Utenrikspolitikk er som bilreparasjoner: et «tillitsgode»

Stortinget har etablert en granskningskommisjon som skal undersøke den norske engasjementspolitikken. Den skal blant annet vurdere hvordan man kan gjøre «utenrikstjenesten bedre, mer effektiv og mer målrettet.»

Kommisjonen får ingen enkel oppgave.

Utenrikspolitikk er det økonomer kaller et tillitsgode, hvis pris og kvalitet velgere ikke kan vurdere selv etter at de har fått den beskrevet. Resultatet er at debatten om utenrikspolitikken er preget av påstander vi velgere ikke kan vurdere, fordi utenrikspolitikerne har informasjon velgere ikke har.

Et tillitsgode er en tjeneste der tilbyder har mer informasjon enn konsumenten, og hvor konsumenten ikke fullt ut kan vurdere pris og kvalitet, selv etter konsumet av godet eller tjenesten. Bilreparasjon og advokattjenester er klassiske eksempler: Trengte jeg egentlig nytt hjuloppheng? Betalte jeg for mye for advokaten?

Enkelte holdepunkter har man likevel: Fungerer bilen? Vant jeg rettssaken?

Med utenrikspolitikken er det vanskeligere. Her er det politikerne som stiller diagnosen, foreskriver løsningen og vurderer effekten av egen behandling.

Som i all politikk er det uenighet om målene. Som et tillitsgode preges imidlertid utenrikspolitikken også av en ekstrem informasjonsasymmetri. Utenrikspolitikken gjennomføres i utlandet, ofte i lukkede rom, der norske politikere og diplomater har begrenset innflytelse og må samarbeide med andre stater.

Enda viktigere: Suksesskriteriet er ofte at noe negativt ikke skjer, som en militær invasjon av Norge eller sammenbrudd i internasjonalt samarbeid. Eller at noe positivt skjer langt frem i tid, som økt eksport på grunn av en handelsavtale.

De som til enhver tid forvalter utenrikspolitikken, kan derfor litt for enkelt beskrive utenrikspolitikken som mer vellykket og effektfull enn den sannsynligvis er. Samtidig kan kritikerne av utenrikspolitikken på sin side hevde at det går dårlig i verden fordi norsk utenrikspolitikk er feil.

Dette medfører at debatten gjerne handler mer om antagelser og overdrevne påstander om Norges rolle i verden, enn om fakta.

Utenriksminister Espen Barth Eide forsvarer eksempelvis engasjementspolitikken i Stortinget ved å koble den til krigen i Ukraina: «Vi har bygget opp relevant kompetanse som er høyt verdsatt, som f.eks. nå er tungt inne i Ukraina.» Statssekretær Andreas Kravik hevder i Aftenposten at høyresiden ikke forstår verden, og at fredsdiplomati er viktigere enn noen gang. Han skriver at «Gjennom norsk fredsinnsats er tusenvis av menneskeliv spart. Internasjonal stabilitet er sikret», og: «I dagens Washington har interessen knapt vært større for Norges fredsarbeid.»

Kanskje stemmer dette. Men hvordan skal velgerne vurdere slike påstander når prosessene foregår i lukkede rom, og vi ikke kan vite hvordan innsatsen står i forhold til resultatene?

Utenrikspolitikernes informasjonsmonopol blir på denne måten en sovepute når politikerne ikke vil eller kan vise hvordan arbeidet faktisk bidrar til «internasjonal stabilitet» eller til økt innflytelse i Washington.

Den samme inflateringen av Norges rolle finnes hos kritikerne. Sylvi Listhaug viser til Sør-Sudan og Afghanistan som bevis på at engasjementspolitikken ikke virker, som om utviklingen i disse landene kan tilskrives norsk innsats. Bård Ludvig Thorheim ønsker mer «realisme» og mindre engasjementspolitikk.

En realpolitisk analyse må imidlertid begynne med en erkjennelse av Norges begrensede makt og av at småstater sjelden endrer kurs alene.

Felles for både regjering og opposisjon er altså en tendens til å overvurdere Norges makt ute i verden: Regjeringen kan overselge hva norsk innsats oppnår. Kritikerne kan overselge den negative effekten av norsk innsats. Begge deler gir en debatt med mye skråsikkerhet og lite etterprøvbarhet.

Granskningskommisjonens viktigste bidrag kan være å utvikle en mer nøktern målestokk og mer finmaskede spørsmål: Var målene klare? Var ressursbruken rimelig? Fikk offentligheten innsyn der det var mulig?

Og lærte myndighetene av feil?

Slik kan utenrikspolitikkens informasjonsasymmetri bli mindre og mer håndterbar.

Denne kronikken sto først på trykk i Dagens Næringsliv (DN) 27. mai 2026.