitt eldre og kanskje for gammel til å forstå det ungdommelige raseriet som viser seg ikke bare på gatene i Frankrike, men også i Albania, Belgia og Italia og det er godt mulig at flere steder følger etter. Men en gang var jeg på gatene selv og det siste året har jeg og gode kollegaer i Serbia og Georgia fulgt protestene der nøye. Det er de unge som har ledet an, men i motsetning til i Frankrike har de klart og holde protestene relativt fredelige og heller brukt virkemidler som leder tankene hen mot teater, skuespill, forestillinger og rene festivaler. Går det en linje mellom alle disse ungdommelige opprørene fra skatteopprøret i Kenya til Serbia, Georgia og nå Frankrike, Albania og Italia?

Det gjør det, men ikke på sak og heller ikke på virkemidler. Det som forener er at de som stiller seg i spissen, de som får ting til å skje er unge mennesker, de fleste i tenårene eller rett over 20 år. Unge mennesker som reagerer mot politiske eliter som de føler er helt ute av stand til å forstå sin tid og som effektivt blokkerer deres muligheter og aspirasjoner for en god fremtid. I Kenya var den utløsende saken nye skatter som rammet de med lite mest. I Serbia var det skandalen rundt kollapset på taket i togstasjonen i Novi Sad som satte protestene i bevegelse. I Frankrike er det vanskjøtte skoler, lærermangel og et utdanningssystem som stort sett kun fungerer for de privilegerte. Protestene i Albania startet med lokal misnøye med at representanter for Trump familien skulle få kjøpe et område satt av til naturvern og i Italia er det igjen skole, utdanning og levekår som oppfattes verre og verre for vært år.

Det er fellesnevnere, men hvorfor eksploderer et sted i vold og brann, mens andre steder som i Serbia har protestene stort sett vær fredelige. Serbiske ungdommer har vel like gode grunner til å være sinte som de i Frankrike. Svaret er nok hva man tror er mulig og hvilket fremtidshåp dette gir eller ikke. Studentene som ledet opprøret i Serbia trodde dette var deres generasjons store mulighet – at de ikke bare kunne bringe Vucic regimet i kne, men endre hele det politiske spillet i Serbia og de kan ha vært nære ved å lykkes. Den tilnærmet ikke-politiske agendaen de stod for gjorde det mulig å samle alt fra fagforeninger og bondeorganisasjoner til motorsykkelgjenger og fotball-hooligans grupperinger rundt et mål – å kaste det sittende regimet. Det lykkes det ikke med, men de innovative virkemidlene de benyttet seg av vil nok være en inspirasjon for de som kommer etter dem.

Frankrike og byene som ble åstedet for de store demonstrasjonene er der imot en annen historie. Det er fortellingen nok en gang om unge elever og studenter som sier at nok er nok. Sammen med fagforeninger og "de gule vestene"-bevegelsen ville man få frem budskapet til en politisk overklasse at her er det ikke mer å gå på. Dere kan ikke kutte mer i budsjettene til skole, utdanning og til vanlige folk generelt, men dette var drevet av de som fortsatt har tro på systemet. At de kan reformeres, at et annen og mer inkluderende Frankrike er mulig innenfor rammene av de bestående. Andre som sluttet seg til deler nok ikke den oppfatningen. De som bor i de minoritetstunge drabantbyene, tror ikke på denne fortellingen da de aldri har fått noen grunn til å tro på den. De føler seg til side satt, akterutseilt uten tilhørighet til en stat som aldri har vært noe for dem.

Hva har de å tape og hva har de å vinne. Tror de protestene vil føre til en reell forbedring i deres levekår, i deres muligheter innenfor de bestående franske systemet. En del ja, men mange av de som sluttet seg til protestene i helgen har nok for lengst kommet til den konklusjonen at dette Frankrike er ikke for meg. Hva gjør man da? Man tar det man kan få. Unge franske elever, studenter, arbeidere og vanlige franske folk var på gatene og protesterte. Det ble bråk for harde aktivister – det media fremstiller som "black block" også ville være med. Det ble bråk med politiet. Det blir det alltid når de to møtes. Sett fra perspektivet til minoritets ungdom fra drabantbyene kan dette ha blitt oppfattet som noen muligheter for oss. Det blir "action", det blir spenning og hvis det skjer noe så er det for en gangs skyld ikke i vårt nabolag og våre butikker og biler det går utover, men noen andres, og det kan hende vi får noe igjen for det. En rute knuses i en dyr merkevare butikk, så en til og så er man inne. Opprøret blir en sjanse til å skaffe seg noe, en jakke, en bukse eller noe annet som man ellers bare kunne se på gjennom et vindu.

Hvis du har gitt opp. Hvis du ikke lengre tror at dette Frankrike, dette Europa kan gi deg noe, at alle muligheter for sosial mobilitet er blokkert, ja da er kanskje en dyr merkevare som en bukse eller jakke bedre enn ingenting. Men problemet er også at de reelle årsakene til at dette startet i utgangspunktet også forsvinner i den plyndringen som kom i etterkant av de store protestene som stort sett gikk fredelige for seg. Buksa eller jakke fikk man med seg, men systemet er det samme dagen etter. Nabolaget det samme, skolen er like dårlig, så som Ian Curtis sang for mange år siden "a loaded gun won’t set you free", og her er vi ved kjernen av problemet som det som skjedde i helgen i Frankrike viser oss, folk som har gitt opp og da er det ikke lengre snakk om protester for endring, men ta hva man kan når muligheten er der for systemet er så rigget mot en at motstand for endring er umulig.