Recognition and Japan’s Post-coup Diplomacy in Myanmar and Afghanistan
Hvordan forholder Japan seg diplomatisk til land etter statskupp? Offisielt opprettholder landet ikke diplomatiske forbindelser. Uoffisielt fører Japan likevel et aktivt diplomati overfor land som har vært gjennom statskupp. Denne artikkelen undersøker ulike former for anerkjennelse og hvordan Japan håndterer sitt diplomati med land der illiberale militærregjeringer har grepet makten med vold. Etter militærregjeringens kupp i Myanmar i 2021 har Japan tilpasset politikken sin i omfang, bredde og innhold for å forbli engasjert i dette strategisk viktige området. På samme måte har Japan, etter at Taliban gjenvant makten i Afghanistan i 2021, lagt om bidragene sine til humanitær bistand, politiske prosesser og økonomisk infrastruktur. I begge tilfellene har Japan formet forbindelsene sine etter kuppet samtidig som stormaktsrivaliseringen tiltar på den ene siden, og den innenrikspolitiske dagsordenen for bistand og sikkerhet er i endring på den andre. Japan har utviklet sin egen særegne form for diplomati etter statskupp, med en «pragmatisk» tilnærming til engasjement og underforståtte former for anerkjennelse.
Recognition and Japan’s Post-coup Diplomacy in Myanmar and Afghanistan
Hvordan forholder Japan seg diplomatisk til land etter statskupp? Offisielt opprettholder landet ikke diplomatiske forbindelser. Uoffisielt fører Japan likevel et aktivt diplomati overfor land som har vært gjennom statskupp. Denne artikkelen undersøker ulike former for anerkjennelse og hvordan Japan håndterer sitt diplomati med land der illiberale militærregjeringer har grepet makten med vold. Etter militærregjeringens kupp i Myanmar i 2021 har Japan tilpasset politikken sin i omfang, bredde og innhold for å forbli engasjert i dette strategisk viktige området. På samme måte har Japan, etter at Taliban gjenvant makten i Afghanistan i 2021, lagt om bidragene sine til humanitær bistand, politiske prosesser og økonomisk infrastruktur. I begge tilfellene har Japan formet forbindelsene sine etter kuppet samtidig som stormaktsrivaliseringen tiltar på den ene siden, og den innenrikspolitiske dagsordenen for bistand og sikkerhet er i endring på den andre. Japan har utviklet sin egen særegne form for diplomati etter statskupp, med en «pragmatisk» tilnærming til engasjement og underforståtte former for anerkjennelse.
From synergy to subsidy – The cultural problem of public–private partnerships in international development
Dette kapittelet handler om kulturproblemet i offentlig-private samarbeid (OPS). Politikken for OPS i internasjonal utvikling fører sammen aktører som tenker ulikt og som har ulike måter å arbeide på, i håp om å skape synergi mellom dem. I praksis skaper møtet mellom offentlige og private aktører situasjoner der forskjellene mellom aktørene blir tydeligere, og kulturproblemet i OPS vokser. Kapittelet bygger på datainnsamling i Verdensbanken og en studie fra Etiopia av et OPS-prosjekt mellom en frivillig organisasjon og et multinasjonalt selskap. Studien viser hvordan kulturproblemet slår ut i praksis: den private aktøren trakk seg fra partnerskapet og fellesprosjektet. Det som skulle bli et synergiprosjekt, endte som offentlig finansiering av private interesser. Mer generelt viser kapittelet at OPS-agendaen krever at aktørene plasseres i bås som enten offentlige eller private, samtidig som den vil viske ut skillet mellom dem. Dette kapittelet er en del av boken 'The Politics of Public–Private Partnerships and International Development'.
Unravelling the Ps in public–private partnerships for development
Med FNs lansering av Agenda 2030 ble offentlig-private samarbeid (OPS) formalisert som et mål og et virkemiddel for å gjennomføre FNs bærekraftsmål. En etablert, politikkorientert forskningsagenda har lenge ønsket å skape mening i "jungelen" av OPS ved å identifisere kritiske suksessfaktorer og kroniske svakheter. Likevel begrenser den instrumentalistiske evalueringen av OPS denne agendaens teoretiske horisont. Dette kapittelet er en del av boken 'The Politics of Public–Private Partnerships and International Development'.
Tracing the travels of a development model
Med et historisk blikk på Etiopias globale OPS-agenda undersøker dette bokkapittelet hvordan dagens manifestasjon i Etiopia bærer preg av OPS-modellens brokete historiske og politiske utviklingsbane. Det å spore OPS-modellens "reise" (ved analyser av Kinas og Storbritannias OPS-bølger) kan både bidra til å forklare hvordan Etiopia i utgangspunktet endte opp med å ta i bruk modellen, og til å forstå den særegne formen denne tilpasningen har fått. Dette kapittelet er en del av boken 'The Politics of Public–Private Partnerships and International Development'.
The Politics of Public–Private Partnerships and International Development – Insights from Ethiopia
Med lanseringen av Agenda 2030 ble offentlig-privat samarbeid (OPS) løftet fram som et viktig virkemiddel for å realisere FNs bærekraftsmål og for å skaffe mer bærekraftig utviklingsfinansiering i det globale sør. Denne boken utforsker OPS nedenfra, med utgangspunkt i omfattende empirisk forskning i Etiopia, for å belyse mangfoldet av praksiser, ordninger og motsetninger som OPS-agendaen muliggjør, frambringer og tilslører.
Norwegian-German space collaboration: A pathway to Europe
Denne briefen analyserer Norge og Tyskland sitt fornyede samarbeid om romvirksomhet, og dets strategiske betydning for norsk utenrikspolitikk og landets ambisjoner i rommet. Analysen utforsker hvordan samarbeidet gjenspeiler Europas søken om strategisk autonomi og vurderer hvordan Norge kan utnytte sine unike romkapabiliteter for å sikre en sterkere rolle i europeisk romsamarbeid, til tross dets status som utenforland av EU. Den tyske forbundskansleren Friedrich Merz’ første besøk til Norge som Kansler i mars 2026 på romhavnen på Andøya, utløste en ny ambisjon for norsk-tysk samarbeid innenfor romvirksomhet. Samarbeidet skal fokusere på rombasert overvåkning, sikker satellittkommunikasjon, og oppskytningskapasitet. Samarbeidet viser nye tegn til konseptualisering av romvirksomhet som et sektorovergripende felt hvor felles kapasitetsbygging trengs. Tyskland har en bred industriell base, mens Norge har spisskompetanse på flere viktige områder, som forskning og en unik geografisk posisjon i nordområdene. Samarbeidet kan styrke europeisk konkurransekraft og sikkerhet, men dets suksess er avhengig av samspillet med EU og nye reguleringer gjeldene for utenforlands deltakelse. For å lykkes må Norge forsikre langsiktige investeringer og bidrag, samtidig som det må etableres solide kanaler for videre samarbeid. Samarbeidet med Tyskland har potensialt til å posisjonere Norge som en ledende romnasjon i Nordområdene og sådan en sentral partner for Europa i verdensrommet.