Karsten Friis

The State, the People and the Armed Forces – a Genealogical Outline of the Legitimacy of the Armed Forces in Norway

The Norwegian armed forces in the early 21st century is in a phase of rapid change and transition. International missions are about to become its main task, whereas traditional domestic territorial defence is becoming less and less relevant. Is this transition purely a technical adjustment to a new security environment, or does it also entail more fundamental changes in the relationship between the armed forces, the state and the population? Could the military risk to lose its popular legitimacy? To grasp the current changes, it is important to understand the foundations of the relationship between the military, the state and the people. As well as how these relations have evolved over time. This is certainly not the first time in history the armed forces are facing fundamental changes. This article seeks to shed light on some of these developments in Norway over the last centuries. The evolvement of the conscript system will be used to illustrate some of these developments. I will argue that the Norwegian authorities to date have been reluctant in addressing the changes, applying what can be described as ‘yesterday’s explanations’ when legitimising military operations of today. If this trend of ignorance continues, the danger of a popular back-lash increases.

Forsvar og identitet: de norske friskusverdiene

Dette kapitlet diskuterer forholdet mellom norsk nasjonal identitet og norsk forsvarspolitikk. Det argumenteres for at forsvarets legitimitet etter 2. verdenskrig har hvilt på et sett uuttalte verdier som var sentrale i ettertidens tolkning av, og fortellinger om, krigen i Norge. Disse krigsmytenes styrke ligger i deres fremstilling av historien i avpolitiserte og «naturlige» former. Mytene fremhever et sett verdier som ikke kan relativiseres, og som regnes som evige i norsk kultur. De er dermed sentrale verdier i norsk identitet generelt. Derfor har de vært viktige i ettertidens tolkning og legitimering av motstandskampen under krigen, men også for oppbygningen av det moderne forsvaret i Norge. Teoretisk forsøker artikkelen å vise det konstruktivistiske poenget at alt sosialt er historisk betinget. Det finnes intet essensielt, universelt og evig gitt i det sosiale. Selv de mest inngrodde «sannheter» har en historie, og er i stadig endring selv om vi ikke merker det. Imidlertid er nettopp en tilsynelatende inngrodd «sannhet» et eksempel på hvordan makten fungerer i moderne samfunn; den skaper og begrenser politiske handlingsrom.

From Liminars to Others: Securitization Through Myths

Identitet og politikk: En utredning om kollektive selvbilder i politikken

Denne rapporten går igjennom og diskuterer sentrale bidrag i dagens studier og teorier rundt kollektive selvbilder og identiteter. Det argumenteres for et perspektiv som bygger pa Benedict Andersons og Fredrik Barths vektlegging av de subjektive aspektene ved en felles identitet. Identiteter er dessuten i sin natur politiske, ettersom det alltid innebærer å trekke grenser mot ulike Andre. Dette gjelder også nasjonal identitet, der blant annet utenrikspolitikken bidrar til dette. Videre diskuteres Norges historiske og samtidige Selv- og Andre-bilder. Det påpekes at man i dag, blant annet grunnet intemasjonaliseringen og den økte kommunikasjonen, ser tegn til at stadig flere identitetskategorier er løsrevet fra en territoriell base. Vi opplever med andre ord ikke bare statsforvitring, men ogsa nasjonsforvitring. Samtidig blir stadig flere politiske felt inkorporert i et intemasjonalt nettverk som gjør anerkjennelse av politikken viktig. En fremtidig utenrikspolitikk og “norgesprofilering” bør derfor etter all sannsynlighet matte ta større hensyn til denne internasjonaliseringen og kulturelle fragmenteringen.

Intet nytt under solen?

Artikkelen er et tilsvar til Øyvind Østeruds a angrep på det han kaller “den postmoderne fagkritikken” innen samfunnsfag og humaniora. Artikkelen tar hovedsakelig fatt på påstanden om at postmoderne innsikter ikke bringer noe nytt, men kritiserer også argumentet hans om at relativismen er det viktigste fellesstrekket hos postmodernistene.