Foto: NTB Scanpix

En uventet utfordrer

Publisert: 21. apr. 2020

Koronakrisen vil føre til at dagens verdensorden går en usikker fremtid i møte, skriver Minda Holm i denne kronikken.

(Klassekampen):

Man skal være forsiktig med å spå utfall når man står midt oppe i en global krise. Men koronapandemien har etter få måneder forsterket viktige utviklingstrekk i global politikk. Ikke minst gjelder dette den såkalte «liberale verdensordens» utfordringer.

Internasjonalt samarbeid vakler

Når en uforutsett krise nå rammer globalt, er det nasjonalstaten som sitter med ansvaret. Det internasjonale samfunnet framstår derimot handlingslammet. Verdens helseorganisasjon (WHO) spiller riktignok en rolle som internasjonal autoritet på informasjonsinnhenting og -deling. Men organisasjonen sliter med å få medlemsland til å følge sine anbefalinger og har havnet i skvis mellom Kina og USA. WHO har dessuten begrensede ressurser og mangler myndighet til å få land til å følge sine råd.

EU har så langt gjort lite og gjentar konfliktmønstre fra både euro- og flyktningkrisen. USA – den liberale verdensordens fremste representant – framstår skadeskutt på hjemmebane og uinteressert i en global lederrolle.

Viktige EU-land som Tyskland valgte i en periode å stoppe eksport av medisinsk beskyttelsesutstyr – i strid med både ideen om solidaritet og det indre marked.

Israel har brukt etterretningstjenesten Mossad til å hente inn medisinsk utstyr og ekspertise fra utlandet. Prisene på utstyr går opp, og utviklingsland taper i kampen om tilgang til varene.

Alternativ bistand

Flere av de store krisebidragene til stater i koronanød har kommet fra ikke-vestlige stater, da særlig Kina, Russland og Cuba. Da italienske myndigheter ba om hastebistand med medisinsk utstyr, svarte Kina først (Cuba sendte leger). Da Serbia trengte assistanse, viste statsministeren til sin «bror og venn Xi Jinping», og at de «tror på kinesisk hjelp» – samtidig som han understreket at «europeisk solidaritet ikke eksisterer». Europeiske land har også bidratt, men responsen var tregere. Få kan dessuten konkurrere med Kinas markedsdominans på smittevernsutstyr.

Kina og Russland er «dårlige samaritaner», sto det nylig i tidsskriftet Foreign Policy. Antakelsen spiller opp under ideen om at det er de vestlige landene som handler altruistisk og moralsk, alle andre etter egeninteresser. Det er en platt forståelse av politikk. Stater handler sjelden utelukkende ut av godhet eller altruisme. Men forestillingen om Vesten som de eneste virkelig «gode» har like fullt hatt stor politisk slagkraft.

Liberalt legitimitetsproblem

«Den liberale orden» har lenge hatt et moralsk og politisk legitimitetsproblem. Irak-krigen åpnet sårene. Libya-krigens forløp var et nådeskudd. Koronakrisa forsterker utfordringene. Den ikke-vestlige krisehjelpa har befestet inntrykket av at det liberale Vesten – som har blitt forbundet med blant annet et omfattende bistandsregime – ikke lenger er eneste aktør av betydning. Vesten sitter ikke med den moralske fasiten, selv om dets aktører ofte har oppført seg sånn overfor andre.

Ikke minst framstår Kina som en alternativ global leder (til tross for hvor svakt de selv først håndterte krisa). Kina er selvfølgelig ikke interessert å være «leder» i samme forstand som USA har vært det i etterkrigstida. Men de utgjør heller ikke, slik sjefen for den norske etterretningstjenesten hevdet tidligere i år, en trussel mot den regjerende verdensordenen.

Kina, så vel som Russland, har lenge ønsket å framstille seg selv som ansvarlige globale aktører. Kina har her mer legitimitet, med blant annet store bidrag til FNs fredsbevarende styrker. At landet utgjør en trussel mot «verdensordenen», gir bare mening hvis vi snakker om den USA-dominerte, liberaldemokratiske verdensordenen fra den kalde krigens slutt, og ikke etterkrigsordenen fra 1945.

Etterkrigsformen handlet tross alt om multilateralisme og samarbeid. Her er det nå USA selv som utgjør den største trusselen.

Kapitalismens kriser

Krisa har også synliggjort hvor sårbar dagens globale kapitalisme egentlig er. Kapitalismen, og nyliberalismen som styringslogikk, har vært viktige sider ved den liberale orden siden 1989. Men ingen av de aktørene som man har snakket om som «den liberale ordens» utfordrere – Kina, Russland, de europeiske høyrepopulistene – har ønsket å utfordre den globale kapitalismen som økonomisk system. Dette til tross for at de mange krisene vi i dag står overfor – finansielle, sosiale, økologiske, politiske – ikke kan forstås uten kapitalismens rolle.

Pandemien kommer her inn som en uventet utfordrer. Hva vil skje etter månedsvis med økonomisk krisetilstand verden over? En sannsynlig konsekvens av krisa vil være økt fokus på egen industri i andre land. Stater vil være mer opptatt av å redde seg selv, noe også de (rike) nordlige eurolandenes motstand mot såkalte euroobligasjoner har understreket. Når det virkelig gjelder, glimrer solidariteten med sitt fravær. Internasjonal handel er også ventet å gå betraktelig ned. Samtidig understreker krisa hvor dårlig markedet møter sosiale behov. Ideologien vakler.

Sikkerhet versus normalitet

«Sikkerhet» er det fremste våpenet en stat har for å sette verdier til side. I en situasjon hvor vi ser en utvikling i autoritær retning i en rekke land, vil koronakrisa kunne akselerere disse trendene. Det ser vi blant annet i Ungarn og Israel, hvor myndighetene har iverksatt strenge og omfattende kriselover. Vi så det også i Norge, hvor årvåkne jurister grep inn.

I så måte utfordrer koronapandemien ytterligere den forståelsen av «liberal orden» som har dominert etter 1989: en verden som ikke bare handler om samhandling, men også om at stater på hjemmebane skal bli mer liberaldemokratiske. Parallelt med økt fokus på nasjonalstaten i økonomien, er det naturlig at vi kommer til å se en mer autoritær statsforståelse få ta plass i en rekke land. Sikkerhet har tross alt en tendens til å sette debatt og politikk til side. Utfordringen blir å ikke la unntakstilstand bli den nye normalen.

Ny orden?

Samtidig er det åpenbart at nasjonalstater ikke kan løse pandemien på egen hånd uten å koordinere med andre. Muligens vil man etter krisa ende opp med grunnlag for et breiere og mer inkluderende internasjonalt samfunn, ikke ulikt situasjonen med etableringen av FN i 1945. Kanskje er det en mer multilateral verdensorden vi vil se, hvor staters suverenitet igjen står mer sentralt (i det minste retorisk). Institusjonene for slikt samarbeid er der, men det er uklart hvem som vil ta på seg ansvaret for å fremme dem nå.

Vi går en usikker verdensorden i møte.

Denne kronikken sto først på trykk i Klassekampen 21. april 2020

Andre kronikker av Minda Holm:

Publikasjoner

Prosjekter