“BRIexit”: Unravelling Withdrawals from the Belt and Road Initiative
Tolv år etter lanseringen av Kinas Belt and Road-initiativ (BRI) har over 140 land sluttet seg til, men noen få har også trukket seg ut. Disse utmeldingene – ofte omtalt som «BRIexit» – er foreløpig få, men reiser viktige spørsmål om fremtidsutsiktene for Beijings flaggskipinitiativ og det skiftende geopolitiske landskapet det opererer i. Hva forklarer uttrekkene? Og, enda viktigere: Har de hatt noen innvirkning på BRI-initiativets legitimitet? Mens noen BRI-exits kan forklares med økonomiske vurderinger, gjenspeiler andre endrede statlige preferanser eller økende eksternt press – utviklingstrekk som kan komme til å forme BRI videre, særlig under en mer offensiv andre Trump-administrasjon.
Ukraine: Sobered after Four Years of Indecision
I policy brief-serien Multinational Force Ukraine vurderer ledende eksperter fra allierte land sentrale faktorer for deltakelse i Multinational Force Ukraine. Dette omfatter den politiske viljen blant allierte til å sende styrker – på bakken, i lufta eller til sjøs – for å etablere en militær tilstedeværelse i eller rundt Ukraina. Ekspertene ser også på hvilke betingelser som må være oppfylt for at slike styrkebidrag kan finne sted (før, under eller etter fredsforhandlinger), hvilke roller styrkene kan forventes å fylle (defensive eller offensive), hvilke begrensninger nasjonale myndigheter legger, og hvilke kapasiteter hvert land realistisk kan bidra med. Denne briefen analyserer Ukraina.
United States: Europe with Eyes Wide Shut
I policy brief-serien Multinational Force Ukraine vurderer ledende eksperter fra allierte land sentrale faktorer for deltakelse i Multinational Force Ukraine. Dette omfatter den politiske viljen blant allierte til å sende styrker – på bakken, i lufta eller til sjøs – for å etablere en militær tilstedeværelse i eller rundt Ukraina. Ekspertene ser også på hvilke betingelser som må være oppfylt for at slike styrkebidrag kan finne sted (før, under eller etter fredsforhandlinger), hvilke roller styrkene kan forventes å fylle (defensive eller offensive), hvilke begrensninger nasjonale myndigheter legger, og hvilke kapasiteter hvert land realistisk kan bidra med. Denne briefen analyserer USA.
Transformative securitization: Rethinking the Copenhagen School in light of COVID-19, climate change, and the war in Ukraine
Artikkelen videreutvikler sikkerhetiseringsteori ved å introdusere konseptet transformativ sikkerhetisering, der kriser ikke bare innrammes som eksistensielle trusler, men også som katalysatorer for å gjenopprette politiske ordener. Med utgangspunkt i Københavnerskolen og Hannah Arendts forestilling om natalitet, skiller artikkelen transformativ sikkerhetisering fra konservative former som tar sikte på å bevare status quo. Den konseptualiserer transformativ sikkerhetisering gjennom tre dimensjoner: via handling (nedenfra og opp og deltakende), via prosedyre (omveltende, men potensielt demokratiserende) og via resultat (som gir varig institusjonell og/eller normativ endring). Gjennom empiriske illustrasjoner fra Danmarks og Norges respons på COVID-19, Russlands invasjon av Ukraina og klimaendringer, viser artikkelen hvordan sikkerhetisering både kan begrense og muliggjøre demokratisk transformasjon. Den argumenterer for at mens noen responser forsterker den utøvende makten og begrenser det deliberative rommet, reflekterer andre – spesielt innen klimapolitikk – deltakende og fremtidsrettede sikkerhetiseringstiltak som kan omkonfigurere samfunnssektorer eller hele politikksystemer. Klimaendringer fremstår som et paradigmatisk eksempel på transformativ sikkerhetspolitikk, der rettferdighet mellom generasjoner og systemisk endring drives av samfunnsmedvirkning. Ved å bygge bro mellom kriser og politisk forankring, forfiner konseptet sikkerhetspolitikkens forståelse av ekstraordinær politikk og tilbyr nye verktøy for å analysere det demokratiske potensialet og fallgruvene ved sikkerhetsresponser i en tid med overlappende, presserende situasjoner.
Not What to Have, but How to Have It: Japan’s Debate on Acquiring Counterstrike Capabilities 2016–2023
Som en del av sin historiske militære opprustning har Japan begynt å innarbeide muligheten for motangrep i forsvarsstrategien sin. Tidligere regjeringer var tilbakeholdne med å gå i denne retningen, men under den andre Abe-administrasjonen (2012–2020) kom regjeringen bestående av Liberaldemokratene og Kōmeitō etter hvert fram til at slike kapasiteter er nødvendige for å ivareta Japans selvforsvar. Samtidig er det omstridt hvorvidt motangrep ligger innenfor rammene av den japanske grunnloven og prinsippet om et utelukkende defensivt forsvar. I denne artikkelen undersøker vi den parlamentariske debatten om anskaffelse av motangrepskapasiteter, og ser på hvordan japanske politikere diskuterer vilkårene for å ta i bruk dette omstridte militære verktøyet. En innholdsanalyse av debattprotokollene viser at tre temaer særlig står sentralt: (1) forsvaret av Taiwan, (2) USAs rolle i Japans forsvar og samarbeidet mellom de to landene, og (3) virkningen av Russlands fullskala invasjon av Ukraina. Selv om regjeringen og opposisjonen står ulike steder når det gjelder betingelsene for å gjennomføre motangrep, er det ikke lenger politisk uaktuelt å anskaffe slike kapasiteter. Debatten handler derfor i økende grad om hvordan motangrep skal brukes og gjennomføres, snarere enn om Japan i det hele tatt bør ha dem.
Lithuania: Balancing Ambition with Capacity
I policy brief-serien Multinational Force Ukraine vurderer ledende eksperter fra allierte land sentrale faktorer for deltakelse i Multinational Force Ukraine. Dette omfatter den politiske viljen blant allierte til å sende styrker – på bakken, i lufta eller til sjøs – for å etablere en militær tilstedeværelse i eller rundt Ukraina. Ekspertene ser også på hvilke betingelser som må være oppfylt for at slike styrkebidrag kan finne sted (før, under eller etter fredsforhandlinger), hvilke roller styrkene kan forventes å fylle (defensive eller offensive), hvilke begrensninger nasjonale myndigheter legger, og hvilke kapasiteter hvert land realistisk kan bidra med. Denne briefen analyserer Litauen.
Coalition of the Willing for Ukraine: A Multinational Force in the Making
I mars 2025 lanserte Storbritannias statsminister Keir Starmer og Frankrikes president Emmanuel Macron en «koalisjon av villige» for å støtte Ukraina. 26 land skal ha forpliktet seg til å sikre Ukraina med militære styrker på land, til sjøs og i luften «dagen etter en våpenhvile eller fred», under en planlagt Multinasjonal Styrke for Ukraina. Dette notatet fremhever hovedfunnene fra en samling landprofiler. Det konkluderer med at en Multinasjonal Styrke for Ukraina fortsatt er hypotetisk, men dersom den blir realisert, må koalisjonsmedlemmene være forberedt på et langvarig oppdrag. Europeiske ledere bør handle, planlegge og forberede seg basert på denne forutsetningen.
Germany: heavy on funding, light on force
I policy brief-serien Multinational Force Ukraine vurderer ledende eksperter fra allierte land sentrale faktorer for deltakelse i Multinational Force Ukraine. Dette omfatter den politiske viljen blant allierte til å sende styrker – på bakken, i lufta eller til sjøs – for å etablere en militær tilstedeværelse i eller rundt Ukraina. Ekspertene ser også på hvilke betingelser som må være oppfylt for at slike styrkebidrag kan finne sted (før, under eller etter fredsforhandlinger), hvilke roller styrkene kan forventes å fylle (defensive eller offensive), hvilke begrensninger nasjonale myndigheter legger, og hvilke kapasiteter hvert land realistisk kan bidra med. Denne briefen analyserer Tyskland.