Forsker
Karsten Friis
Kontaktinfo og filer
Sammendrag
Karsten Friis er forsker 1 i Forskningsgruppen for sikkerhet og forsvar.
Hans forskningsområder er sikkerhets- og forsvarspolitikk i Europa, med vekt på NATO, Norden, Arktis, transatlantiske relasjoner, etterretning, cybersikkerhet og Vest-Balkan. Han har publisert og ledet flere større prosjekt på disse temaene. Friis er også en hyppig brukt formilder og kommentator i det offentlige ordskiftet - ikke minst knyttet til Russlands krig mot Ukraina.
Friis er statsviter med PhD fra Universitetet of Groningen, Cand. Polit fra Universitetet i Oslo og MSc fra London School of Economics. Friis har vært tilknyttet NUPI siden 2007. Før det var han politisk rådgiver for OSSE-sendelaget i Serbia (2004 til 2007), OSSE i Montenegro (2001) og i Kosovo (1999). Friis var også en del av EUs forhandlingsteam for folkeavstemning om uavhengighet i Montenegro i 2006. I tillegg har Friis jobbet flere år i Forsvaret og tjenestegjort for NATO/KFOR i Kosovo.
Ekspertise
Utdanning
2018 PhD, University of Groningen
1998 Cand Polit, statsvitenskap, Universitetet i Oslo
1995 Master, Internasjonale relasjoner, London School of Economics
Arbeidserfaring
2007- Seniorforsker/seniorrådgiver/rådgiver, NUPI
2004-2007 Politisk rådgiver, OSSE Serbia
2001-2004 Rådgiver, Forsvaret
2000-2001 Politisk rådgiver, OSSE Montenegro
1999-2000 Analytiker/E-off, NATO/KFOR HQ, Kosovo
1999 OSSE Kosovo Verification Mission
Aktivitet
Filter
Tøm alle filtreComprehensive Approach. Challenges and opportunities in complex crisis management
Konstruktivisme og nasjonale interesser
Jeg har blitt utfordret av redaktørene til å bidra med et konstruktivistisk perspektiv på studiet av «nasjonale interesser» og «norske interesser» i utenrikspolitikken. Jeg antar at dette skyldes at redaktørene ønsker en respons på UDs Morten Aaslands artikkel i forrige nummer av Internasjonal Politikk, der han argumenterte for betydningen av nettopp interesser i studiet av norsk utenrikspolitikk. Hans artikkel var en kritikk av NUPIs rapport "Norske selvbilder og norsk utenrikspolitikk", og hovedbudskapet var at mens selvbilder er interessante bidrag i studiet av utenrikspolitikk, så må nasjonale interesser være et nøkkelfokus. Mens forfatterne av "Norske selvbilder" har ulik teoretisk tilnærming, er det mange som forbinder studiet av selvbilder og kollektive identiteter med nettopp konstruktivisme, og slik sett kan kritikken også tolkes som en kritikk av denne teoriretningen. La meg derfor, for debattens skyld, tolke ham dit hen og forsøke kort å vise konstruktivismens relevans for studiet også av nasjonale interesser. Jeg vil dog med en gang legge til at konstruktivismen, som alle andre teoriretninger og metoder, har visse begrensninger, og at det kan være sentrale problemstillinger som andre tilnærminger kan belyse bedre. Min grunnholdning når det gjelder samfunnsvitenskap er «å la de tusen blomster blomstre». Jo større teorimangfold og fl ere perspektiver, jo bedre for akademia, for resultatene og for de politiske debattene. La meg også understreke at siktemålet ikke er en debatt om rapporten "Norske selvbilder"; den kan sikkert forfatterne forsvare glimrende på egen hånd. Fokuset her er IP-teori.
The Power of the Draft: A Century of Changing Legitimacy of Norway’s Armed Forces