– Det finnes ikke upolitiske klær
Når statsledere og fremstående politikere trer frem i offentligheten, er lite overlatt til tilfeldighetene.
Likevel har bekledning ofte blitt ansett som noe «trivielt» eller overfladisk å bry seg om, spesielt i fag som statsvitenskap.
I en fersk episode av podkasten Utenrikshospitalet gjør NUPI-forskerne Kristin Haugevik og Morten Skumsrud Andersen et dypdykk i klærnes rolle i politikk og samfunn.
– Det finnes ikke upolitiske klær. Klær gjør alltid et eller annet, sosialt eller politisk, sier Andersen i episoden.
- Hør hele episoden rett i nettleseren:
Eller hør den i din foretrukne podkastspiller:
Bakteppet er den nye boka «Klær – Påkledningens sosiale liv fra bronsealder til Barne-TV» (Cecilie Basberg Neumann og Iver B. Neumann, Fagbokforlaget), hvor de to NUPI-forskerne har bidratt med hvert sitt kapittel.
- Få med deg boklanseringen på Historisk museum i Oslo 18. juni! Les mer her.
Politikk som teater
Kristin Haugevik, som har skrevet kapitlet «Statslederens nye klær», forklarer at vi må forstå internasjonal politikk som en form for teateropptreden. Her skiller man mellom den «bakre scenen», som kontoret, og den «fremre scenen», som pressekonferanser og toppmøter.
– Det handler om å se på hvordan det visuelle, som klær, pynt, sko og andre deler av den politiske opptredenen, rammer inn selve innholdet, enten det er snakk om undertegningen av en fredsavtale eller Jonas Gahr Støre og Alexander Stubb som jogger sammen på et toppmøte, sier Haugevik.
Hun trekker frem Storbritannias mangeårige statsminister Margaret Thatcher som et ikonisk eksempel.
I kapitlet sitt skriver Haugevik at Thatcher investerte mye tid i sitt offentlige image. Klærne skulle være eksklusive, men aldri fargesterke eller prangende. Britenes første kvinnelige statsminister understreket at klærne skulle være bakgrunnen for personligheten – de måtte aldri få spille hovedrollen.
Uniformens paradoks
Statsledere har gjerne noen valgmuligheter når de kler seg. Men hva så med uniformer?
Det har Morten Skumsrud Andersen sett nærmere på. Han peker på det han kaller «uniformens paradoks».
– Paradokset med en uniform er at den utsletter deg som individ samtidig som den kan beskytte din individualitet. Du representerer noe større enn deg selv, som kollektivet eller staten, forklarer Andersen.
Han viser til hvordan betydningen av en uniform endrer seg totalt basert på hvor den brukes. Et nylig eksempel er forsvarssjefens opptreden i uniform på en lunsj på streikerammede Grand Hotel under årets 17. mai-feiring, noe som utløste debatt om hvilken rolle han egentlig spilte i den konteksten.
– Uniformens betydning avhenger veldig mye av konteksten. Når den dukker opp på steder der den vanligvis ikke hører hjemme, blir betydningen plutselig veldig tvetydig, sier Andersen.
Zelenskyj i soldatens farger
Podkastepisoden tar også for seg hvordan Volodymyr Zelenskyj har brukt den militærgrønne t-skjorten som et kraftfullt symbol på motstand og solidaritet med det ukrainske folket. Ved å droppe dressen kommuniserer han at han er i kampmodus, ikke en fjern og autoritetsfigur.
– Jeg tror jo at dette var et veldig bevisst og veldig viktig grep av Zelenskyj etter Russlands fullskalainvasjon. Han var raskt ute sammen med sin stab og sendte en håndholdt mobilkamerafilm fra Kyivs gater hvor de opptrer i sivile, kamuflasjefargede klær, som gir assosiasjoner til det militære og forsvarskamp. De kommuniserer at "vi skal ingen steder", "vi blir her" og "vi er en del av forsvaret av landet vårt", sier Haugevik.
Troverdighet er alfa og omega
Hjemme i Norge er stilen ofte mer nedtonet og «folkelig».
I episoden diskuterer forskerne hvorvidt norske politikere bevisst kler seg litt nedtonet eller kjedelig for ikke å virke elitistiske.
Samtidig er det en grunn til at Jonas Gahr Støre gjerne viser seg i anorakk i skiløypa, men det må oppleves som autentisk for å fungere, påpeker Haugevik:
– Jeg tror det aller viktigste for politikerne i de settingene, er matchen mellom personlighet, innhold og det man har på seg. Hvis publikum opplever at det ikke er troverdig, får man gjerne skurringer og kritikk.
Publikasjoner