Bildet viser en skjerm med rammer med medlemmer i Det europeiske råd i et digitalt møte Foto: Ian Langsdon/REUTERS/NTB Scanpix

PÅ PRØVE: «Krisen har synliggjort samhold lokalt og nasjonalt, mens europeisk solidaritet er satt mer på prøve,» skriver NUPI-direktør Ulf Sverdrup i denne kronikken. På bildet møtes medlemmer i Det europeiske råd digitalt i april 2020.

Kronikk: Covid-19 blir avgjørende for europeisk samarbeid

Publisert: 8. mai 2020

Koronakrisen reiser grunnleggende spørsmål om grenser, solidaritet og strategiske interesser i Europa, skriver NUPI-direktør Ulf Sverdrup.

(Dagens Næringsliv): En av de mest slående ting med koronakrisen er hvor raskt store omveltninger skjer. La oss ta Europa som eksempel:

Inntil for bare et par måneder siden var EU på en oppadgående kurve. Økonomien var bedre, ledigheten hadde falt, finanskrisen var i ferd med å bli tilbakelagt. I opinionen var tilliten til EU økende, og valget hadde gitt en ny ledelse i EU. Selv om det fortsatt var mange spenninger, var brexit på vei mot en løsning, og kontrollen med innvandring var gjenvunnet. Og, ikke minst, EU hadde samlet seg om et stort fremtidsprosjekt, EUs klimapolitikk, eller den såkalte «Green Deal».

Helsekrise og økonomisk krise

Med covid-19 er det meste endret. Dagsorden er radikalt annerledes.

For Europa er det en stor helsekrise, med mer enn 100.000 døde. Dersom noen høsten 2019 hadde sagt at EU burde ha en felles plan for pandemi, ville forslaget trolig blitt avvist, fordi helse primært er et nasjonalt anliggende. Slik er det ikke lengre, flere etterlyser nå felleseuropeiske responser, sist Spanias utenriksminister.

Krisen rammer også Europa hardt økonomisk. IMF anslår at dette er den største økonomiske krisen på hundre år, vesentlig dypere enn finanskrisen. Med økt ledighet følger også økte utgifter, redusert skatteinngang og økt gjeld. Kombinasjonen er dårlig, handlingsrommet blir mindre og de sosiale og politiske vanskene kan ventes å øke.

En europeisk modell

Til tross for dette synes de fleste europeiske land, inkludert Norge, å ha vært både effektive og legitime i krisehåndteringen. Selv om det er nyanser er det mulig å snakke om en distinkt europeisk modell, der åpenhet og tillit til ledelsen, relativt inngripende tiltak, kombineres med en stor rolle for offentlig helsevesen og sosiale velferdsordninger.

Den europeiske modellen synes ganske annerledes enn både den kinesiske og den amerikanske.

Hva blir grensenes rolle?

Selv om covid-19 forsterker indre spenninger i EU, har også statene og EU blitt enige om en rekke felles tiltak. Men det er åpenbart, at krisen har reist grunnleggende spørsmål om fremtiden til europeisk samarbeid. La meg nevne tre:

Det første handler om grensenes rolle i fremtidens Europa. Et uttrykk for europeisk integrasjon er å gjøre det lettere å bevege varer, tjenester, kapital og personer over grenser. Når grensene lukkes er det symbolsk viktig, men det reises også spørsmål om hvorvidt, når og i hvilken grad grensene skal og kan åpnes igjen.

Svarene er avgjørende for arbeidere og foretak som inngår i myriader av relasjoner på kryss og tvers av Europa. Beslutningene om grensene vil styre innretting av investeringer, verdikjeder og reisemønster i lang tid, også for de i Norge som trenger arbeidskraft, varer og tjenester, eller har bolig i Spania eller studieplass i Polen.

Europeisk solidaritet på prøve

Det handler også om europeisk solidaritet. Krisen har synliggjort samhold lokalt og nasjonalt, mens europeisk solidaritet er satt mer på prøve.

Den virkelige debatten om solidaritet går rundt de økonomiske redningspakkene.

Noen, spesielt i Nord-Europa, vil hevde at det tilstrekkelig å gi de hardest rammede lån, mens andre mener det er nødvendig at man deler noen kostnader gjennom en slags intern europeisk «Marshall plan», der EUs budsjett økes gjennom låneopptak, og at midlene brukes på å fremtidsrette Europa når det gjelder arbeid, klima, og digitalisering.

La meg her skyte inn, det er ikke, slik noen later til å tro, at det er en nødvendig motsetning mellom sterke nasjonalstater og godt europeisk samarbeid. Tvert om, i etterkrigstiden så statene at europeisk samarbeid var en avgjørende forutsetning for at de kunne utvikle bærekraftige velferdsstater. Tittelen på historikeren Alan Milwards kjente bok fanger poenget godt: «The European Rescue of the Nation State».

Handler om å sikre interesser

Sist, men ikke minst, handler det om å sikre Europas strategiske interesser, og sikre at Europa har tilstrekkelig kapasitet til å ivareta egne økonomiske og sikkerhetspolitiske interesser, globalt og internasjonalt.

Les også:

Europas sikkerhet er avhengig av stabilitet i nærområdene og en velfungerende internasjonal rettsorden. Og i en verden med intens stormaktsrivalisering mellom USA og Kina, og muligens en gryende handelskrig, er det viktig at Europa kan ivareta egne interesser. Det europeiske helseinitiativet, som et topplag av europeiske ledere, inkludert vår egen statsminister Erna Solberg, lanserte denne uken kan også leses i et slikt strategisk perspektiv.

Kan både styrkes og svekkes

Måten vi håndterer covid-19 på vil derfor legge viktige føringer for hvordan vi møter andre utfordringer, knyttet til klima, økonomisk ulikhet og digitalisering med mer.

Dersom Europa klarer å finne modeller for å åpne grensene, utvise solidaritet, og utvikle kapasitet til å handle globalt, vil krisen kunne bygge et grunnlag for å mer effektivt og legitimt takle andre store grenseoverskridende utfordringer.

Men dersom Europa derimot ikke klarer å løse grenseutfordringene, ikke utviser solidaritet, og inntar sprikende posisjoner globalt, vil Europas rolle trolig svekkes og europeiske verdier vil stå svakere globalt.

Mye står altså på spill. Brikkene legges nå.

Denne kronikken ble først publisert i Dagens Næringsliv 5. mai 2020.

Les Hvor hender det?: