Research project
Offentlig–Privat Utviklingsgrensesnitt i Etiopia (DEVINT)
I løpet av det siste tiåret har private selskaper, bedrifter og foretak inntatt en ny, sentral rolle i internasjonal utvikling. Mens det for få år siden var utenkelig, og til og med kunne betraktes som illegitimt, for tradisjonelle givere å samarbeide med private, markedsdrevne aktører, har offentlig–private partnerskap nå blitt den nye normalen. Denne utviklingen gjenspeiles i Agenda 2030, der privat sektor både er et mål i seg selv og et virkemiddel for å nå de ambisiøse bærekraftsmålene. SDG17 - samarbeid for å nå målene - fremhever særlig behovet for privat sektors deltakelse for å realisere målene i lavinntektsland.
Dette paradigmeskiftet har også preget utviklingspolitikken globalt. I Etiopia bruker myndighetene denne diskursen til å stimulere næringslivet og skape arbeidsplasser. I Norge er skiftet tydelig gjenspeilet i regjeringens nye stortingsmelding om utviklingspolitikk og operasjonalisert gjennom Norads nye “strategiske partnerskapsprogram”, som målsetter å tilrettelegge for offentlig-privat samarbeid.
Selv om økningen i offentlig-privat partnerskap er godt dokumentert, er det uklart hvordan inkluderingen av private aktører faktisk påvirker det internasjonale utviklingsfeltets betydninger, prosesser og mekanismer. Gjennom detaljerte empiriske casestudier i Etiopia vil DEVINT kartlegge og analysere disse endringene, hvilke muligheter og utfordringer de skaper for utviklingssamarbeid, og hvilke utilsiktede konsekvenser de har på utviklingspraksis. Prosjektet vil også analysere ulike former for offentlig-privat partnerskap og hvordan de involverte aktørene oppfatter, navigerer og implementerer disse.
DEVINT kombinerer lærdommer fra post-utviklingsteori og aktørorienterte tilnærminger for å undersøke hvordan offentlig-privat partnerskap fungerer i praksis. Mens den diskursive tilnærmingen i post-utviklingsteori tar for seg beslutningsnivået, vil et aktørperspektiv med fokus på aktørenes felles partnerskapsdannelse og prosesser for politikkutforming fange opp hvordan disse former utviklingspraksis. Å fokusere på det praktiske møtet mellom ulike aktører åpner for å undersøke skjæringspunktet mellom aktørenes verdener, interesser og mandater, og hvordan dette former utformingen av felles samarbeid og prosjekter. Slike grensesnittsituasjoner gjør det også mulig å utforske det komplekse forholdet mellom utviklingspolitikk- og praksis, inkludert hvordan aktører bruker strategier for megling og oversettelse for å håndtere og navigere i skjæringspunktet mellom politikk og praksis, samt mellom offentlig og privat sektor.
Forskning på det nye bistandsregimet og offentlig-privat partnerskap er viktig for å forstå og forbedre hvordan ambisiøse bærekraftsmål-strategier omsettes i praksis, men vi mener også det vil avdekke større prosesser knyttet til styring, makt og sosial endring som former verden i dag.
Prosjektleder
Deltakere
Eksterne
Marit Tolo Østebø, University of Florida
Teshome Imana, Addis Ababa University
Lovise Aalen, Chr. Michelsen Institute
Nye publikasjoner
Conclusion: Public–private relations in the wild
I dette avslutningskapittelet løfter redaktørene av boken "The Politics of Public–Private Partnerships and International Development: Insights from Ethiopia" frem funnene til bidragsyterne, og sammenhengene mellom dem. De peker også på nye spørsmål og retninger som den samlede analysen i boka åpner for. Dette kapittelet er en del av boken "The Politics of Public–Private Partnerships and International Development".
From synergy to subsidy – The cultural problem of public–private partnerships in international development
Dette kapittelet handler om kulturproblemet i offentlig-private samarbeid (OPS). Politikken for OPS i internasjonal utvikling fører sammen aktører som tenker ulikt og som har ulike måter å arbeide på, i håp om å skape synergi mellom dem. I praksis skaper møtet mellom offentlige og private aktører situasjoner der forskjellene mellom aktørene blir tydeligere, og kulturproblemet i OPS vokser. Kapittelet bygger på datainnsamling i Verdensbanken og en studie fra Etiopia av et OPS-prosjekt mellom en frivillig organisasjon og et multinasjonalt selskap. Studien viser hvordan kulturproblemet slår ut i praksis: den private aktøren trakk seg fra partnerskapet og fellesprosjektet. Det som skulle bli et synergiprosjekt, endte som offentlig finansiering av private interesser. Mer generelt viser kapittelet at OPS-agendaen krever at aktørene plasseres i bås som enten offentlige eller private, samtidig som den vil viske ut skillet mellom dem. Dette kapittelet er en del av boken 'The Politics of Public–Private Partnerships and International Development'.
Tracing the travels of a development model
Med et historisk blikk på Etiopias globale OPS-agenda undersøker dette bokkapittelet hvordan dagens manifestasjon i Etiopia bærer preg av OPS-modellens brokete historiske og politiske utviklingsbane. Det å spore OPS-modellens "reise" (ved analyser av Kinas og Storbritannias OPS-bølger) kan både bidra til å forklare hvordan Etiopia i utgangspunktet endte opp med å ta i bruk modellen, og til å forstå den særegne formen denne tilpasningen har fått. Dette kapittelet er en del av boken 'The Politics of Public–Private Partnerships and International Development'.
Unravelling the Ps in public–private partnerships for development
Med FNs lansering av Agenda 2030 ble offentlig-private samarbeid (OPS) formalisert som et mål og et virkemiddel for å gjennomføre FNs bærekraftsmål. En etablert, politikkorientert forskningsagenda har lenge ønsket å skape mening i "jungelen" av OPS ved å identifisere kritiske suksessfaktorer og kroniske svakheter. Likevel begrenser den instrumentalistiske evalueringen av OPS denne agendaens teoretiske horisont. Dette kapittelet er en del av boken 'The Politics of Public–Private Partnerships and International Development'.
International finance institutions and the public-private partnership dilemma
De siste ti årene har ledende internasjonale finansinstitusjoner (IFI-er) brukt betydelige ressurser på å gjenopplive offentlig-private samarbeid (OPS) innen infrastruktur. Denne fornyede OPS-agendaen har søkt å lære av modellens brokete historie og den "evidensbaserte kritikken" som vokste fram i kjølvannet av den. Snarere enn å dempe entusiasmen for OPS, har denne kritikken faktisk inspirert IFI-ene til å utarbeide et stadig voksende sett med beste praksis og institusjonelle reformer, ment å hjelpe myndigheter med å unngå tidligere feil og dermed gjennomføre OPS-programmer som gir valuta for pengene i stor skala. Til tross for disse anstrengelsene har tilfanget av nye OPS-prosjekter stagnert. Ved å gjøre opp status for agendaens resultater og foreta en nærlesning av den nye OPS-veiledningen, argumenterer denne artikkelen for at dette utfallet verken er overraskende eller nødvendigvis mislykket. Ved å utvikle strenge mekanismer for å sikre valuta for pengene, og dermed legge til kompleksitet og transaksjonskostnader, hjelper den nye OPS-agendaen myndigheter med å unngå utnyttelse fra privat sektor, men på bekostning av OPS-ens attraktivitet for nettopp privat sektor. Snarere enn å innlede en ny gullalder for OPS, forskyver agendaen ganske enkelt det artikkelen kaller OPS-dilemmaet: der myndigheter må velge mellom en OPS-verden med høyt volum, men lav kvalitet, og en OPS-verden med lavt volum, men høy kvalitet.
The Grammar of Status Competition: International Hierarchies and Domestic Politics
Stater streber ikke bare etter rikdom og sikkerhet, men også internasjonal status. Stadig mer forskning har dokumentert at stater av alle størrelser bruker betydelig med tid, energi, og til og med blod og skatter, når de søker status på verdensscenen. Til tross for forskeres suksess med å identifisere tilfeller av status-søking, mangler de enighet om arten til de internasjonale hierarkiene som stater sies å konkurrere innenfor. Å kunne gi mening om denne status-tvetydigheten er fortsatt den viktigste metodologiske og teoretiske utfordringen som statusforskning står overfor i feltet internasjonale relasjoner (IR). I "The Grammar of Status Competition" ser Paul David Beaumont nærmere på dette puslespillet, ved å gjøre en statusens allment anerkjente "glatthet" til en styrke. Gitt at stater, myndigheter og borgere bryr seg om, og forfølger, status til tross for at det er vanskelig å vurdere hvor suksessfullt dette er, argumenterer Beaumont for at vi kan studere internasjonale statushierarkier gjennom disse aktørenes forsøk på å takle denne samme statusuklarheten. Boken undersøker de teoriene om internasjonal status (TIS) som regjeringer og innbyggere selv produserer og bruker for å kunne gi mening til statens posisjon i verden. Boken fremmer et nytt rammeverk for å studere TIS, og belyser hvordan spesifikke teorier om internasjonal status dukker opp, stopper opp og blir omstridt, og hvordan disse prosessene påvirker innenriks- og utenrikspolitikk. Ved å vise frem verdien av en TIS-tilnærming via flere historiske case-studier – fra atomvåpenkontroll til norsk utdanningspolitikk – tar Beaumont dermed opp tre store gåter innen IR-statusforskning: hvorfor stater konkurrerer om status når de internasjonale belønningene virker flyktige, hvordan stater kan unnslippe nullsumspillet knyttet til oppdrag for posisjonsstatus, og hvordan statusforskere kan overvinne det metodiske problemet med å skille status fra andre motivasjoner.
Bottom-up development as framed freedom: developmentality and donor power
Internasjonal bistand er basert på og gjenskaper en rekke konseptuelle og strukturelle motsetninger. Aktører innen utviklingsarbeid har selv forsøkt å endre skjevhetene i bistandsrelasjoner, noe som illustreres gjennom de fremtredende politiske agendaene om eierskap og lokal tilpasning på 2010-tallet. Begge disse tilnærmingene er uttrykk for bottom-up-strategier i internasjonal bistand, som utfordrer den hierarkiske naturen til utvikling som et spesielt vestlig instrument og historisk prosjekt for intervensjon. Denne artikkelen argumenterer for at de toppstyrte, giverdrevne forsøkene på å snu utviklingsarbeidet til en bottom-up-strategi mislykkes, ikke bare på grunn av disse diskursive utfordringene. Ulikheter i bistandsrelasjoner vedvarer også fordi den neoliberale revisjonskulturen utvikler seg parallelt med de liberale prinsippene i agendaene for eierskap og lokal tilpasning. Dette analyseres gjennom begrepet "developmentality", som er en stilltiende og indirekte form for makt. Denne makten både oppstår fra og samtidig svekker de liberale prinsippene som ligger til grunn for bottom-up-tilnærminger.
Localization and developmentality: Policy pragmatism in pandemic times
Motivasjon: Lokalisering blir stadig oftere diskutert i debattene om hvordan man kan reformere internasjonal bistand. Målet er å forbedre bistandens effektivitet og adressere etiske utfordringer ved å snu de hierarkiske bistandsrelasjonene på hodet. Dette har imidlertid vist seg å være lettere sagt enn gjort. COVID-19-pandemien skapte logistiske hindringer for bistandsarbeidere, noe som førte til en fornyet, om enn midlertidig, interesse for lokalisering. Formål: Studien startet med å undersøke partnerskap under COVID-19, men nesten alle informantene rettet oppmerksomheten mot lokalisering. Artikkelen kartlegger og analyserer utfordringene og fordelene med lokalisering sett fra bistandsarbeidernes perspektiv. Metode: Artikkelen bygger på 24 intervjuer gjennomført i Oslo med representanter fra ulike norske utviklings- og humanitære organisasjoner samt offentlige etater. I tillegg er det gjennomført en gjennomgang av politikkdokumenter og grå litteratur. Funn: Artikkelen viser at debatten om lokalisering under COVID-19 blusset opp, ikke fordi man ønsket å reformere bistanden, men som en pragmatisk og midlertidig respons på pandemiens logistiske hindringer. Refleksjonene fra informantene om fordeler og ulemper gir mer dyptgående innsikt i hvorfor lokalisering ofte mislykkes i å endre praksis. Samtidig viser det seg at lokalisering muliggjør en indirekte form for styring knyttet til krav om ansvarlighet. Dette analyseres gjennom begrepet "developmentality", som viser at lokalisering ofte skjer når mottakerne gjør det giverne ønsker, men på en måte som fremstår frivillig. Dette antyder at lokalisering paradoksalt nok kan styrke eksisterende maktstrukturer. Politiske implikasjoner: Lokalisering er dårlig definert. En klarere definisjon kan være nyttig i praksis, men en altfor rigid definisjon kan undergrave mangfoldet av aktører og kunnskap som lokalisering ønsker å fremme. På operasjonelt nivå krever lokalisering større fleksibilitet og rom for tilpasning gjennom hele bistandskjeden, særlig når det gjelder revisjons- og ansvarlighetsregimene hos givere og finansieringsmyndigheter, som opprettholder skjeve bistandsrelasjoner.
Revisiting the Case of Ethnography and International Relations
Denne artikkelen går tilbake til debatten om rollen til etnografi innen International Relations. Den gjør dette primært ved å belyse tre spenningspunkter i litteraturen om etnografi innen internasjonale relasjoner. For det første tar den opp utfordringene knyttet til å implementere etnografi etter de refleksive metodologiske utviklingene som har funnet sted innen sosialantropologi siden 1980-tallet. For det andre undersøker den hvordan man kan overvinne visse skala-relaterte spørsmål og hvordan man metodologisk kan konseptualisere det 'internasjonale'. Når man ser på problemstillinger som på en eller annen måte eksisterer og opererer på internasjonal skala, kan den etnografiske oppgaven med fordypning i lokale scener noen ganger virke som en uegnet tilnærming. Imidlertid hevder jeg at denne problematiseringen avhenger av en bestemt metodologisk forståelse av hva det internasjonale er. Jeg forsøker å formulere en alternativ metodologisk tilnærming som tar på alvor ideen om at internasjonale relasjoner alltid kan nås lokalt. Denne artikkelen antyder at en av hovedløsningene på skala-utfordringen er å metodologisk forlate forestillingen om totaliteter som et høyere nivå. På denne måten kan etnografi muliggjøre viktige forståelser av sosiale relasjoner som eksisterer på tvers av lokale og globale skalaer.
Humanitarian–development nexus
Dette er et kapittel i boka Elgar Encyclopedia of Development.
Prosjektleder
Deltakere
Eksterne
Marit Tolo Østebø, University of Florida
Teshome Imana, Addis Ababa University
Lovise Aalen, Chr. Michelsen Institute