Fredsforhandlinger i Ukraina nå er både urealistisk og farlig

(Morgenbladet): Visjonen om en fredsavtale som løsning på Russlands invasjon av Ukraina dukker stadig opp. Sist ut av stemmene som oppfordrer til forhandlinger med Moskva, er Leonid Ragozin i Morgenbladet 26. april.

Han er ikke alene om å ønske fred. De aller fleste vil ha en slutt på krigen – kanskje aller mest ukrainerne selv – men en forhandling på Russlands premisser vil kunne lede inn på en farlig vei.

Ragozins analyse hviler på en rekke argumenter og premisser som i beste fall er diskutable, i verste fall i strid med det vi vet om den tiårige konflikten og forsøkene på å få slutt på den.

Han har imidlertid sannsynligvis rett når han antar at Russland vil fortsette å erobre mer ukrainsk territorium. Ukraina har lidd store menneskelige og materielle tap, og de sliter med rekrutteringen. Den sendrektige vestlige våpenstøtten har bidratt til at Russland den siste tiden har hatt fremgang øst i Ukraina. Ukrainerne erkjenner dette, men velger å kjempe videre – med håpet om at mer vestlig økonomisk og militær støtte er på vei. Vestlige våpen har bidratt til å redde Ukraina, selv om enkelte spådde noe annet før invasjonen. For ukrainerne er dette en eksistensiell kamp.

Ragozin forutsetter at Kreml nå vil forhandle, slik de gjorde i 2022, og at det er Vesten som står i veien for en forhandlet løsning. Er det grunn til å tro at Russland vil forhandle nå, og kan de antas å være en oppriktig og troverdig forhandlingspart?

Åpenbart uakseptable krav

Kreml uttaler mye forskjellig, ofte så motsigende at det fremstår som en strategi i seg selv. Det finnes ferske eksempler på at de fortsatt har en maksimalistisk målsetting i Ukraina. Senest for noen uker siden uttalte utenriksminister Sergej Lavrov at målet var å ta Kharkiv og lage «sanitære soner» i Ukraina for å beskytte russiske områder. Kreml har også begynt å omtale «spesialoperasjonen» i Ukraina som en «krigstilstand».

Ukraina er i krig med en fiende som beviselig lyver, fordreier virkeligheten og søker å påvirke den vestlige opinionen. Stadige utspill om muligheten for en forhandlet løsning må sees i en slik kontekst. Tidligere forsøk på å forhandle, slik som Istanbul-forhandlingene i april 2022, peker også i negativ retning.

Den kanskje grundigste gjennomgangen av disse forhandlingene, som Ragozin også refererer til, ble nylig publisert i Foreign Affairs. Eksempler fra artikkelen undergraver argumentet om at russerne kom til forhandlingsbordet med et oppriktig ønske om å skape varig fred.

Ved flere anledninger kom Russland med nye og åpenbart uakseptable krav. Russland krevde blant annet at Ukraina skulle være nøytralt, med en internasjonal sikkerhetsgaranti som forsikring. Samtidig ville Russland forbeholde seg retten til å legge ned veto mot enhver inngripen for å hjelpe Ukraina. En slik sikkerhetsgaranti ville i praksis ikke ha vært noen garanti. De vestlige landene som var tiltenkt rollen som sikkerhetsgarantister, var heller ikke part i forhandlingene, ei heller konsultert om innholdet.

Russland krevde også at antallet ukrainske soldater skulle være lavere enn før invasjonen i 2014. Ukraina ville i praksis bli forsvarsløse mot fremtidige russiske angrep. Ragozin overvurderer altså Russlands oppriktighet og dermed også hvor nær Ukraina og Russland var en avtale i 2022.

Håpet om kompromiss er urealistisk

For Ukraina var, og er, en bindende sikkerhetsgaranti helt avgjørende. Erfaringene siden uavhengigheten i 1991 har vist at løst formulerte sikkerhetsgarantier er av liten verdi. I Budapest-memorandumet fra 1994 ga Ukraina fra seg atomvåpen i bytte mot ikke-bindende sikkerhetsløfter fra Storbritannia, USA – og Russland. Løftet ble brutt i 2014 da Russland okkuperte Krym og Øst-Ukraina. De vestlige løftene var heller ikke mye verdt. Det Vesten bidro med, var ikke sikkerhet, men et mislykket diplomatisk initiativ, den såkalte Minsk-prosessen i 2015.

Årsakene til at Minsk-avtalene mislyktes, er flere. Russland insisterte for eksempel på en rolle som «megler» i en krig de omtalte som en ukrainsk «borgerkrig». Kreml brukte avtalen til å undergrave Ukrainas suverenitet gjennom for eksempel å kreve valg i de regionene i Donbas Russland kontrollerte, før Ukraina hadde reetablert kontroll over grensen i øst. Det ville i praksis ha gitt stedfortrederregimene i Donbas en slags legitimitet på bekostning av Ukrainas territorielle suverenitet.

Når Russland nå ymter frempå om at de «egentlig» ønsker forhandlinger, krever de i praksis – som også Ragozin skriver – at forhandlingene må reflektere «den nye geopolitiske virkeligheten», altså aksept av russisk okkupasjon av store deler av Ukraina. Formodentlig vil dette også inkludere bortføringen av barn fra disse regionene, russifisering av samfunnene, fjerning av all ukrainsk identitet og et opphør av demokrati og sivile rettigheter.

En slik avtale kan ikke et demokratisk land skrive under på, med mindre det tvinges. Det strider mot alle tenkelige prinsipper og menneskerettighetskonvensjoner, forankret i FN, OSSE og Europarådet.

Dette viser at konflikten ikke primært handler om å inngå kompromisser om et territorium. Den handler om grunnleggende verdier. Håpet om et kompromiss er derfor lite realistisk.

I gråsonen mellom Russland og Vesten

Å insistere på forhandlinger nå er også potensielt farlig. Det vil tvinge Ukraina inn i et spor der man er avhengig av russisk velvilje for å oppnå fremgang og fred. Denne avhengigheten så vi etter 2014: Gjennom okkupasjonen av Krym og vedvarende kamper i Donbas ble Ukrainas vestvending sabotert. Om Ukraina igjen skal tvinges inn i et forhandlingsspor der Russlands president Vladimir Putin enkelt kan la det skure og gå i årevis – slik han gjorde med Minsk-avtalene – forblir Ukraina værende i den farlige gråsonen mellom Russland og Vesten, noe som trolig er Russlands intensjon.

Ragozins analyse bærer også preg av en manglende anerkjennelse av ukrainernes egen vilje og agens i konflikten. Det Ukraina i stedet kan gjøre, med støtte fra EU og Nato, er å definere seier på en måte de selv har kontroll over, og som det vil være vanskelig for Russland å sabotere. Dette kan gjøres langs flere spor.

Det første er selvsagt militært. Uten en umiddelbar og kraftig økning i vestlig militær støtte vil Ukraina tape krigen. Førsteprioritet er å sikre et godt luftforsvar, også for at livet skal kunne gå mer som normalt vest for frontlinjen. Videre må det ukrainske forsvaret gradvis bygges opp til å kunne stå imot fremtidige angrep fra Russland. Men det er ikke nødvendig med full frigjøring før man begynner å utforske andre spor.

Det andre sporet er økonomisk. Med en viss grad av fysisk sikkerhet kan investeringer trappes opp over hele Ukraina. Her kan EU gjøre mye. Ukraina må få mer lån, hjelpepakker og reformstøtte. Støtten må også bidra til sosial gjenoppbygging. Det er mange mentale sår som må heles.

Det tredje er demokratisk. Unntakstilstanden har vært nødvendig, men det er også en fare for at et ungt demokrati i krig svekker noen av sine demokratiske institusjoner. Balansen mellom de fire statsmakter kan trues. Mye makt er blitt samlet rundt presidenten. Parlamentet, pressen og sivilsamfunnet bør gradvis styrkes igjen – så langt det er mulig mens krigen pågår.

Kan ta skjeen i egne hender

Ukraina og dets partnere kan arbeide langs alle disse sporene og dermed bygge opp et mer motstandsdyktig og demokratisk samfunn, uavhengig av hvor frontlinjen til enhver tid går. Dette kan gjøres uten å være avhengig av velvilje fra Kreml. Ukrainerne kan ta skjeen i egne hender, gitt at de får den militære og økonomiske støtten som trengs for å stå imot den russiske aggresjonen.

Forhandlinger nå er derfor både urealistisk og farlig gitt erfaringene med Russlands grunnleggende mangel på respekt for Ukrainas rett til sikkerhet og selvbestemmelse. Ukraina velger å fortsette den militære motstanden på tross av de store menneskelige og materielle kostnadene – fordi en fred diktert av Russlands fremstår som et enda verre alternativ.

Denne kronikken ble først publisert i Morgenbladet 10. mai 2024.