Strategien må følges opp

Denne kronikken ble først publisert i Dagens Næringsliv 12.05.2025.

Regjeringen lanserte den 8. mai landets aller første nasjonale sikkerhetsstrategi. Det var på tide. Det har gått tre år siden Russlands fullskalainvasjon av Ukraina og 11 år siden krigen begynte. I tillegg utfordres Europa av andre autoritær regimer, mens utviklingen i USA forpurrer Norges tradisjonelle sikkerhetsorientering. Det er derfor helt nødvendig at nasjonal sikkerhet tydelig settes på agendaen. Men spørsmålet er hva dette betyr i praksis. Hva vil regjeringen gjøre for å følge den opp?

Det kan argumenteres at strategier uten konkrete tiltak og ressursallokering mer kan beskrives som visjoner enn strategier. Samtidig skal man ikke undervurdere betydningen av at noen overordnede prinsipper, interesser og prioriteringer nedfelles i et dokument utgitt av Statsministerens kontor. Den setter standarden for formuleringer og definisjoner av trusler som vil legge føringer i de ulike departementene og sektorene, i lokalforvaltning, det private næringsliv og samfunnet for øvrig. Den er også relativt kort – og det er positivt. Altfor mange slike strategier i andre land eser ut og gjør «alt» til nasjonal sikkerhet.

Ser man nøye etter er det også formuleringer her som jeg ikke tror regjeringen har brukt tidligere. Det står for eksempel at USA har «skapt stor usikkerhet i det transatlantiske forholdet». Om Kina står det blant annet at landets «omfattende militære opprustning og bruk av pressmidler skaper uro og forrykker den militære balansen, regionalt og globalt». EU omtales også på en måte som neppe hadde gått med Senterpartiet i regjering, for eksempel at «EU tar betydelige initiativ for styrket forsvarsevne, motstandsdyktighet og konkurransekraft». Fra mitt ståsted er alt dette åpenbare sannheter, men det er av betydning at det også formuleres av regjeringen.

Om Russland står det at landets «angrep på Ukraina representerer en direkte trussel mot fred og sikkerhet i hele Europa» og videre at et «Ukraina under russisk kontroll vil forrykke stabiliteten i hele Europa». Den logiske konsekvensen av dette utsagnet – særlig i en strategi – burde være at Norge og Europa må gjøre alt for å sørge for at Ukraina vinner denne krigen, jo før jo heller. Her blir imidlertid strategien straks mindre klar. Det står at Norge «skal forbli» en «sterk og langsiktig støttespiller for Ukraina». Det er med andre ord ingen tydelig kobling mellom trusselbeskrivelsen, målsetning og tiltak.

Strategien peker ut tre hovedprioriteringer: å raskt styrke forsvarsevnen, å gjøre samfunnet mer motstandsdyktig og å prioritere økonomisk sikkerhet høyere. På den første står det så vidt jeg kan se ikke noe signifikant som ikke alt er formulert i Langtidsplanen for Forsvarssektoren. På den andre prioriteringen, motstandsdyktighet, er fremstår teksten noe mer ambisiøs: Norge må få «bedre oversikt» over trusler, være «bedre forberedt», sikkerhetshensyn «må vurderes», osv. Det står imidlertid ingenting om hvordan dette skal gjøres i praksis eller hvem som har ansvaret for å følge det opp. Den økonomiske sikkerheten er tydeligst her, for der står det at økonomiske avhengigheter skal kartlegges, utenlandske investeringer kontrolleres bedre, eksportkontrollen effektiviseres. Det er neppe mye tvil om hvilke aktører som må følge opp disse tingene.

Strategien legger altså visse politiske føringer for norsk offentlig sektor, og sender et signal til næringslivet og samfunnet for øvrig. Men noe «mål-middel-ressurser»-logikk finnes ikke.

Samtidig er vi midt i en sikkerhetspolitisk krisesituasjon. Det er ikke krig, men heller ikke fred, en slags hybrid fred. Regjeringen bør ta grep for å kunne respondere raskere og mer proaktivt på hendelser. Det trengs løpende politiske føringer som muliggjør rask handling ved å lempe på forsinkende byråkratiske restriksjoner. Det er flust av eksempler de siste år på at normale fredstidsprosedyrer forsinker tidskritiske handlinger unødig i offentlig sektor.

Det er krevende for oss på utsiden å ha oversikt over hvordan nasjonal krisehåndtering styres, aktiviteten i Regjeringens sikkerhetsutvalg (RSU), samt i etterretnings- og sikkerhetstjenestene (EOS). Med forbehold om begrenset innsikt har jeg likevel plukket opp noen forslag. Forsvarskommisjonen anbefalte at Statsministerens kontor tok ansvar for oppfølgingen av nasjonal sikkerhetsstrategi. De forslo også å utvikle eller utvide rollen til RSU, fordi «Arbeidet med nasjonale sikkerhetsspørsmål fremstår () til dels som adhocpreget, og leder til at regjeringen ofte kommer på etterskudd i håndtering av hendelser og krise». Dette handler altså om å ha en løpende situasjonsforståelse på strategisk nivå og ikke bare når EOS-tjenestene eller andre etater melder noe opp til RSU.

EOS-tjenestene har til en viss grad en slik løpende beredskap og oppdatering på sine ansvarsområder. Dette koordineres blant annet i Nasjonalt etterretnings- og sikkerhetssenter (NESS). Et enkelt grep kunne være å løfte NESS opp til å bli en direkte ressurs for RSU. Det kunne vært styrt av en statssekretær med dette som hovedansvar, en nasjonal sikkerhetsrådgiver. Dette kunne være en relativt enkel måte å bidra til mer løpende situasjonsforståelse, kriseforebygging og eventuell håndtering i en sikkerhetspolitisk situasjon mellom krig og fred.

Tilsvarende kunne man gjort grep for å bedre koordinere mellom departementene for å få gjennomført prosesser, reformer og fjerne byråkratiske propper når sikkerhetspolitiske tiltak skal besluttes og implementeres. Ideen om en «sikkerhetspolitisk Schjøtt-Pedersen», altså en tungvekter med en stab ved SMK som kan presse igjennom tidskritiske beslutninger i resten av sentralforvaltningen når det trengs, har versert en stund, men intet har skjedd. Kanskje tiden er moden nå?

Regjeringens nasjonale sikkerhetsstrategi er et positivt og viktig skritt for å styrke vår alles sikkerhet i en urolig tid. Men selve lakmustesten blir hvilke konkrete tiltak som kommer i kjølvannet av strategien.