Publikasjoner
Vestens idealiserte selvbilde ligger begravd i Gaza
I denne kronikken skriver Minda Holm om at vestlige stater burde gjøre langt mer for å stoppe lidelsene i Gaza. Det handler også om langsiktig strategi: Hvordan best sikre en verden der autoritær statsmakt ikke får utfolde seg fritt og tøylesløst.
UN Peace Operations & Human Rights: A Thematic Study Executive Summary
Denne studien av Effectiveness of Peace Operations Network (EPON) undersøker bidragene fra FNs menneskerettighetsarbeid innenfor et bredt spekter av FNs fredsoperasjoner, inkludert fredsbevarende oppdrag, politiske oppdrag og regionale kontor for konfliktforebygging. Kjernespørsmålene i denne studien er: (1) Hvordan bidrar FNs menneskerettighetsengasjement til den samlede effekten av FNs fredsoperasjoner, inkludert beskyttelse av sivile? (2) Samlet sett, hvordan bidrar FNs fredsoperasjoner i seg selv til menneskerettighetsutfall? og (3) Hvilken lærdom kan trekkes ved å sammenligne ulike FNs fredsoperasjoner når det gjelder å bygge bedre synergier mellom menneskerettighetsfokuserte aktiviteter og det øvrige oppdragsarbeidet? Målet med rapporten er å tilby en komparativ, empirisk støttet vurdering av måtene FNs fredsoperasjoners innsats for å fremme menneskerettigheter bidrar til oppdragets effektivitet og bredere oppdragsmål. Hovedforfatter Prof. Charles T. Hunt – Senior Fellow, United Nations University Centre for Policy Research/ Senior Research Associate, Institute for Security Studies/Professor of Global Security, RMIT University Medforfattere Ms Emma Bapt – United Nations University Centre for Policy Research Dr Adam Day – United Nations University Centre for Policy Research Dr Fiifi Edu-Afful – Kofi Annan International Peacekeeping Training Centre (KAIPTC) Ms Abigail Gérard-Baldé – Center for Civilians in Conflict (CIVIC) Ms Hafsa Maalim – Independent researcher Ms Wendy MacClinchy – Center for Civilians in Conflict (CIVIC) Ms Nadia Nata – Independent researcher Dr Claudia Pfeifer Cruz – Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI)
UN Peace Operations & Human Rights: A Thematic Study
Denne studien av Effectiveness of Peace Operations Network (EPON) undersøker bidragene fra FNs menneskerettighetsarbeid innenfor et bredt spekter av FNs fredsoperasjoner, inkludert fredsbevarende oppdrag, politiske oppdrag og regionale kontor for konfliktforebygging. Kjernespørsmålene i denne studien er: (1) Hvordan bidrar FNs menneskerettighetsengasjement til den samlede effekten av FNs fredsoperasjoner, inkludert beskyttelse av sivile? (2) Samlet sett, hvordan bidrar FNs fredsoperasjoner i seg selv til menneskerettighetsutfall? og (3) Hvilken lærdom kan trekkes ved å sammenligne ulike FNs fredsoperasjoner når det gjelder å bygge bedre synergier mellom menneskerettighetsfokuserte aktiviteter og det øvrige oppdragsarbeidet? Målet med rapporten er å tilby en komparativ, empirisk støttet vurdering av måtene FNs fredsoperasjoners innsats for å fremme menneskerettigheter bidrar til oppdragets effektivitet og bredere oppdragsmål. Hovedforfatter Prof. Charles T. Hunt – Senior Fellow, United Nations University Centre for Policy Research/ Senior Research Associate, Institute for Security Studies/Professor of Global Security, RMIT University Medforfattere Ms Emma Bapt – United Nations University Centre for Policy Research Dr Adam Day – United Nations University Centre for Policy Research Dr Fiifi Edu-Afful – Kofi Annan International Peacekeeping Training Centre (KAIPTC) Ms Abigail Gérard-Baldé – Center for Civilians in Conflict (CIVIC) Ms Hafsa Maalim – Independent researcher Ms Wendy MacClinchy – Center for Civilians in Conflict (CIVIC) Ms Nadia Nata – Independent researcher Dr Claudia Pfeifer Cruz – Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI)
Deterrence and (Re)assurance in the High North – Finland and Norway Compared
- Finland og Norge er begge nabostater til Russland og har lignende avskrekkings- og forsvarsstrategier. - Finlands geopolitiske posisjon som en nabostat er hovedsakelig definert av den lange landegrensen til Russland, og Norge er i større grad en maritim nabostat. - Norge grenser til det russiske militærkomplekset i nord, og har en mer beskyttet strategisk dybde lengre sør som er viktige bakområder for støtte til militære operasjoner i hele den nordiske regionen. - Geografi er en faktor som påvirker Norge og Finlands forskjellige tilnærminger til utenlandsk militær aktivitet nær grensen til Russland. I tillegg er nærhet til russiske kjernefysiske styrker og testområder viktige faktorer.
Russiskspråklige i Estland: En minoritet uten agens
Denne artikkelen utforsker forholdene til den russisk-språklige minoriteten i Estland, og hvordan utviklingen av disse forholdene er et produkt av et samspill mellom den nasjonaliserende staten, den russisk-språklige minoriteten, minoritetens «hjemland» og det internasjonale samfunnet; et rammeverk som har blitt kalt et kvadratisk samspill («quadratic nexus») av David J. Smith, og som er en videreføring av teoriene til Rogers Brubaker. Denne artikkelen fremlegger en oppdatert empirisk analyse av påvirkningen til den kvadratiske dynamikken på estiske minoritetsforhold, da Russlands fullskalainvasjon av Ukrainia i 2022 har forskjøvet maktbalansen mellom aktørene i Smiths samspill. Resultatet av denne omveltningen er at forholdene til den russisk-språklige minoriteten i all hovedsak er bestemt av den nasjonaliserende staten, under innflytelse av russisk aggresjon. Den russiske føderasjonen har gjort beskyttelsen av minoritetsrettigheter i Estland stadig vanskeligere ved å presse den estiske politiske eliten til å innta en stadig mer konservativ holdning i nasjonalitetspolitikk som en respons til den oppfattede trusselen fra deres nabo i øst, i tillegg til å forsterke det internasjonale samfunnets likegyldighet til minoritetsrettigheter i Estland. Dette, kombinert med de sosioøkonomiske forholdene til den russisk-språklige minoriteten, har ledet til at den står igjen nærmest maktesløs.
The Political Economy of Global Climate Action: Where Does the West Go Next After COP28?
Denne rapporten gir en kritisk og ærlig undersøkelse av landskapet for global klimainnsats. Gjeldende tiltak er utilstrekkelige, selv midt i påfølgende FN-klimakonferanser som bygger på suksessene fra Parisavtalen i 2015. Den argumenterer for at den gradvise fremgangen som så langt er oppnådd, er utilstrekkelig for å adressere den eskalerende klimakrisen. Utfordringer med innenrikspolitisk økonomi og mangel på global styring er i stor grad å klandre. Vi identifiserer flere relaterte barrierer for effektiv klimainnsats, inkludert mismatchede tidsrammer, delt offentlig og privat ansvar, kompleksiteten av globale utfordringer, og problemer med global kollektiv handling og fordeling av byrder. Rapporten utforsker de distribusjonelle kostnadene ved klimapolitikk, og legger vekt på effektene av populisme på klimainnsats (og omvendt), samt behovet for en rettferdig overgang. Utfordringer med global styring kan tilskrives grensene for eksisterende multilaterale institusjoner og det vedvarende vanskelige geopolitiske og makroøkonomiske utsikter. Vi avslutter med å tilby et sett av spesifikke politikkanbefalinger, som spenner over bedriftsskattlegging, offentlig investering, mekanismer for langsiktig forpliktelse, grensesnittet mellom klimainnsats og energisikkerhet, bedriftsansvar, og imperativet for en rettferdig, likeverdig og deltakende overgang. De foreslåtte strategiene kan bidra til å oppnå tidskonsistent, avgjørende og systemisk handling som takler den presserende klimakrisen, bygget på politiske insentiver og disincentiver. Dette systematiske perspektivet – fokusert på politisk økonomi og begrensninger i global styring – må anvendes på alle klimainnsatspolitikker for å ligge foran kurven i det globale og innenrikspolitiske miljøet vi befinner oss i.
The failure to decarbonize the global energy education system: Carbon lock-in and stranded skill sets
Den globale energiomstillingen medfører en omrokkering av yrker og arbeidsmarkeder, som igjen er avhengig av tilgang på arbeidskraft med riktig utdanning og kompetanse. Denne studien undersøker hvor raskt høyere utdanning, globalt sett, skifter fokus fra fossil energi til fornybar energi i sitt undervisningsinnhold. Artikkelen er basert på en gjennomgang av 18 400 universiteter, hvorav 6142 universiteter i 196 land tilbyr energispesifikke utdanninger. Studien sammenligner forekomsten av utdanningsprogram rettet mot fossil og fornybar energi. Funnene viser at omstillingen til fornybar energi globalt ikke gjenspeiles i endringer i høyere utdanning. Universiteter fortsetter å prioritere kull- og petroleumsstudier. I 2019 hadde 546 universiteter fakulteter og/eller studieprogrammer dedikert til fossil energi, mens kun 247 universiteter hadde fakulteter og/eller studieprogrammer i fornybar energi. Så mange som 68% av verdens energirelaterte utdanninger var rettet mot fossil energi, og kun 32% fokuserte på fornybar energi. Dette vil si at universiteter ikke klarer å imøtekomme den økende etterspørselen etter arbeidskraft innen ren energi. Med den nåværende endringstakten vil energirelaterte utdanninger først være 100% dedikert til fornybar energi i år 2107. Ettersom en karriere varer rundt 30 til 40 år, oppstår det en risiko for langsiktig karbon «lock-in» og utdatert kompetanse gjennom (feil)utdanning. Resultatene indikerer også at utviklingsland henger etter industriland på dette området, til tross for at de har et større behov for fagpersoner innen fornybar energi. Sammen med manglende kapital, underutviklede reguleringsrammeverk for fornybar energi og inngrodde interesser i fossil energi, kan misforholdet mellom energirelatert utdanning og behovene til fornybar energisektor hindre energiomstillingen i mange utviklingsland.
UN Peacekeeping at 75: Achievements, Challenges, and Prospects
I år er 75-årsjubileet for det FN selv anser som sin første fredsbevarende operasjon. Det er derfor et passende tidspunkt å reflektere over FN-fredsbevaringens resultater i arbeidet med å opprettholde og realisere fred og sikkerhet. Samtidig er det en anledning til å vurdere hva som er fredsbevaringens fremtid. Denne forumartikkelen samler derfor både akademikere og FN-representanter for å vurdere prestasjonene og utfordringene ved FNs fredsbevaring gjennom de siste 75 årene. Vi håper å identifisere dagens trender og utviklinger gjennom dialog mellom forskere og praktikere innen fredsbevaring. I tillegg ønsker vi å utforske prioriteringer i fremtiden for å forbedre effektiviteten til fredsbevarende operasjoner med hensyn til å oppnå sine mandatmål, slik som å opprettholde fred, beskytte sivile, fremme menneskerettigheter og legge til rette for forsoning. Forumartikkelen er strukturert i seks tematiske seksjoner, som hver belyser ulike aspekter av FN-fredsbevaring: (1) grunnleggende prinsipper for FN-fredsbevaring – nemlig samtykke, upartiskhet og (ikke-)bruk av makt; (2) beskyttelse av sivile; (3) politikkens forrang; (4) tidlig varsling; (5) samarbeid med regionale organisasjoner; og (6) det skiftende geopolitiske landskapet som FN-fredsbevaring opererer i.
How Ad Hoc Coalitions Deinstitutionalize International Institutions
Etter hvert som ad hoc-koalisjoner (AHC-er) sprer seg, spesielt på det afrikanske kontinentet, utkrystalliserer to spørsmål seg. Hvilke konsekvenser får de for det eksisterende institusjonelle sikkerhetslandskapet? Og hvordan kan trenden med AHC-er som opererer ved siden av, i stedet for inne i, regionale organisasjoner fanges opp og utforskes konseptuelt? For å svare på disse spørsmålene undersøker denne artikkelen innsatsgruppen "Multinational Joint Task Force" (MNJTF) som kjemper mot Boko Haram og dens skiftende forhold til Den afrikanske union (AU). Gjennom en casestudie, og en gjennomgang av politikk og akademisk litteratur, lanserer artikkelen begrepet deinstitusjonalisering og hvordan dette kan karakteriseres. Forfatterne identifiserer tre trekk ved deinstitusjonalisering: AHC-er kan omgå standardprosedyrer for beslutningsprosesser, de kan redusere etablerte institusjonelle normer, og de kan flytte ressurser til andre områder. Artikkelen tar også for seg hvordan AHC-ene bidrar til å endre praksis for finansiering av internasjonale freds- og sikkerhetsoperasjoner, med en undersøkelse av EU og FNs retningslinjer og praksis. Oppsummert peker artikkelen på prosessene med avinstitusjonalisering, og den identifiserer tre former for begrunnelser for denne prosessen: mangel på problemløsningskapasitet, begrenset tilpasningsevne og gjensindig avhengighet.
Militarisering av det ytre rom: Karakter og bakgrunn - virkninger og begrensninger?
Gjennom flere tiår nå er militarisering av det ytre rom fra tid til annen blitt presentert og omtalt som et nytt, og stadig viktigere trekk ved den militære utvikling. Noen ganger er det blitt gjenstand for mer granskende oppmerksomhet, og da ikke sjelden også blitt advart mot. Oppmerksomheten, og særlig advarslene, tiltok blant annet i kjølvannet av president Ronald Reagans utspill i 1983 om antirakettforsvarsopplegget Strategic Defense Initiative (SDI), i nyhetsmedienes omtale ofte kalt “Star Wars”. Særlig i etterkant av tusenårsskiftet er militarisering av det ytre rom – verdensrommet – igjen blitt trukket frem som et utviklingstrekk som kan komme til å prege det fremtidige militære bilde sterkere enn før, særlig på stormaktsnivå. Og på nytt er det ofte blitt advart mot dette. Men selv om det både i omtale av og advarsler mot militarisering av det ytre rom mange ganger nevnes eksempler på slik militarisering, forblir selve begrepet fortsatt noe uklart: Hva omfatter militarisering her, og hva faller utenfor? Uklarheten har mindre med det ytre rom å gjøre, men ligger snarere i bruken av selve ordet militarisering. Også brukt på andre områder er dette et ord som lett kan bidra til uklarhet. Det brukes vanligvis for å angi at noe blir gjenstand for militær anvendelse eller innblanding og derigjennom utnyttet for militære formål. Men det er ikke alltid lett å se klare grenser for hva som i så måte med rimelighet kan kalles militarisering. Er for eksempel en sivil flyplass med militær tilstedeværelse og virksomhet der, å regne som militarisert? Eller for å sette spørsmålet om rimelighet i så måte enda mer på spissen: kan militær bruk, periodevis eventuelt omfattende militær bruk, for militære formål av et veinett for sivil ferdsel hevdes å innebære en militarisering av dette?