International finance institutions and the public-private partnership dilemma

De siste ti årene har ledende internasjonale finansinstitusjoner (IFI-er) brukt betydelige ressurser på å gjenopplive offentlig-private samarbeid (OPS) innen infrastruktur. Denne fornyede OPS-agendaen har søkt å lære av modellens brokete historie og den "evidensbaserte kritikken" som vokste fram i kjølvannet av den. Snarere enn å dempe entusiasmen for OPS, har denne kritikken faktisk inspirert IFI-ene til å utarbeide et stadig voksende sett med beste praksis og institusjonelle reformer, ment å hjelpe myndigheter med å unngå tidligere feil og dermed gjennomføre OPS-programmer som gir valuta for pengene i stor skala. Til tross for disse anstrengelsene har tilfanget av nye OPS-prosjekter stagnert. Ved å gjøre opp status for agendaens resultater og foreta en nærlesning av den nye OPS-veiledningen, argumenterer denne artikkelen for at dette utfallet verken er overraskende eller nødvendigvis mislykket. Ved å utvikle strenge mekanismer for å sikre valuta for pengene, og dermed legge til kompleksitet og transaksjonskostnader, hjelper den nye OPS-agendaen myndigheter med å unngå utnyttelse fra privat sektor, men på bekostning av OPS-ens attraktivitet for nettopp privat sektor. Snarere enn å innlede en ny gullalder for OPS, forskyver agendaen ganske enkelt det artikkelen kaller OPS-dilemmaet: der myndigheter må velge mellom en OPS-verden med høyt volum, men lav kvalitet, og en OPS-verden med lavt volum, men høy kvalitet.