Public–Private Development Cooperation: Interface and Conflicting Logics in the Formation of a Strategic Partnership
I denne artikkelen tar Jon Harald Sande Lie for seg offentlig-privat samarbeid (PPP) i bistandssektoren og hvordan dette kan føre til at offentlige bistandsmidler, egentlig ment for fattigdomsbekjempelse, ender opp med å fremme norske private aktørers interesser i Etiopia. Mer overordnet handler den om hvordan PPP-agendaen i bistandssektoren etablerer relasjoner mellom aktører med konkurrerende logikker som vanskelig lar seg forene i praktisk partnerskap og som dermed bidrar PPP i praksis til å undergrave PPP-agendaens hensikt. Empirisk handler artikkelen om Norads innovative strategisk partnerskapsprogram for å koble norsk næringsliv sammen med bistandsaktører i såkalte ‘public-private partnerships’ (PPP); og den handler om hvordan det offentlige Norge med kronprinsparet i spissen ledet an en større næringslivsdelegasjon til Etiopia på søken etter investeringsmuligheter og kontrakter. Og den handler om Yaras visjon om å utvinne pottaske for kunstgjødselproduksjon i Dallol, i Etiopias Afar-ørken – et prosjekt de var villige til å investere en milliard dollar i, men som de etter sigende endte med å selge for en dollar. Og den handler om det strategiske partnerskapet mellom Utviklingsfondet og Yara, og om hvordan ambisjonen og presset om å få til et strategisk partnerskap gjorde at Utviklingsfondet engasjerte seg i et bistandsprosjekt utenfor sitt etablerte kompetanseområde: om å renovere en yrkesskole, fra pensum til infrastruktur, for å kunne gi lokale ungdom utdannelse og dermed Yara bedre tilgang på kvalifisert arbeidskraft. Samtidig er det ikke det artikkelen egentlig handler om. Egentlig handler artikkelen om PPP-agendaen i praksis. PPP er ikke nytt, men det representerer et nytt mantra i bistandssektoren, hvor viktigheten etableres i og av bærekraftsmålene (nr. 17) hvor offentlig-privat samarbeid ansees som avgjørende for å frigjøre det årlige behovet for 2,5 billioner dollar for å realisere de 16 andre SDGene. PPP ser bra ut på tegnebrettet, men kart og terreng er ikke det samme. Artikkelen går forbi det offisielle nivået, hva som står i kontrakter, og som ytres i festtaler, til å se på PPP i praksis og hva som skjer i møtepunktet mellom offentlig og private aktører. Artikkelen viser hvordan private og bistandsaktører følger to forskjellige logikker og ansvarlighetsregimer, som vanskelig lar seg forene i praksis og i reelt partnerskap. Bistanden følger en ‘not for profit’-logikk, hvor organisasjonen forholder seg til et dobbelt ansvarlighetsregime: ‘oppover’ til bevilgende myndigheter og deres krav, og ‘nedover’ til mottagerne og deres rettigheter, behov og ønsker. Private aktører derimot, har en ‘for profit’-logikk der de i all hovedsak står til ansvar overfor investorer og eiere. Disse forskjellene gjør reelt partnerskap vanskelig. Således viser artikkelen til en mer fundamental utfordring med offentlig-privat samarbeid i bistandssektoren: at koblingene mellom aktørene, praksisene og kunnskapsfeltene som PPP-agendaen iscenesetter bidrar til å undergrave PPP i praksis. Artikkelen viser således hvordan et offentlig finansiert bistandsprosjekt blir en proxy for private interesser, men ikke nødvendigvis pga. dårlige intensjoner eller motstridende interesser blant de involverte aktørene, men heller som et resultat av de praksisene og kunnskapskampene som PPP agendaen produserer i praksis.
UN Peace Operations & Human Rights: A Thematic Study Executive Summary
Denne studien av Effectiveness of Peace Operations Network (EPON) undersøker bidragene fra FNs menneskerettighetsarbeid innenfor et bredt spekter av FNs fredsoperasjoner, inkludert fredsbevarende oppdrag, politiske oppdrag og regionale kontor for konfliktforebygging. Kjernespørsmålene i denne studien er: (1) Hvordan bidrar FNs menneskerettighetsengasjement til den samlede effekten av FNs fredsoperasjoner, inkludert beskyttelse av sivile? (2) Samlet sett, hvordan bidrar FNs fredsoperasjoner i seg selv til menneskerettighetsutfall? og (3) Hvilken lærdom kan trekkes ved å sammenligne ulike FNs fredsoperasjoner når det gjelder å bygge bedre synergier mellom menneskerettighetsfokuserte aktiviteter og det øvrige oppdragsarbeidet? Målet med rapporten er å tilby en komparativ, empirisk støttet vurdering av måtene FNs fredsoperasjoners innsats for å fremme menneskerettigheter bidrar til oppdragets effektivitet og bredere oppdragsmål. Hovedforfatter Prof. Charles T. Hunt – Senior Fellow, United Nations University Centre for Policy Research/ Senior Research Associate, Institute for Security Studies/Professor of Global Security, RMIT University Medforfattere Ms Emma Bapt – United Nations University Centre for Policy Research Dr Adam Day – United Nations University Centre for Policy Research Dr Fiifi Edu-Afful – Kofi Annan International Peacekeeping Training Centre (KAIPTC) Ms Abigail Gérard-Baldé – Center for Civilians in Conflict (CIVIC) Ms Hafsa Maalim – Independent researcher Ms Wendy MacClinchy – Center for Civilians in Conflict (CIVIC) Ms Nadia Nata – Independent researcher Dr Claudia Pfeifer Cruz – Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI)
UN Peace Operations & Human Rights: A Thematic Study
Denne studien av Effectiveness of Peace Operations Network (EPON) undersøker bidragene fra FNs menneskerettighetsarbeid innenfor et bredt spekter av FNs fredsoperasjoner, inkludert fredsbevarende oppdrag, politiske oppdrag og regionale kontor for konfliktforebygging. Kjernespørsmålene i denne studien er: (1) Hvordan bidrar FNs menneskerettighetsengasjement til den samlede effekten av FNs fredsoperasjoner, inkludert beskyttelse av sivile? (2) Samlet sett, hvordan bidrar FNs fredsoperasjoner i seg selv til menneskerettighetsutfall? og (3) Hvilken lærdom kan trekkes ved å sammenligne ulike FNs fredsoperasjoner når det gjelder å bygge bedre synergier mellom menneskerettighetsfokuserte aktiviteter og det øvrige oppdragsarbeidet? Målet med rapporten er å tilby en komparativ, empirisk støttet vurdering av måtene FNs fredsoperasjoners innsats for å fremme menneskerettigheter bidrar til oppdragets effektivitet og bredere oppdragsmål. Hovedforfatter Prof. Charles T. Hunt – Senior Fellow, United Nations University Centre for Policy Research/ Senior Research Associate, Institute for Security Studies/Professor of Global Security, RMIT University Medforfattere Ms Emma Bapt – United Nations University Centre for Policy Research Dr Adam Day – United Nations University Centre for Policy Research Dr Fiifi Edu-Afful – Kofi Annan International Peacekeeping Training Centre (KAIPTC) Ms Abigail Gérard-Baldé – Center for Civilians in Conflict (CIVIC) Ms Hafsa Maalim – Independent researcher Ms Wendy MacClinchy – Center for Civilians in Conflict (CIVIC) Ms Nadia Nata – Independent researcher Dr Claudia Pfeifer Cruz – Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI)
BRICS - en allianse mot verden
BRICS utvidast. Russland overtar samstundes leiarskapen i organisasjonen som utfordrar Vesten. Kva kan skje? NUPI-forskar Julie Wilhelmsen er ein av deltakarane i denne samtala i NRK-programmet Debatt i P2.
UNMISS 2022 Mandate Renewal: Risks and Opportunities in an Uncertain Peace Process
I forkant av fornyelsen i mars 2022 av mandatet for FNs misjon i Sør-Sudan (UNMISS), gjennomførte Effectiveness of Peace Operations Network (EPON) en vurdering fokusert på to kjernemandatområder: beskyttelse av sivile (PoC) og støtte til freden prosess. Basert på vurderingen som følger, legger rapporten opp flere strategiske hensyn for det nye UNMISS-mandatet.
MONUSCO’s 2021 Mandate Renewal Transition and exit
I desember 2021, i sammenheng med økende politiske spenninger og økende usikkerhet i den østlige delen av Den demokratiske republikken Kongo (DRC), vil FNs sikkerhetsråd (UNSC) avgjøre om mandatet til FNs stabiliseringsoperasjon skal fornyes i Den demokratiske republikken Kongo (MONUSCO). Beleiringstilstanden som ble erklært av president Tshisekedi i mai 2021 har ennå ikke stabilisert provinsene der den har blitt implementert. Den politiske koalisjonen ved makten er fortsatt skjør, og sosiale og identitetsbaserte konflikter øker. Alle uttrykker behov for stabilitet, men effektive strategier og avgjørende handlinger mangler fortsatt. Den felles overgangsplanen utviklet av FNs team med deltakere fra byråer, fond og programmer, og DRC-regjeringen anerkjenner kompleksiteten av stabilisering og gir en helhetlig plan for langsiktig stabilitet og fredsgjenoppretting. Denne planen går utover tradisjonelle fredsprosesser og utvider rekkevidden til sosiale og økonomiske spørsmål. Selv om det er veldig ambisiøst, tilbyr det et nødvendig dristig skritt mot en ansvarlig overgang med klare referanser og en tidsramme. Denne overgangsplanen taler til kongolesernes forventninger til MONUSCO, med prioritet til sikkerhetssituasjonen i det østlige DRC og utryddelsen av væpnede grupper, basert på tre fokusområder: behovet for institusjonelle reformer, vekt på helhetlig fredsbygging, og en menneskesentrert tilnærming til stabilisering. Sikkerhetsrådet vil måtte bestemme hvordan de skal styrke og støtte disse mangfoldige reformprosessene ved å sikre at de er avpolitiserte og objektive. Reformer av sikkerhetssektoren, administrative reformer og rettferdig omfordeling av utbytte fra naturressursutnyttelse vil være sentralt for effektiviteten av institusjonelle reformer. Det kommende mandatet bør også se på hvordan ustabilitet er forårsaket/drevet av ikke bare vold og væpnet konflikt, men også av sosioøkonomiske faktorer (ulikheter, konkurranse) og den svake sosiale kontrakten. For eksempel, til tross for den estimerte arbeidsdeltakelsen på 64,07 prosent, utgjør den vedvarende høye fattigdomsraten (80 prosent, ifølge 2019 UN Human Development Index Report) ett element med potensial for sosial ustabilitet. Et eksempel på den svake sosiale kontrakten er regjeringens kamp for å tilby viktige tjenester som gratis utdanning. Siden begynnelsen av skoleåret 2021/2022, i oktober 2021, har mange barne- og ungdomsskolebarn, og deres lærere, protestert mot mangelen på statlig støtte for å gi finansiering til offentlige skoler. Disse protestene kommer i tillegg til andre innen sektorer som helsevesen og kollektivtransport. Alle disse elementene gir næring til sosial og institusjonell ustabilitet, og påvirker i sin tur utsiktene for en bærekraftig fred. Det er viktig at vilkårene og rammene for mandatet og logistisk støtte til DRC utvides til å inkludere disse områdene som nøkkeldeterminanter for stabilitet. Det er behov for en menneskesentrert tilnærming for å definere stabilisering, som må eies og drives lokalt. Mens FN-oppdraget støtter DRC i å gjenopprette fred, forblir MONUSCO en outsider i denne settingen: det er opp til kongoleserne og DRC-regjeringen å lede prosessen: lokale stemmer og tilpasning til lokale kontekster og strategier må tas i betraktning- asjon og inkludert. MONUSCO kan bare nå sine mål hvis de fokuserer på å sikre lokalt eierskap til fredsprosessen. Sikkerhetsrådet kan gi oppdraget fullmakt til dette, gjennom et mer reflektert og kontekstsensitivt mandat.
Assessing the Effectiveness of the United Nations Peacekeeping Force in Cyprus (UNFICYP) and The Office of the Special Adviser to the Secretary- Ge...
Denne rapporten vurderer i hvilken grad FNs fredsbevarende styrke på Kypros (UNFICYP) sammen med kontoret til spesialrådgiveren til generalsekretæren for Kypros (OSASG) – også kalt oppdraget til de gode kontorer – oppnår sitt mandat som er nedfelt i Resolusjon 164 fra mars 1964. I 2024 vil FN-misjonene på Kypros feire 60-årsjubileet for deres tilstedeværelse i landet, og det virker betimelig å analysere deres innvirkning og effektivitet gjennom årene. EPON-rapporten ser for første gang på det forskningsmiljøet for fredsbevaring har kalt «legacy operations», de som ble født under den kalde krigen og fortsatt er på plass i dag. UNFICYP er det åttende fredsbevarende oppdraget som ble opprettet siden 1948. Rapporten ser også på samspillet mellom fredsbevaring og fredsskaping i sammenheng med en frossen konflikt, ofte omtalt av forskere og forskere som "Kypros-problemet". Kypros er et unikt tilfelle i internasjonale relasjoner og fredsoperasjoner. Hovedstaden er den eneste gjenværende delte hovedstaden i Europa og i verden. Kypros er det eneste landet i verden som har "garanter" med rett til å gripe inn og stasjonere tropper på permanent basis. Rapporten anerkjenner rollen som forebygging av UNFICYP i den grad folket på Kypros har en tendens til å glemme at det ikke eksisterer noen våpenhvileavtale mellom partene. Fredsbevaring har vært vellykket med å skape en komfortabel status quo som fredsskaping ennå ikke har vært i stand til å bryte ned. I denne sammenheng har mangelen på vilje fra partene til å engasjere seg i en meningsfull politisk prosess begrenset FNs effektivitet.
MINUSMA’s 2021 mandate renewal in uncertain times
Sikkerhetsrådet vil fornye mandatet til FNs 8 år gamle flerdimensjonale integrerte stabiliseringsoperasjon i Mali (MINUSMA) i juni 2021 i en tid med flere overganger: på malisk side med overgangsregjeringen som skal avsluttes i februar 2022, og på oppdragssiden med en ny spesialrepresentant for generalsekretæren. Det kommer også i en tid med stor usikkerhet om fremtiden til fredsprosessen og politisk overgang, men også over fremtiden til de franske regionale militæroperasjonene Barkhane og Joint Force G5 Sahel. Den generelle sikkerhetssituasjonen har forverret seg i Mali og utover i Sahel siden 2013. Likevel nyter Nord-Mali et skinn av stabilitet ettersom de to rivaliserende koalisjonene av undertegnende væpnede grupper fant en modus vivendi. Men fremgangen i implementeringen av fredsavtalen er langsom, statlig tilstedeværelse minimal, og angrepene på en mer motstandsdyktig MINUSMA fortsetter. Selv om volden har avtatt i det sentrale Mali siden september 2020, hovedsakelig på grunn av megling av lokale avtaler av forskjellige slag, fortsetter usikkerheten å spre seg videre sør i Mali. Det synes å være en generell enighet om at de to strategiske prioriteringene i MINUSMA-mandatet bør forbli for å støtte implementeringen av Alger-avtalen av de maliske partene og for å lette implementeringen av en omfattende politisk ledet malisk strategi for å beskytte sivile og gjenopprette staten myndighet i det sentrale Mali. Hovedspørsmålene for diskusjon vil være hvordan man kan gjennomføre disse prioriteringene mer effektivt og hvordan man best kan legge til mandatelementene knyttet til å støtte den maliske overgangen uten å lede begrensede ressurser bort fra de to første strategiske prioriteringene. Utover de strategiske prioriteringene, er spørsmål om menneskerettigheter og ansvarlighet, menneskesentrerte tilnærminger, strategisk kommunikasjon, kvinners deltakelse og klimarelaterte sikkerhetsrisikoer også diskutert i denne rapporten. Mange av utfordringene misjonen står overfor vil imidlertid ikke løses med et justert mandat alene; men en klarere strategisk retning fra MINUSMAs ledelse sterkt støttet av et samlet sikkerhetsråd kan absolutt hjelpe.
Assessing the Effectiveness of the United Nations-African Union Hybrid Operation in Darfur (UNAMID)
FN og afrikanske unions hybridoperasjon i Darfur (UNAMID) begynte sin utplassering til Sudan i 2007 midt under omfattende vold. UNAMID var den største fredsbevarende operasjonen i verden på den tiden. Nedtrekket og overgangen begynte et tiår senere, og i dag gjenstår mindre enn en fjerdedel av denne styrken, konsentrert i et lite område i sentrale Darfur. De mellomliggende årene var vitne til en døende fredsprosess og en svidd-jord regjerings militærkampanje mot Darfuri-opprørere som drepte tusenvis av sivile. Et folkelig opprør mot det regjerende systemet brøt ut i desember 2018, og i april 2019 ble Omar al-Bashir, som hadde styrt Sudan siden 1989, avsatt. Den nye overgangsregjeringen og det militær-sivile suverene rådet søker nå å redde en økonomi som sliter og få fred med folket i Sudans periferi. Mens den nylig godkjente Juba-avtalen gir nye håp om fred i Darfur, er veien videre langt fra sikker. Med nesten to millioner internt fordrevne, en dyp humanitær krise og økende voldsnivåer, er Darfur i 2020 langt fra å være et stabilt sted ettersom UNAMID – Den afrikanske union og FNs viktigste verktøy for sikkerhet og stabilitet – ser ut til å avgå. Denne rapporten vurderer UNAMIDs innvirkning over en tiårsperiode (2007-2017) og på tvers av de tre strategiske prioriteringene: mekling mellom regjeringen og væpnede bevegelser som ikke har undertegnet; beskytte sivile, overvåke menneskerettigheter og legge til rette for humanitær bistand; og støtte mekling av samfunnskonflikt. Rapporten gjør også observasjoner og trekker lærdom fra UNAMIDs overgang (2017-2020), en prosess som fortsatt er i gang og som det er for tidlig å vurdere den definitive effekten for. Rapporten reflekterer over UNAMIDs unike egenskaper, og inkluderer lærdom fra operasjonens hybride natur, så vel som fra utfordringene fra skjørt vertsnasjonssamarbeid. Den trekker på eksisterende analyser og data samt mer enn 140 intervjuer og fokusgruppekonsultasjoner med 700 samfunnsmedlemmer i Darfur.
Assessing the Effectiveness of the United Nations Integrated Multidimensional Stabilization Mission in the Central African Republic (MINUSCA)
Den sentralafrikanske republikk dukker opp fra en lang historie med slaveangrep og handel, fransk konsesjonær kolonialisme og autoritært politisk styre. I desember 2012 eskalerte spenningen til borgerkrig preget av seksuell og kjønnsbasert vold og nesten folkemord. FNs sikkerhetsråd ga FNs flerdimensjonale integrerte stabiliseringsmisjon i Den sentralafrikanske republikk (MINUSCA) fullmakt til å deployere i september 2014, under kapittel VII i FN-pakten. Oppdraget har det mest komplekse av alle nåværende fredsbevarende mandater. Av de tre hovedoppgavene i MINUSCAs opprinnelige mandat: (1) å beskytte sivile, (2) føre tilsyn med en politisk overgang, og (3) utvide statlig myndighet, har operasjonen oppfylt den andre oppgaven, og jobber effektivt mot å oppnå den første og tredje . Oppdraget har bidratt til å avverge omfattende drap og mulig folkemord, dempe seksuell vold, overvåke menneskerettigheter, beskytte viktig humanitær bistand, muliggjøre utvikling av kvinnelig deltakelse og lederskap, bygge statlig kapasitet (spesielt innen politi og rettsvesen) og muliggjøre demokratiske valg. I en kreativ, «bottom-up» tilnærming til fred, har de 15 000 medlemmene av MINUSCA bidratt til å etablere dusinvis av lokale freds- og forsoningskomiteer. Regionale makter og MINUSCA har supplert denne tilnærmingen med en "top-down", fredsprosess på høyt nivå som resulterte i den landemerke fredsavtalen fra februar 2019. Flere grupper fortsetter imidlertid å ødelegge freden. Væpnede grupper kontrollerer 75–80 % av dette frodige, ressursrike og landlåste landet. Den politiske økonomien i konflikten har en tendens til å styrke væpnede grupper og spoilere. MINUSCA er fortsatt upopulær blant mange sentralafrikanere. Des- og feilinformasjon om det kommende valget i 2020-21 og COVID-19 fortsetter å undergrave fremgangen. MINUSCA hjelper til med å stabilisere – gir en viktig tjeneste til landet, regionen og verden – men det vil være vanskelig å fullt ut implementere sitt mandat og forlate et fredelig og velstående Sentral-Afrika når som helst snart.