The role of the UN Security Council in cybersecurity: international peace and security in the digital age
At the 75th anniversary of the United Nations, the UN Security Council is faced with difficult questions about its efficacy, relevance and legitimacy. The leading powers and the permanent members (P5) of the Security Council – China, France, Russia, the UK and the USA – are drawn into a heavy contest over the world order. Power lines are (to be) drawn in an increasingly digital, interconnected and multi-stakeholder society. So far, despite the language from heads of states, global media houses and from leaders of international organizations including NATO and the UN, none of the P5 countries have brought cyber to the UNSC. Other countries – for instance, Lithuania and the Netherlands – have considered introducing cybersecurity issues in the Council, but no action has followed. One of the most recent members-elect, Estonia, has pledged to take the issue up. To stay relevant and act up on its responsibility for international peace and security, the Security Council will have to establish itself vis-à-vis cyber issues. The goal of this chapter is to examine why and how. To what extent do questions pertaining to digital threats and cybersecurity fall within the mandate of the Council and what could it address given the politically tense times among the P5.
Putin’s Ancien Régime
Etter 20 år med Vladimir Putin ved makten, er Putins Russland i ferd med å bli et ancien régime. Avstanden mellom Russlands ambisjoner om å være en betydelig global aktør, og dets evne og kapasitet til å inneha en slik rolle, vokser. Putin har ikke lært av historien og sine forgjengere. Russland forsøker fremdeles å bokse i en annen vektklasse, med forsøk på destabilisering ved å skape nye geopolitiske «virkeligheter», slik som på Krim-halvøya. Hjemme er befolkningen misfornøyd, og regimet presses til å komme opp med nye løsninger på gamle problemer.
WEBINAR: Jihad i Sahel: aktørar, utvikling og kontekst
Kven er jihadist-opprørarane, kvifor vinn dei terreng, og kva er den sannsynlege utviklinga i Sahel i tida som kjem?
Digital Technologies, Services and the Fourth Industrial Revolution
Dette arbeidsnotatet gir bakgrunn for et Policy Brief for G20, arbeidsgruppe for handel og investeringer. Den ser på tjenestehandel i den digitale økonomien med føringer til G20s arbeid på internasjonal handel og de plurilaterale forhandlingene om e-handel i WTO. Arbeidnotatet er skrevet av en gruppe av internasjonale eksperter.
Governing the Arctic: The Russian State Commission for Arctic Development and the Forging of a New Domestic Arctic Policy Agenda
Etter at Arktis på 1990- og begynnelsen av 2000-tallet i stor grad ble ignorert av russiske myndigheter, er nå regionen tilbake på Moskvas agenda. I 2015 opprettet den russiske regjeringen en egen statskommisjon for å sikre effektiv koordinering og implementering av Russlands arktiske strategi. Kommisjonen var ment å tjene som en plattform for koordinering av regjeringens ambisiøse planer for Arktis, for utveksling av informasjon mellom ulike arktiske aktører og for å redusere intern rivalisering mellom ulike statlige aktører og mellom regioner. Med utgangspunkt i en casestudie av Statskommisjon for utvikling av Arktis har denne artikkelen et todelt mål. Først kartlegger den russiske myndigheters planer for utvikling av russisk Arktis, sentrale aktører og prioriteringer og hvilke resultater kommisjonen har oppnådd. Dernest diskuterer den hva denne casestudien kan fortelle oss om politikkutforming og politikkgjennomføring i dagens Russland. Artikkelen finner at selv om regjeringens fornyede fokus på den arktiske sonen har gitt enkelte imponerende resultater, har statskommisjonen i beste fall vært en blandet suksess. Casestudien viser hvordan den russiske regjeringen strever med å komme opp med effektive institusjoner for arktisk styring. Den utbredte oppfatningen av at den russiske styringsmodellen er basert på en strengt hierarkisk "maktvertikal" må dessuten modifiseres. Russlands arktiske politiske agenda er preget av dragkamp og byråkratisk forhaling: selv når Putin intervenerer personlig, kan det være vanskelig å oppnå de ønskede målene.
Meningsfull,menneskelig, kontroll?
Denne rapproten tar for seg konseptet «meningsfull menneskelig kontroll» som har dukket opp som det førende temaet i debatten rundt autonomi og våpensystemer. For å belyse spørsmålet om hva menneskelig kontroll er, hvordan det bør forstås og hvordan man kan «sikre» det må vi tenke nytt rundt forholdet mellom mennesker og maskiner. Ikke bare se maskiner som vertøy som mennesker kan bruke av fri vilje, men snarere se på autonome systemer i sin helhet der de gjensidige relasjonene mellom mennesker og maskin former hverandre og gir opphav til nye måter å tenke og handle på. Altså at både mennesker og maskiner forandres i møte mellom dem. Gitt en slik vinkling åpner man også for muligheten for å belyse dagens debatt om autonomi og kontroll på nye måter. Ikke minst at den utøvende fasen av en operasjon, liv og død-avgjørelser, er et for snevert nedslagsfelt hvis vi skal forstå hva kontroll er og hvordan det utøves. Vikitgheten av dette blir illustrert via en gjennomgang av prosessene og praksisene rundt militær targeting. En prosess der militæret definerer mål og beslutter operasjoner. Gjennom denne illustrasjonen ser man at beslutningstaking ikke bare er ett valg gjort på et bestemt tidspunkt, som avgjørelsen om å sende et missil mot et bestemt mål, men noe som er avledet av en rekke valg gjort over tid. Dette åpner opp for å se på beslutningstaking og dermed også kontroll som et resultat av en rekke praksiser og prosesser, distribuert over flere faser, mellom diverse elementer, der noen valg blir foretrukket fremfor andre. Et slikt fokus setter søkelys på de mer sammensatte og komplekse teknologiske systemene for datainnhenting, analyse og lagring, som spiller en nøkkelrolle i utformingen av valg og beslutninger, men som ofte blir neglisjert. Hvis vi bedre forstår hvordan disse systemene fungerer, hvordan de produserer kunnskap, hva de legger vekt på og hva de utelater, kan vi øke vår forståelse av kontroll og bedre «sikre» de etiske, legale og strategisk-politiske sider ved økende autonomisering av militære teknologier.