Publikasjoner
Chips in the crosshairs
Den globale forsyningskjeden for halvledere har blitt sentralt for økte geopolitiske spenninger rundt teknologi. I de senere år har USA, Kina og EU tatt skritt for å styrke motstandsdyktigheten og evnen til å være selvforsynt, som et svar på uro for forsyningssikkerheten. Samtidig har halvledere blitt et virkemiddel og verktøy i de tiltagende spenningene mellom USA og Kina. Siden 2022 har USA intensivisert forsøk på å utelukke kinesisk tilgang til både viktige materialer, brikker og utstyret som kreves for å lage dem. Denne briefen skisserer den politiske og økonomiske utviklingen av denne kritiske verdikjeden, og hvordan disse utviklingene kan fungere som et illustrerende eksempel for staters behov for å kartlegge verdikjeder for å håndtere risikoen for økte spenninger internasjonalt.
Even as war continues, NATO should open the door to defense integration with Ukraine
Ukrainsk seier på slagmarken vil være avgjørende for å sikre det europeiske kontinentet. Det er på tide at NATOs Ukraina-strategi blir smartere. Det gjelder også budskapet som formidler denne strategien. For øyeblikket forsøker NATO og alliansens medlemsland å balansere mellom å forsikre Ukraina om NATO-landenes forpliktelser til landets sikkerhet, og samtidig unngå eskalering til en atomkonfrontasjon med Russland. Å unngå slik eskalering er en legitim bekymring, men det er ikke nok til å utgjøre en strategi. Det NATO i stedet bør gjøre, er å gradvis bygge opp forsvar og avskrekking mot russisk aggresjon i Ukraina ved å integrere Ukraina i sin struktur steg for steg. Dette vil innebære en viss grad av ukrainsk integrasjon med NATO, selv mens Russlands invasjon pågår, skriver Karsten Friis i denne kronikken.
Heimevernet og forsvaret av Norge: Skjerpet trusselbilde, uforløst potensial
I forsvaret av Norge er Heimevernet (HV) en vital del av grunnmuren. Styrken er Forsvarets største, geografisk mest spredte, og har samtidig ansvaret for det bredeste spekteret av oppgaver – i fred, krise og væpnet konflikt. HV leverer mye effekt – og har et uutnyttet potensial til å levere enda mer – for en relativt sett billig penge. Likevel har styrkens andel av Forsvarssektorens samlede driftsbudsjett falt, fra 3,8 % i 2015, til 3,1 % i budsjettet for 2024 – en mulig indikasjon på at styrken ikke er høyt prioritert når det norske forsvarsbudsjettet økes. Dette forskningsnotatet gir en kort beskrivelse HVs ansvar og oppgaver, og peker på utviklingstrekk som vil kunne påvirke disse i nær fremtid. Notatet illustrerer gapet mellom oppgavene, de vedtatte ambisjonene om videreutvikling, og ressursene som blir stilt til rådighet. I forlengelsen av dette svekkes hele samfunnets motstandsdyktighet i en tid hvor usikkerheten er større enn på lenge. Rapporten peker på fire konkrete tiltak som ved hjelp av en relativt moderat budsjettøkning vil kunne utnytte det latente utviklingspotensialet i HV-strukturen og gi betydelig og umiddelbar effekt på Forsvarets samlede evne til å levere beredskap og sikkerhet overalt, alltid – i fred, krise og i krig.
The defence of northern Europe: new opportunities, significant challenges
With Finland and Sweden joining NATO, the Nordics will be united for the first time in a military alliance encompassing not only northern Europe but also the broader transatlantic region. It will eventually fortify northern European security, but several obstacles must be overcome first. NATO has done a formidable job since 2014 in updating its defence plans, cumulating in the Deterrence and Defence of the Euro-Atlantic Area (DDA) family of plans approved in Vilnius 2023. Now Finland and Sweden need to be incorporated into these plans. A more challenging task is to implement NATO's New Force Model which is tremendously ambitious. Finland and Sweden's contributions will be important, but new investments must be made. NATO's Command Structure is yet to be fully reformed and fitted to the DDA. Joint Force Command Norfolk must urgently be staffed, without undue politicization in NATO. Nordic defence buildup can draw on regional cooperation in particular in five areas: in strengthening the area's command design through functional double-hatted headquarters; developing close air power cooperation through e.g. a Combined Joint Air Operations Centre; strengthening total defence cooperation across borders and expanding logistical infrastructure; establishing joint intelligence task forces; and joint training and exercises. The contributions of the United States and United Kingdom are indispensable when it comes to upholding the alliance's guarantee in northern Europe. The recent signing of Defense Cooperation Agreements between the US and the Nordics reinforces this—together with an increased presence of air and naval assets in the region. The same applies to the UK and the Joint Expeditionary Force which now has shifted its focus towards northern Europe. This engagement is a crucial addition to Nordic and NATO plans and activities in a period when growth in Nordic defence structures is occurring at a relatively slow pace. Only after the weaknesses and hurdles are addressed will the deterrence and defence of the region attain a fully credible level.
Public–Private Development Cooperation: Interface and Conflicting Logics in the Formation of a Strategic Partnership
I denne artikkelen tar Jon Harald Sande Lie for seg offentlig-privat samarbeid (PPP) i bistandssektoren og hvordan dette kan føre til at offentlige bistandsmidler, egentlig ment for fattigdomsbekjempelse, ender opp med å fremme norske private aktørers interesser i Etiopia. Mer overordnet handler den om hvordan PPP-agendaen i bistandssektoren etablerer relasjoner mellom aktører med konkurrerende logikker som vanskelig lar seg forene i praktisk partnerskap og som dermed bidrar PPP i praksis til å undergrave PPP-agendaens hensikt. Empirisk handler artikkelen om Norads innovative strategisk partnerskapsprogram for å koble norsk næringsliv sammen med bistandsaktører i såkalte ‘public-private partnerships’ (PPP); og den handler om hvordan det offentlige Norge med kronprinsparet i spissen ledet an en større næringslivsdelegasjon til Etiopia på søken etter investeringsmuligheter og kontrakter. Og den handler om Yaras visjon om å utvinne pottaske for kunstgjødselproduksjon i Dallol, i Etiopias Afar-ørken – et prosjekt de var villige til å investere en milliard dollar i, men som de etter sigende endte med å selge for en dollar. Og den handler om det strategiske partnerskapet mellom Utviklingsfondet og Yara, og om hvordan ambisjonen og presset om å få til et strategisk partnerskap gjorde at Utviklingsfondet engasjerte seg i et bistandsprosjekt utenfor sitt etablerte kompetanseområde: om å renovere en yrkesskole, fra pensum til infrastruktur, for å kunne gi lokale ungdom utdannelse og dermed Yara bedre tilgang på kvalifisert arbeidskraft. Samtidig er det ikke det artikkelen egentlig handler om. Egentlig handler artikkelen om PPP-agendaen i praksis. PPP er ikke nytt, men det representerer et nytt mantra i bistandssektoren, hvor viktigheten etableres i og av bærekraftsmålene (nr. 17) hvor offentlig-privat samarbeid ansees som avgjørende for å frigjøre det årlige behovet for 2,5 billioner dollar for å realisere de 16 andre SDGene. PPP ser bra ut på tegnebrettet, men kart og terreng er ikke det samme. Artikkelen går forbi det offisielle nivået, hva som står i kontrakter, og som ytres i festtaler, til å se på PPP i praksis og hva som skjer i møtepunktet mellom offentlig og private aktører. Artikkelen viser hvordan private og bistandsaktører følger to forskjellige logikker og ansvarlighetsregimer, som vanskelig lar seg forene i praksis og i reelt partnerskap. Bistanden følger en ‘not for profit’-logikk, hvor organisasjonen forholder seg til et dobbelt ansvarlighetsregime: ‘oppover’ til bevilgende myndigheter og deres krav, og ‘nedover’ til mottagerne og deres rettigheter, behov og ønsker. Private aktører derimot, har en ‘for profit’-logikk der de i all hovedsak står til ansvar overfor investorer og eiere. Disse forskjellene gjør reelt partnerskap vanskelig. Således viser artikkelen til en mer fundamental utfordring med offentlig-privat samarbeid i bistandssektoren: at koblingene mellom aktørene, praksisene og kunnskapsfeltene som PPP-agendaen iscenesetter bidrar til å undergrave PPP i praksis. Artikkelen viser således hvordan et offentlig finansiert bistandsprosjekt blir en proxy for private interesser, men ikke nødvendigvis pga. dårlige intensjoner eller motstridende interesser blant de involverte aktørene, men heller som et resultat av de praksisene og kunnskapskampene som PPP agendaen produserer i praksis.
Vestens idealiserte selvbilde ligger begravd i Gaza
I denne kronikken skriver Minda Holm om at vestlige stater burde gjøre langt mer for å stoppe lidelsene i Gaza. Det handler også om langsiktig strategi: Hvordan best sikre en verden der autoritær statsmakt ikke får utfolde seg fritt og tøylesløst.
UN Peace Operations & Human Rights: A Thematic Study Executive Summary
Denne studien av Effectiveness of Peace Operations Network (EPON) undersøker bidragene fra FNs menneskerettighetsarbeid innenfor et bredt spekter av FNs fredsoperasjoner, inkludert fredsbevarende oppdrag, politiske oppdrag og regionale kontor for konfliktforebygging. Kjernespørsmålene i denne studien er: (1) Hvordan bidrar FNs menneskerettighetsengasjement til den samlede effekten av FNs fredsoperasjoner, inkludert beskyttelse av sivile? (2) Samlet sett, hvordan bidrar FNs fredsoperasjoner i seg selv til menneskerettighetsutfall? og (3) Hvilken lærdom kan trekkes ved å sammenligne ulike FNs fredsoperasjoner når det gjelder å bygge bedre synergier mellom menneskerettighetsfokuserte aktiviteter og det øvrige oppdragsarbeidet? Målet med rapporten er å tilby en komparativ, empirisk støttet vurdering av måtene FNs fredsoperasjoners innsats for å fremme menneskerettigheter bidrar til oppdragets effektivitet og bredere oppdragsmål. Hovedforfatter Prof. Charles T. Hunt – Senior Fellow, United Nations University Centre for Policy Research/ Senior Research Associate, Institute for Security Studies/Professor of Global Security, RMIT University Medforfattere Ms Emma Bapt – United Nations University Centre for Policy Research Dr Adam Day – United Nations University Centre for Policy Research Dr Fiifi Edu-Afful – Kofi Annan International Peacekeeping Training Centre (KAIPTC) Ms Abigail Gérard-Baldé – Center for Civilians in Conflict (CIVIC) Ms Hafsa Maalim – Independent researcher Ms Wendy MacClinchy – Center for Civilians in Conflict (CIVIC) Ms Nadia Nata – Independent researcher Dr Claudia Pfeifer Cruz – Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI)
UN Peace Operations & Human Rights: A Thematic Study
Denne studien av Effectiveness of Peace Operations Network (EPON) undersøker bidragene fra FNs menneskerettighetsarbeid innenfor et bredt spekter av FNs fredsoperasjoner, inkludert fredsbevarende oppdrag, politiske oppdrag og regionale kontor for konfliktforebygging. Kjernespørsmålene i denne studien er: (1) Hvordan bidrar FNs menneskerettighetsengasjement til den samlede effekten av FNs fredsoperasjoner, inkludert beskyttelse av sivile? (2) Samlet sett, hvordan bidrar FNs fredsoperasjoner i seg selv til menneskerettighetsutfall? og (3) Hvilken lærdom kan trekkes ved å sammenligne ulike FNs fredsoperasjoner når det gjelder å bygge bedre synergier mellom menneskerettighetsfokuserte aktiviteter og det øvrige oppdragsarbeidet? Målet med rapporten er å tilby en komparativ, empirisk støttet vurdering av måtene FNs fredsoperasjoners innsats for å fremme menneskerettigheter bidrar til oppdragets effektivitet og bredere oppdragsmål. Hovedforfatter Prof. Charles T. Hunt – Senior Fellow, United Nations University Centre for Policy Research/ Senior Research Associate, Institute for Security Studies/Professor of Global Security, RMIT University Medforfattere Ms Emma Bapt – United Nations University Centre for Policy Research Dr Adam Day – United Nations University Centre for Policy Research Dr Fiifi Edu-Afful – Kofi Annan International Peacekeeping Training Centre (KAIPTC) Ms Abigail Gérard-Baldé – Center for Civilians in Conflict (CIVIC) Ms Hafsa Maalim – Independent researcher Ms Wendy MacClinchy – Center for Civilians in Conflict (CIVIC) Ms Nadia Nata – Independent researcher Dr Claudia Pfeifer Cruz – Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI)
Deterrence and (Re)assurance in the High North – Finland and Norway Compared
- Finland og Norge er begge nabostater til Russland og har lignende avskrekkings- og forsvarsstrategier. - Finlands geopolitiske posisjon som en nabostat er hovedsakelig definert av den lange landegrensen til Russland, og Norge er i større grad en maritim nabostat. - Norge grenser til det russiske militærkomplekset i nord, og har en mer beskyttet strategisk dybde lengre sør som er viktige bakområder for støtte til militære operasjoner i hele den nordiske regionen. - Geografi er en faktor som påvirker Norge og Finlands forskjellige tilnærminger til utenlandsk militær aktivitet nær grensen til Russland. I tillegg er nærhet til russiske kjernefysiske styrker og testområder viktige faktorer.
Russiskspråklige i Estland: En minoritet uten agens
Denne artikkelen utforsker forholdene til den russisk-språklige minoriteten i Estland, og hvordan utviklingen av disse forholdene er et produkt av et samspill mellom den nasjonaliserende staten, den russisk-språklige minoriteten, minoritetens «hjemland» og det internasjonale samfunnet; et rammeverk som har blitt kalt et kvadratisk samspill («quadratic nexus») av David J. Smith, og som er en videreføring av teoriene til Rogers Brubaker. Denne artikkelen fremlegger en oppdatert empirisk analyse av påvirkningen til den kvadratiske dynamikken på estiske minoritetsforhold, da Russlands fullskalainvasjon av Ukrainia i 2022 har forskjøvet maktbalansen mellom aktørene i Smiths samspill. Resultatet av denne omveltningen er at forholdene til den russisk-språklige minoriteten i all hovedsak er bestemt av den nasjonaliserende staten, under innflytelse av russisk aggresjon. Den russiske føderasjonen har gjort beskyttelsen av minoritetsrettigheter i Estland stadig vanskeligere ved å presse den estiske politiske eliten til å innta en stadig mer konservativ holdning i nasjonalitetspolitikk som en respons til den oppfattede trusselen fra deres nabo i øst, i tillegg til å forsterke det internasjonale samfunnets likegyldighet til minoritetsrettigheter i Estland. Dette, kombinert med de sosioøkonomiske forholdene til den russisk-språklige minoriteten, har ledet til at den står igjen nærmest maktesløs.