Vennskap uten tillit: Når skal den sikkerhetspolitiske tvilen omsettes i handling?

«USA er Norges viktigste allierte» er et ubestridt faktum i norsk sikkerhetspolitikk. Det transatlantiske sikkerhetssamarbeidet har vært en fordelaktig overenskomst for Norge, Europa – og USA. Alliansen har overlevd skiftende regjeringer, amerikansk alenegang, og store verdimessige sprik - basert på gjensidig tillit. Nå er denne tilliten i ferd med å smuldre opp.

Misnøyen med europeiske «gratispassasjerer» er velkjent, men Trump og hans bevegelse går lenger. De utfordrer ikke bare byrdefordelingen, men også NATOs fundament: forpliktelsen til å forsvare alle allierte, samt idéen om at alliansen bygger på felles verdier og interesser. Trumps underminering av dette fellesskapet har rystet de fleste allierte hovedsteder.

Norge har helt fra Trumps første periode satset tungt på å forbli en nær alliert: Forholdet er dypere enn noen gang, med en ny forsvarsavtale og mer fremoverlent samtrening på strategisk nivå. «Pust-med-magen»-strategien antar at Trump kan styres med smiger og økte forsvarsbudsjetter. Det er åpenbart gode grunner til å samarbeide så lenge det er mulig – og trygt. Norge og Europa trenger sikkerhetsgarantien. Likevel, på tross av det tette samarbeidet på militært nivå, er det nå mer sannsynlig at norske og amerikanske verdier og sikkerhetsinteresser vil kunne komme i konflikt.

Amerikanske verdier og interesser har blitt omdefinert. Trump avskyr multilateralisme og ser på EU og Europa som snyltere med feil verdisett. Han presser allierte for å fremme sitt snevre syn på USAs interesser, inkludert forsøk på å påvirke europeisk politikk i MAGA-retning. Avhengigheten av USA er derfor ikke lenger bare en kilde til friksjon – den er også en sårbarhet som kan utnyttes.

Likevel er en sikkerhetspolitikk helt uten USA fortsatt utenkelig for mange norske og europeiske beslutningstakere. Sikkerhetsgarantien har vært for viktig – og for uerstattelig. Ukraina-krigen har tydelig vist hvor avhengige kontinentets allierte er av amerikansk lederskap og ressurser. I minst fire år fremover har Trump og hans regjering hendene på rattet. Stoler vi på sjåføren? Hva må norske politikere gjøre hvis de ikke lenger har tillit til USA?

Norge har vedtatt en historisk langtidsplan for Forsvaret og tatt grep for å fylle av lagre og kjøpe inn nytt utstyr. Forsvarskommisjonen anbefalte en sikkerhetspolitisk «garderingsstrategi», men det vil kreves et helt annet tempo og volum på opprustningen hvis tvilen omkring den amerikanske sikkerhetsgarantien er reell. Da holder det ikke lenger å erkjenne at Europa er for svakt, uten å følge opp med ekstraordinære tiltak. Mer penger er en forutsetning, men langt fra nok. Det kreves handlekraft og tempo. Minst fire forhold kan bli avgjørende:

Politisk vilje: Økt pengebruk må ledsages av en tydelig kriseforståelse og kraftfull vilje til handling. Politiske ledere må fjerne byråkratiske og juridiske hindre for å forsere prosesser vi ikke har tid til nå, og prioritere sikkerhet foran andre hensyn. Det innebærer en risiko for politisk polarisering, men alternativet innebærer i ytterste konsekvens tap av politisk handlefrihet og suverenitet.

Organisatorisk evne: Forsvarssektoren må settes i stand til å omsette ressurser i kampkraft langt raskere. Tydelig politisk vilje muliggjør mindre byråkrati hvis sektoren kan finne og fjerne flaskehalsene. En kulturendring må til. I det som er en risikoavers sektor må det nå være rom for kreative løsninger og raske avgjørelser – og aksept for feil på veien. Vi har ikke tid til perfekte løsninger som kommer for sent.

Strategisk prioritering: Norge har råd til å bidra tungt til en felleseuropeisk innsats. Ukraina-støtten er sentral i dette bildet – Norge har en unik posisjon til å bidra mer. De ekstra 50 milliardene er en god start og reflekterer at Ukrainas forsvarskamp også handler om norsk sikkerhet. Nansen-midlene skal imidlertid kun brukes på internasjonale initiativer og ukrainsk forsvarsindustri. Norsk forsvarsindustri trenger også langt større ordrer og rammebetingelser for å kunne bidra til å bygge europeisk sikkerhet raskt.

Utholdenhet: Å bygge en mer selvstendig europeisk forsvarsevne krever også politisk stamina. I første omgang for å bygge opp de konvensjonelle styrkene, men også en eventuell europeisk kjernevåpenavskrekking. Det krever store og langsiktige investeringer, samt forpliktende avtaler med viktige allierte.

For det finnes ingen quick fix for Europas utfordringer og avhengigheten av USA.

Å bygge en mer selvstendig europeisk sikkerhetsstruktur vil ta år og koste tusenvis av milliarder, og på veien dit vil Europa være sårbart for press. Det er ikke usannsynlig at NATOs artikkel 5 vil bli testet i de nærmeste årene. Tvilen omkring den amerikanske sikkerhetsgarantien har synliggjort at Europa kan risikere å måtte avskrekke Russland på egen hånd. Det er en dramatisk endring som fordrer nye strategiske vurderinger – og løsninger.

Kan vi stole på USA? Et definitivt svar får vi ikke før vi står i en sikkerhetspolitisk krise. Tiden er uansett over for uforpliktende erklæringer. Mest av alt trengs – som våre amerikanske venner ville ha sagt det – a sense of urgency.