Våpen alene er et blindspor
Det ser altså ut som om veien fremover i det som vitterlig er en politisk krise i relasjonene mellom statene, er ganske enkel – ruste opp. Og så kan man fokusere på å telle og måle, både tallene og hverandre: Hva må til og hvem gjør mest? Dette er for øvrig et mønster man har lagt seg til i løpet av krigen i Ukraina, der bevæpning er det eneste man tror nytter. For et Ukraina som mister USAs støtte, må våpen prioriteres akkurat nå, for å sikre posisjonen ved det forhandlingsbordet som dekkes av Trump. Men våpen alene er et blindspor for Europa, og det burde europeiske ledere vite. Når jernteppet igjen kan reise seg mellom Europas befolkninger, trenger vi pragmatiske statsledere som tar diplomati på alvor, skriver Julie Wilhelmsen i denne kronikken.
Resisting Radicalization: Exploring the Nonoccurrence of Violent Extremism
Usikre levekår på Balkan, i Midtøsten og i Nord-Afrika skaper grobunn for radikale ideer. Men selv om menneskene som bor i disse områdene har mange grunner til å være sinte, er det få som blir radikaliserte eller som omfavner ideer som leder til voldelig ekstremisme. Hvorfor blir ikke folk flest radikaliserte? For å svare på dette spørsmålet, har forfatterne av denne boken sett nærmere på hvilke faktorer som spiller inn i områder der alt ligger til rette for radikalisering, men der det likevel er lav forekomst av dette. Arbeidet er et resultat av et mangeårig internasjonalt prosjekt, og boken gir gode innspill til arbeidet for å motvirke og håndtere voldelig ekstremisme (P/CVE). Boken er en del av EU Horizon 2020-prosjektet PREVEX (Preventing Violent Extremism in the Balkans and the MENA: Strengthening Resilience in Enabling Environments). Prosjektnummer: 870724
Moral- og realpolitikk i en ny verden
Scenene fra Det hvite hus lørdag satte en støkk i selv hardbarkede analytikere. Det ble ingen undertegning av mineralavtalen som skulle gi Ukraina en indirekte amerikansk sikkerhetsgaranti landet sårt trenger. I stedet fikk man krangling for åpen scene mellom president Donald Trump, visepresident J.D. Vance og president Volodymyr Zelenskyj. Dealen som kan komme i kjølvannet av scenen, er ikke det Ukraina ønsker seg. I etterkant har kommentarene på sosiale medier handlet om hvem som startet munnhuggeriet. De er gjerne fordelt i to leire, med en klar skyldfordeling på en av sidene, enten det er mot Zelenskyj eller mot Trump og Vance.
Hva nå?
Det er på tide at Norge tenker ut en utenrikspolitikk for sikkerhet – basert på sak, ikke parti, skriver Julie Wilhelmsen i denne kronikken. Dette er ikke et argument for å ta Norge ut av Nato eller å bryte med USA, men et forsøk på å reise en debatt om hvordan det kan skapes større handlingsrom for en politikk Norge er nødt til å tenke ut selv. Det er en invitasjon til rasjonell og kunnskapsbasert resonnering som vi «likesinnede» bør bedrive for å finne de beste løsningene i en tid da utfordringene bare blir større og større, og det knapt finnes noen ledelse å følge noe sted i verden. Det er selvfølgelig usikkert om våre ledere vil komme noen vei i Det hvite hus når den tid er inne. Dessuten, dersom noen av forslagene i mitt utspill følges, vil det utvilsomt oppstå en enorm dissonans blant hjemmepublikum etter flere års retorikk om at «våpen er veien til fred» – en parole som tidvis har fremstått som Norges nye moralske kompass. Men en strategi for avskrekking og beroligelse i sikkerhetspolitikken og mer diplomati i verdenspolitikken er både noe verden trenger og i et historisk perspektiv en velprøvet norsk posisjon. Det vil kunne gjøre Norge sikrere og norske utenrikspolitikere mer troverdige.
Den første KI-krigen 2:2
Kunstig intelligens endrer måten vi kriger på, men hvordan fungerer det, egentlig? I denne episoden ser vi nærmere på hva som skjer når droner sty...
Den første KI-krigen 1:2
Da krigen i Ukraina startet, flyttet mange vestlige selskaper til hovedstaden Kyiv for å utvikle kunstig intelligens som kunne brukes av ukrainern...
Climate, Peace and Security Fact Sheet: South Sudan
Sør-Sudan er et av de minst fredelige landene i verden, og et av de mest sårbare for klimaendringer. Økende temperaturer og skiftende nedbørsmønstre har ført til både tørke og flom. Det har påvirket elvestrømmene, tilgangen på grunnvann og vannkvaliteten for en befolkning som er svært avhengig av jordbruk og tradisjonelt husdyrhold. Tiår med voldelig konflikt har også betydelig svekket befolkningens evne til å møte disse utfordringene. Svak styring og mangel på infrastruktur undergraver ytterligere kapasiteten til statlige og sosiale institusjoner til å tilpasse seg klimaendringer. Utover de eksisterende spenningene mellom væpnede grupper i Sør-Sudan, forverrer ringvirkningene av krigen i Sudan en kompleks og vedvarende humanitær krise.