Norge mangler utenrikspolitikk for digital teknologi

Denne kronikken ble først publisert i Dagens Næringsliv 31.03.2025.

En tiltagende rift mellom USA og Europa er det siste eksempelet på en global politikk i endring. For norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk skaper de store globale omveltningene vi nå lever med, en rekke utfordringer, ikke minst på teknologifronten. En farligere verden er blitt satt i sammenheng med sårbarheten for kritisk digital infrastruktur og bruken av kunstig intelligens i krig.

I de siste ukene er også løsninger på sikkerhetsutfordringene blitt lansert, slik som mer nasjonal lagring av data og bedre ansvarsfordeling mellom departementene for å møte truslene effektivt. For bedre nasjonal sikkerhet er dette gode betraktninger.

Samtidig er denne sikkerhetsdimensjonen bare en liten del av den større omveltningen som skjer. Der Norge jobber stadig bedre med nasjonal sikkerhet og teknologi, er det fortsatt vanskelig å se hva man egentlig ønsker å oppnå internasjonalt.

Digitaliseringen av samfunnet har bidratt til økt produktivitet, gjør hverdagen enklere, og gir tilgang på tjenester det er vanskelig å se for seg livet uten. Samtidig kommer teknologien, selskapene som leverer den, og beslutningene om hvordan denne verden skal se ut, i stor grad fra utenfor Norges grenser. Teknologi er blitt helt sentralt i forholdene mellom land.

For Norges del skaper dette et grunnleggende dilemma: Hvordan best beskytte landets interesser i møte med ny og potensielt skadelig teknologi, uten å støte fra seg de store mulighetene som følger med teknologirevolusjonen?

Svaret krever en tydelig definert utenrikspolitikk for teknologi.

Denne internasjonale dimensjonen kommer til overflaten i den norske debatten kun når teknologien truer nasjonal sikkerhet. For eksempel gjennom de mange diskusjonene om hvorvidt kinesiske selskaper som Tiktok og Huawei gjør det mulig for kinesiske myndigheter å spionere eller bli misbrukt for sabotasje.

De siste månedene er noen av de samme utfordringene blitt løftet for amerikansk teknologi etter Trump. Og når Trump er villig til å starte handelskriger med Europa, og eierne av store techselskaper har brukt sin innflytelse til å blande seg inn i europeiske valg, så er det en sikkerhetsdimensjon som må tas alvorlig. Samtidig er sikkerhet i denne sammenheng bare en liten del av et mye større bilde. Norge er avhengig av et fungerende internasjonalt samarbeid på teknologi og kan ikke produsere all teknologi nasjonalt.

Avhengighet vil være en del av bildet også i årene fremover. Store amerikanske selskaper kan ikke utestenges, men heller ikke behandles som rent kommersielle aktører.

Utviklingen skaper ikke bare utfordringer, men også muligheter for å styrke Norges posisjon, om man arbeider for det.

Mer nasjonal kontroll og sikkerhet hjelper litt, men ikke for alt. Politikken risikerer å bli navlebeskuende, snever og utilstrekkelig. Digital teknologi er ikke enten en sikkerhetsutfordring eller bra for norsk økonomi, politikkutformingen håndtere det som ligger mellom disse ytterpunktene.

Fraværet av en konkret utenrikspolitikk knyttet til teknologi kunne lenge unnskyldes med behov for prioriteringer; Norge kan ikke være best på alt, og spisskompetansen internasjonalt fantes på andre områder. Så lenge allierte i det store bildet trakk i samme retning, kunne Norge holde seg i bakgrunnen. Men når verden er i en så omfattende endring som den er nå, krever det en like omfattende omstilling på hjemmebane.

Som et av verdens mest digitaliserte land går Norges evne til å delta internasjonalt og forme teknologiutviklingen i tråd med egne interesser til kjernen av landets sikkerhet og velstand. Når allianser og verdisamarbeid slår sprekker må man prioritere det man er mest avhengig av.

Det Norge trenger er en helhetlig utenrikspolitikk for teknologi. En som tar inn over seg sikkerhet og mulighetene for økonomisk vekst, men også tydeliggjør hvilke interesser Norge har, hvordan man realistisk kan bevare disse, og tydelig peker ut prioriterte områder man vil jobbe mot.

Både Sverige og Danmark har helhetlige strategier og tilnærminger, Norge har en digitaliseringsstrategi som ikke sier noe om den internasjonale dimensjonen utover at det er viktig at vi deltar. Det vitner om et land som ikke prioriterer den strategiske og utenrikspolitiske dimensjonen av teknologi høyt nok.