Y-blokka og Syria

(Dagsavisen) I juni kom et utvalg utnevnt av daværende justisminister Sylvi Listhaug med forslag til ny krisefullmaktslov. Dagens beredskapslov gjelder ved krig, krigsfare eller når Norges selvstendighet eller sikkerhet er truet. Regjeringen ønsket en utredning om hvorvidt den kan gis utvidede fullmakter også ved andre former for kriser. Som jussprofessor Eivind Smith nylig påpekte i Klassekampen, har det så langt vært lite debatt om utvalgets anbefalinger.

Hva anbefaler utvalget?

Forslaget handler om en sektorovergripende krisefullmaktslov. Det vil si at regjeringen skal kunne «utfylle, supplere eller fravike» gjeldende lov ved en ekstraordinær krise. Utvalget legger frem en rekke strenge kriterier for hva som utgjør en slik krisesituasjon, og hvilke utvidede fullmakter regjeringen kan få. Fullmaktene skal ikke stride mot Grunnloven eller Norges menneskerettslige forpliktelser. Men flere anerkjente jurister er bekymret for implikasjonene. Regjeringen trakk frem flyktningsituasjonen i 2015 som et eksempel på at det «også i fredstid kan oppstå ekstraordinære situasjoner hvor det er behov for å handle raskt, og hvor dagens lovgivning ikke gir tilstrekkelig fleksibilitet». Kritikere mener at slike utvidede fullmakter er et demokratisk problem, og at de i tillegg er unødvendige.

Sikkerhet diskuteres sjelden

Det er ikke særlig overraskende at det så langt har vært lite debatt om utvalgets forslag, selv om utvalget selv har ønsket slik debatt velkommen. Sikkerhet er det politiske feltet som oftest heves over politisk debatt. Sikkerhet knyttes av mange til en idé om noe som eksisterer utenfor «normal» politikk, noe som både er for viktig, og tidvis for komplisert og eventuelt hemmelig, til å diskutere inngående offentlig. Det gjelder både det som vi grovt skissert forstår som samfunnssikkerhet (her hjemme), og sikkerhetspolitikk (der ute). Sikkerhet eksisterer tilsynelatende i to rom: det ekstraordinære, og det normale. Men ofte er grensene mellom de to uklare. Å erklære unntakstilstand er et av de sterkeste virkemidlene en stat har for å sette normal politikk på pause. Et eksempel er Frankrike etter terrorangrepene i 2015. I to år var landet offisielt i unntakstilstand. I 2017 besluttet president Emmanuel Macron å gjøre flere av de utvidede fullmaktene permanente gjennom en ny antiterrorlov. Det ekstraordinære ble gradvis det nye normale.

Setter normal politikk til side

Måten sikkerhet kan brukes til å sette normal politikk til side er et av de mest internasjonale fenomenene i moderne politikk. Det skjer både i autoritære og demokratiske stater. Men i selverklærte liberale stater er avstanden mellom det ekstraordinære og det normale størst. Selv om liberale stater tidvis fører illiberal politikk i sikkerhetens navn, forblir selvbildet liberalt – fordi sikkerhetstiltak oppfattes som et nødvendig unntak. En av grunnene til at sikkerhet er så virkningsfullt er at det ofte legger politisk lokk på hvilke andre alternativer man har. Sikkerhet fjerner noe fra politikkens ordinære område – hvor de fleste saker debatteres heftig – og over i et annet domene.

Dette er første del av en kronikk skrevet for Dagsavisen av Minda Holm. Hele teksten leser du gratis på Dagsavisens nettsider.

Andre kronikker av Minda Holm:

• Hvor radikal er egentlig Kremls anti-liberalisme?
• Russland og det ytre høyre
• Drømmen om Europa
• Den forstemmende enigheten
• «Ingen enkeltperson er hatet så mye av både det nasjonalistiske og ekstreme høyre som ungarsk-amerikanske George Soros»
• Norge, USA og folkeretten
• Ideologenes kamp
• Familien i internasjonal politikk
• Det illiberale Europa
• Hvem utgjør en terrorist?
• Russlands nye maktposisjon
• Ytre høyre, foren eder
• Frykten for populismen