Hvordan sikre europeiske interesser i en kaotisk verden?
KRONIKK: Hva skjer om Trump trekker USA ut av Nato?
External Voting among Central European Migrants Living in Western Europe
Non-resident citizens’ participation in national elections is known as external voting. This report presents the first comparative dataset of external voting, both in parliamentary and presidential elections. We gathered voting results among migrants from nine Central and Eastern European countries, with the main analysis focusing on six where most data were available: Bulgaria, Czech Republic, Lithuania, Latvia, Poland and Romania. The analysed countries of residence where diasporas cast their votes were Austria, Belgium, Germany, Denmark, Spain, Finland, France, Great Britain, Greece, Ireland, Italy, the Netherlands, Portugal, Sweden (EU members) as well as two countries belonging to the European Economic Area (Norway and Iceland) and Switzerland. How different are external voting results from those seen in countries of origin? What are the ideological differences between voting migrants and the ‘mean’ voter back home, and to what extent does that matter? These are some of the questions the data gathered may help shed light on.
On the formation of content for 'political remittances': an analysis of Polish and Romanian migrants comparative evaluations of 'here' and 'there'
Migration may affect migrants’ ideas as they become exposed to different contexts over time. But how does such exposure and opportunities for comparative evaluation of origin and settlement contexts, translate into content for potential political remittances? To answer this question, we analyse 80 interviews with Polish and Romanian migrants living in Barcelona (Spain) and Oslo (Norway). Starting from the established ‘social remittances’, literature, our contribution is to unpack the process of their formation by focusing on what happens at the content-creation stage. We do so through analysis of migrants’ comparative evaluation of their ‘origin’ and ‘settlement’ contexts in regard to three explicitly political issues: corruption, public institutions and democracy. We analyse how exposure to, and comparative evaluation of, different contexts inform migrants’ views, and find non-linearity and inconsistency between migrant groups’ and in individuals’ own patterns of views. This underscores the salience of, first, recognising how the change that migration prompts in migrants’ outlooks may or may not be stronger than preceding political preferences, anchored in ongoing processes of (re)socialisation; and second, of better understanding how migration impacts migrants’ outlooks, by considering the specifics of exposure and comparative evaluation, whether or not ultimately articulated in forms traceable as ‘political remittances’.
Har Putin satt Sikkerhetsrådet sjakkmatt?
Har krigen i Ukraina dyttet sikkerhetsrådet ut i en eksistensiell krise? Spørsmålet har kommet til uttrykk i flere debatter, både i Norge og inter...
Monarken og politikken
Hvor hender det? snakker med førstelektor Øivind Bratberg ved Universitetet i Oslo om dronning Elizabeth, hennes rolle i politikken, britisk parti...
PODKAST: Hvordan bli en hegemon
European Actorness in a Shifting Geopolitical Order. European Strategic Autonomy Through Differentiated Integration
Det siste tiåret har den globale geopolitiske konteksten endret seg betydelig, med et geopolitisk maktskifte og et mer selvhevdende Russland og Kina. Med Russlands uprovoserte invasjon av Ukraina, har europeisk sikkerhet fått en sentral rolle. Implikasjonene av Russlands invasjon er mange og vanskelig å fullt forstå rekkevidden av. Men behovet for mer strategisk autonomi i Europa er stort. Men hvordan kan dette oppnås på kort sikt? Svaret på dette er ofte at dette er umulig og kun kan oppnås på lang sikt. Denne bokens mål er å presentere et annet perspektiv. Målet er å vise at det bør være mulig å gjøre mest mulig ut av det nåværende europeiske systemet hvis vi justerer vår oppfatning av hvordan det fungerer. Boken argumenterer for at strategisk autonomi kan skje — også på kort sikt — hvis differensiert integrasjon ses på som en fordel, heller enn en utfordring. Mens EU vil fortsette å være kjernen i et sånt system (sammen med NATO på det militære domenet), er det en rekke andre (bilaterale og multilaterale) regionale og subregionale integrasjonsprosesser som må tas med i beregningen når en skal få et fullstendig bilde av hvordan europeisk strategisk autonomi kan oppnås. Denne boken starter med et teoretisk rammeverk for hvordan man kan studere europeisk "actorness" utover EU. Deretter blir dette rammeverket brukt både på EUs utvikling som en utenrikspolitisk aktør og mekanismene for EU-utvidelse. Denne boken er open access.
Blikk på EØS 30 år
Norge har gjennom 30 år vært knyttet til EUs indre marked gjennom EØS-avtalen. Dette har ifølge foreliggende forskning ført til en kraftig vekst i handelen og en økning i realinntekten på 2-6%. I tillegg kommer andre gevinster, for eksempel administrativ innsparing ved å ha et felles regelverk i EØS, og velferdsgevinster av felles miljøregulering i Europa. EØS-avtalen er unik ved å ha et omfattende felles regelverk som oppdateres løpende. Tusenvis av EØS-bestemmelser er del av lover og praksis som folk og bedrifter møter hver dag uten nødvendigvis å vite at de skyldes EØS. Østutvidelsen fra 2004 gjorde EØS til et integrert og voksende marked med over 500 millioner innbyggere, og har ført til økonomisk og sosial utjevning i Europa ved at de nye medlemslandene har tredoblet inntekten. Innvandrere fra nye EU-medlemsland har høy yrkesdeltaking og står nå for ¼ av innvandrere i Norge. EU er fortsatt Norges klart viktigste partner med rundt 60% for både handel og investeringer. I EØS-området har handelen mellom og med nye medlemsland vokst raskest. For handelen med varer har EØS ført til et sømløst felles marked for de sektorer som omfattes. Også for tjenester har EØS ført til sterkere integrasjon, men forskjeller mellom nasjonale reguleringer begrenser fortsatt handelen. Fullføring av det indre marked for tjenester er viktig for små og mellomstore bedrifter, og viktig for å skape effektive verdikjeder i Norge og Europa. Norge har i EØS-perioden hatt en betydelig bytteforholdsgevinst på grunn av sterkere prisvekst for eksport enn for import, og handel både i og utenfor EØS har bidratt til dette. EU har de siste årene lempet på regelverket for statsstøtte i det indre marked, dels motivert av det grønne skiftet og subsidier i Kina og USA. Dette fører til en ny industripolitikk med nye samarbeidsformer der EFTA kan delta, men med noen utfordringer. Digitalisering har skapt nye globale utfordringer der EU spiller en ledende rolle som regulator, med virkninger også for EØS. Spesielt har felles regulering i telesektoren gitt store gevinster og bidratt til konkurransedyktige digitale tjenester. I det nye handelspolitiske klimaet blir skillet mellom hva som er innenfor og utenfor EØS gradvis mer uklart. Et eksempel er klimapolitikken, der Norge gjennom EØS deltar i EUs system for klimakvoter, men det er uavklart om Norge skal innføre EUs karbonavgift på import fra tredjeland (CBAM). Samarbeidet med EU påvirker i økende grad handelspolitikken overfor tredjeland, der EFTA tradisjonelt har hatt selvstendighet. Den nye geopolitikken fører også til handelspolitiske utfordringer som ikke dekkes av EØS, og der EFTA ikke har noe klart svar samtidig som EU innfører nye virkemidler. På noen områder, for eksempel eksportrestriksjoner og sanksjoner, har Norge et stadig tettere samarbeid med EU.
Stormaktenes militærmakt: Militær kapasitet og muligheter for å bidra med forsterkninger til Norge
Norsk forsvarspolitikk bygger på en tro på at medlemskapet i NATO og partnerskap med viktige allierte vil sikre at Norge får militære forsterkninger dersom en krig bryter ut. Kollektivt forsvar og bilateralt samarbeid er to av tre grunnpilarer i det norske forsvarskonseptet (Figur 1). USA, Storbritannia, Tyskland og Frankrike er regnet som de viktigste stormaktene i NATO. Denne rapporten gir et bilde av hvordan disse stormaktenes væpnede styrker er utformet, hvordan de utvikler seg, hva de er i stand til å gjøre, og hvor mye de kan gjøre på en gang. Hensikten er å forbedre forståelsen av hva Norge kan forvente å få av militær støtte i krig.