Norge sitter på en strategisk råvare
Kronikken ble først publisert hos Dagens Næringsliv 13.07.26.
Stormaktene konkurrerer om kunstig intelligens, halvledere og sjeldne mineraler. Norge sitter på en annen strategisk «råvare». Den ligger ikke under havbunnen eller i fjellet. Den ligger over oss.
I august 2024 skjøt SpaceX opp to av Space Norways satellitter fra Vandenberg. Om bord var nyttelaster for både det norske og det amerikanske forsvaret. Ifølge US Space Force var dette første gang en operativ, amerikansk forsvarsnyttelast fløy på et kommersielt romoppdrag operert av en alliert. USA valgte dermed å legge deler av sin militære satellittkommunikasjon inn i et norsk system.
Det var ingen tilfeldighet. USA valgte ikke bare et satellittsystem. De valgte de fortrinnene Norge har bygget opp gjennom flere tiår.
Norge har en kombinasjon av geografi, rominfrastruktur og troverdighet som få andre land kan tilby. Satellitter i polarbane passerer Svalbard på hvert omløp, og ingen annen, lett tilgjengelig plass på kloden ser dem like ofte. Fra Andøya til Svalbard har Norge bygget opp oppskytingskapasitet, satellitter og verdens største, kommersielle bakkestasjon. Gjennom mer enn seksti år har Norge dessuten forvaltet sensitiv romvirksomhet på en måte som har gjort landet til en attraktiv partner for allierte.
Dette er Norges strategiske råvarer. Men råvarer skaper ikke strategisk innflytelse av seg selv. Det oppstår først når de mobiliseres gjennom relasjoner, allianser og institusjoner. Statsviterne Stacie Goddard og Daniel Nexon beskriver dette som forskjellen mellom staters ressurser og repertoarer. Som på et kjøkken er råvarene bare begynnelsen. Verdien ligger i hvordan de settes sammen, hvem de serveres til og hvilke relasjoner de skaper.
Historien viser at Norge kan dette. Under havrettsforhandlingene på 1970-tallet gikk Norge, en kyststat med store havområder, fra å eie en geografisk fordel til å bli en av arkitektene bak reglene som fortsatt forvalter verdenshavene. Geografien var råvaren. Jus, diplomati og tålmodighet gjorde den til internasjonal innflytelse.
Den samme oppgaven står foran oss i rommet.
Diskusjonene om antennene på Svalbard er eldre enn månelandingen. Helt siden Den europeiske romforskningsorganisasjon etablerte en bakkestasjon i Ny-Ålesund på 1960-tallet, har Norge levd med det samme dilemmaet. Romvirksomheten trekkes mot den gunstige geografien, og mistanken om militære formål følger etter. Norge har svart med aktsomhet, åpenhet og selvpålagte begrensninger. Det har gjort landet til en troverdig vertsnasjon.
I dag er utfordringen blitt større. Rivaliseringen mellom stormaktene er skarpere, og de viktigste aktørene er ikke lenger bare stater. Private romselskaper kontrollerer stadig større deler av infrastrukturen. Samtidig bygger norsk overvåkning av havområdene på systemer landet bare delvis kontrollerer. Oppskyting, satellitter, sensorer og kommunikasjon leveres av ulike aktører i ulike land. Avhengigheten går begge veier. Norge er avhengig av allierte og kommersielle selskaper, men de er også avhengige av norsk geografi og norsk troverdighet.
Likevel forvaltes disse fortrinnene fortsatt først og fremst som nærings-, forsknings- og sektorpolitikk. Stormaktene tenker annerledes. For dem er rommet blitt geopolitikk. Den som ser rominfrastruktur bare som næring, lar en strategisk maktressurs ligge ubrukt.
Den nye romloven gir Norge et moderne regelverk for romvirksomhet, og den kommende stortingsmeldingen gir regjeringen en anledning til å løfte blikket. Det er ikke nok bare å regulere romvirksomhet. Vi må også utvikle en strategi som kobler romdata til forsvar, beredskap, maritim næring, forskning og diplomati, samtidig som Norge tar initiativ til forutsigbare kjøreregler for rominfrastrukturen i nord sammen med allierte og naboer.
Norge har allerede råvarene. Geografien, infrastrukturen og troverdigheten er på plass, men som på et kjøkken er råvarene bare begynnelsen. Det er foredlingen som skaper verdien.