Forsker
Claudia Emilie Aanonsen
Kontaktinfo og filer
Sammendrag
Claudia Emilie Aanonsen er seniorforsker ved NUPI og en del av forskningsgruppen for sikkerhet og forsvar. Hun har ph.d. i statsvitenskap fra Universitetet i Amsterdam og en mastergrad (MSc) i internasjonal politikk fra SOAS, University of London.
Hovedtemaene i forskningen hennes er cybersikkerhet, digital politikk og styring, moderne krigføring og teknologi i internasjonal politikk, blant annet med fokus på EU. Hun driver kritisk forskning som kombinerer Internasjonale Relasjoner (IR) og Science and Technology Studies (STS) for å forstå hvordan teknologi former sikkerhet og praksis, krigføring, politisk autoritet og makt i både globale og regionale sammenhenger.
Ekspertise
Utdanning
2022–2025: Ph.d. i statsvitenskap, Universitetet i Amsterdam
2018-2019 Mastergrad, Internasjonal politikk. Department of Politics and International Studies, SOAS, University of London, England
2016 Visiting Student, Political Science. Department of Arts and Sciences, American University of Beirut, Libanon
2014-2017 Bachelorgrad, Religionsvitenskap. Institut for Tværkulturelle og Regionale Studier, Københavns Universitet, Danmark
Arbeidserfaring
2025- Seniorforsker, NUPI
2022–2025 Doktorgradsstipendiat, NUPI
2021-2022 Vitenskapelig assistent, NUPI
2020-2021 Prosjektleder, Cappelen Damm Undervisning
2018 Prosjektmedarbeider, Turning Tables Jordan
2017 Trainee, United Nations Development Programme, Regional Bureau for Arab States
2017 Trainee, The Royal Embassy of Denmark in Beirut
Aktivitet
Filter
Tøm alle filtre
Når rompolitikk blir sikkerhetspolitikk: Norsk deltakelse i EUs romaktiviteter (EU Rom)
Denne rapporten er en evaluering av norsk deltakelse i EUs romaktiviteter utført på oppdrag av Nærings- og fiskeridepartementet. ...
Når rompolitikk blir sikkerhetspolitikk: Norsk deltakelse i EUs romaktiviteter
Denne rapporten er en evaluering av norsk deltakelse i EUs romaktiviteter utført på oppdrag av Nærings- og fiskeridepartementet. Oppdraget «Evaluering av EUs romprogram (2021-2027)» ønsket å bedre beslutningsgrunnlaget for eventuell videreføring av norsk deltakelse i EUs romaktiviteter for perioden 2028-2034, slik de er beskrevet i Konkurranseevnefondet gjennom «en evaluering av den samfunnsmessige nytten både for Norge og EU ved videre norsk deltakelse». Rapporten viser det norske samfunnets avhengighet av rombaserte kapasiterer, men også hvordan politiske, teknologiske og sikkerhetspolitiske endringer har endret rammene for romvirksomhet og Norges deltakelse i EUs romprogrammer. EU får nå en tydeligere sikkerhetspolitisk rolle, og rompolitikken kobles sterkere til strategisk autonomi. Dette gir Norge nye muligheter, men også mer krevende rammevilkår for deltakelse i europeisk romsamarbeid.
Frokostseminar: Verdensrommet, diplomati og transatlantiske relasjoner
Verdensrommet får stadig større strategisk betydning – men hvilken rolle kan diplomati spille for å sikre at det forblir en fredelig arena?
Trump 2.0 og internasjonal politikk
I denne spesialrapporten har Senter for geopolitikk samlet en rekke bidrag fra forskere tilknyttet senteret, fra Fridtjof Nansen Institutt, Institutt for Forsvarsstudier, Universitetet i Oslo, UiT – Norges Arktiske Universitet og Norsk Utenrikspolitisk Institutt. Bidragene setter søkelys på noen konkrete temaer som inntak til å forstå et USA i endring og hva det vil kunne bety for andre stater, og for utviklingen på konkrete politikkfelt. Rapporten har særlig fokus på hva disse endringene, hver for seg og samlet, betyr for Europa og Norge. En oppdatert versjon ble publisert 12.06.25, klokken 12.40.
Riskification and the production of threat: A comparison of risk assessments in cybersecurity and counter-terrorism
Denne artikkelen undersøker hvordan cybersikkerhet i økende grad forstås som risikostyring, snarere enn forebygging av konkrete trusler. Gjennom en sammenligning av det amerikanske cybersikkerhetsystemet EINSTEIN og det britiske kontraterrorprogrammet Prevent, viser vi hvordan ulike systemer for risikoanalyse former forståelsen for hva som utgjør trussel og hvordan risiko defineres. Mens Prevent baserer seg på normative vurderinger av trusler, det vil si, kjente definisjoner av hva som utgjør en trussel, definerer EINSTEIN trusler som avvik gjennom anomalideteksjon. Vi argumenterer for at risiko og trussel ikke er objektive kategorier, men produseres gjennom ulike samspill mellom teknologi, politikk, og sosiale forhold. På denne måten får vi bedre innsikt i hvordan sikkerhet som i økende grad automatiseres i forlengelse av maskinlæring, handler om risikostyring i stedet for forebygging av kjente eller konkrete trusler.
Stuxnet, revisited (again): Producing the strategic relevance of cyber operations
Femten år etter at cyberoperasjonen Stuxnet ble oppdaget i 2010, står den fortsatt som et sentralt referansepunkt i diskusjoner om cyberkrigføring. Angrepet på det iranske anlegget for urananrikning regnes som den første og mest omfattende cyberoperasjonen som har forårsaket fysisk skade på kritisk infrastruktur. I denne artikkelen argumenteres det for at vi bør kaste et friskt blikk på Stuxnet for å få en bedre forståelse for hvordan operasjonen markerer starten på forestillinger om ‘cyber’ som et strategisk maktmiddel. Gjennom en kritisk gjennomgang av akademisk og politisk diskurs, som i høy grad domineres av tradisjonelle sikkerhetsperspektiver, viser denne artikkelen hvordan disse fortsatt påvirker amerikansk og vestlig politikk. Ved å se på cyberoperasjoners strategiske relevans som historisk og politisk konstruert, gjennom samspillet mellom diskursive og materielle praksiser, åpnes det for en mer nyansert og kritisk tilnærming til fremveksten av ‘nye’ trusler og teknologiske kapabiliteter innen sikkerhetsstudier.
Norsk utenrikspolitisk konferanse 2025: Et splittet Vesten
Hva er norske interesser i en verden der samholdet i Vesten utfordres, ikke bare fra utsiden men også fra innsiden? Og hvordan kan de best ivaretas? Vi ser nærmere på dette på Norsk utenrikspolitisk konferanse 2025.
Digital Borders, Global Ties: The EU’s Dual Quest for Cybersecurity and Digital Sovereignty
EUs tilnærming til ‘digital suverenitet’ og cybersikkerhet, handler om å ta høyde for geopolitisk ustabilitet, eierskap og kontroll over data, og kritisk infrastruktur. Denne policy-briefen belyser EUs ambisjoner om digital suverenitet, som ikke bare handler om å kontrollere det digitale økosystemet internt i EU, men også om å imøtekomme eksterne avhengigheter. EU ønsker å redusere avhengigheten av eksterne aktører og fremme sin autonomi i det digitale rom. Samtidig må unionen også håndtere risikoen for at Europa isoleres fra det globale digitale markedet. Dette fører til en balansegang mellom å styrke cybersikkerhet og fremme internasjonalt samarbeid. Den kommende Cyber Resilience Act (CRA) er et tydelig eksempel på denne spenningen. Mens CRA har som mål å styrke digital motstandskraft og autonomi i EU, bør også europeisk integrasjon i det globale markedet imøtekommes. EUs mål om å fremme strategisk autonomi i form av digital suverenitet må ta hensyn til internasjonale avhengigheter, både når det gjelder økonomi og sikkerhet, hvor eksterne partnerskap er i dag avgjørende. EU bør sørge for en nyansert tilnærming til digital suverenitet tilpasset de faktiske forholdene i en sammenkoblet verden.
Stuxnet - et paradigmeskifte?
Cyberangrepet Stuxnet representerte noe helt nytt da det ble offentlig kjent i 2010. Angrepet viste at digital skadevare kunne sabotere funksjonaliteten til infrastruktur, forårsake alvorlige ødeleggelser og ikke minst fungere som et politisk pressmiddel. Dette kapittelet i boken "Cybermakt. En tverrfaglig innføring" belyser hvordan Stuxnet har påvirket hvordan stater benytter seg av cyberkapabiliteter i konflikt, og hvordan cyberoperasjoner oppfattes. Vi forfekter at angrepet representerer et paradigmeskifte, og bygger denne argumentasjonen på en analyse av operasjonen og dets etterspill. Utviklingen i cyberdimensjonen av konflikten mellom USA og Israel versus Iran, og dessuten andre staters opprustning av cyberkapasiteter, er også viktige bestanddeler i analysegrunnlaget. Skiftet gjelder bruk av cyberoperasjoner i konfliktsituasjoner og utvikling av offensive og defensive cyberkapabiliteter etter Stuxnet. Vi argumenterer i dette kapittelet at cyberoperasjoner kan benyttes som en alternativ måte å hevde sikkerhetspolitiske interesser på - ikke bare i gråsonen som et supplement mellom diplomati og militære virkemidler, men også som et substitutt til konvensjonell militærmakt.