Kapring på åpent hav?

Tre viktige taler ble holdt i Davos tirsdag 20. januar. Mange har nok fått med seg den franske presidenten Emanuel Macrons tale, der det mest minneverdige nok var hans tøffe solbriller og hans sterke beklagelse over en mer lovløs verden. Noen fikk kanskje også med seg den belgiske statsministeren Bart De Wever som siterte den italienske filosofen Antonio Gramsci og påpekte at  når den gamle verden går under og den nye ennå ikke er født, så lever man i monstrenes tid. Og, fortsatte han, Trump må bestemme seg for om han vil være et monster eller ikke. De fleste har fått med seg Canadas statsminister Marc Carney, som holdt en tale som øyeblikkelig ble omfavnet som skjellsettende. Utover poenget om at disse tre talene ga inntrykk av å være velregisserte og koordinerte, langt ut over hva  Euro-Atlantiske samarbeidspartnere vanligvis får til, er det verdt å bruke litt tid på Carneys tale.  

Velformulert og poengtert understreket han at verdensorden vi har vært vant til nå er uigjenkallelig borte. Dette er ikke en overgangsfase, sa han, vi opplever et brudd. Den stilltiende forståelsen og aksepten for en orden der et hegemonisk USA skapte en grad av forutsigbarhet og sto for viktige fellesgoder, men samtidig selv til en viss grad var hevet over reglene, er borte. Det er verdt å merke seg det første fellesgodet Carney nevnte: fri ferdsel på verdenshavene. De færreste registrerte nok dette, da de fleste tar det for gitt. Samtidig er dette trolig det aller viktigste fellesgodet. I 210 år, siden slutten av Napoleonskrigene, har de maritime hegemonene, først Storbritannia, deretter USA, garantert for fri ferdsel på havet. Selv unntakene under de to verdenskrigene ligger så langt tilbake i tid at det knapt er noen som har levende minner om en verden der varer ikke kunne fraktes på havet i fred og uten andre risikoer enn naturforhold. Og fri ferdsel på havet er en absolutt grunnforutsetning for globaliseringen av verdensøkonomien, da mellom 80% og 90% av verdens varehandel foregår på havet. I årene rundt 2010 førte sjørøveri utenfor Somalia til enorme merkostnader, og i 2021 gikk verden delvis av hengslene i seks dager, da Ever Given sto fast på tvers i Suez-kanalen. Dette ville imidlertid bare være for blaff å regne, om USA valgte å bruke sin sjømakt ikke til å garantere fri ferdsel, men til å kontrollere, skattlegge og vilkårlig beslaglegge skip og varer på havet.  

Mye taler for at Carney har rett og at USA ikke lenger kan sees som garantist for fri ferdsel på havet, men snarere bør vurderes som en utfordring for den. Bordingen av tankere som knyttes til oljeeksport fra Venezuela er i beste fall i gråsonen av havretten, og villigheten til å bruke trusler om økonomiske konsekvenser for å oppnå politisk underkastelse peker i retning av at ingen regler lenger kan tas for gitt. På toppen av dette er USA en av få stater som ikke har undertegnet Paris-traktaten av 1856, som forbyr kaperfart. USA forbeholder seg altså fortsatt retten til å delegere legitim statlig maritim voldsbruk til private aktører.  

Som så mange av de posisjonene den nåværende amerikanske administrasjonen inntar, er glidningen bort fra å garantere for fri ferdsel på havet, en glidning der kortsiktig gevinst settes foran langsiktig stabilitet. På kort sikt vil den amerikanske maktfordelen på havet gjøre det mulig for USA å ta seg til rette. På litt lengre sikt har det historisk vanlige vært at fravær av maritimt hegemoni har gjort det lettere for mindre aktører å utfordre de større, og at transaksjonskostnadene har økt for alle parter. For å ta et eksempel, så kan sjørøveri, som det vi så utenfor Somalia for 15 år siden, naturligvis slås ned av en stormakt alene, hvis stormakten er villig til å bære kostnadene. Men hvis stormakten ikke vil samarbeide med andre, eller til og med oppleves som en trussel av andre er det lett å tenke seg at mindre aktører velger å betale beskyttelsespenger til sjørøvere for å få reise i fred, heller enn å hjelpe til med å bekjempe sjørøvere. Hvis egne skip vilkårlig beslaglegges av hegemonen er det heller ikke utenkelig at mindre aktører, til og med stater, igjen vil støtte kapring av hegemonens skip. 

For Norge, “et lite land med en åpen økonomi”, som politikerne ynder å uttrykke det, og som i tillegg er langt over gjennomsnittet maritimt orientert, er enhver svekkelse av den frie ferdselen på havet en betydelig utfordring. Norges velstand er kritisk avhengig av at vi kan eksportere og importere på og under havet. Vi trenger ikke å mobilisere Terje Vigen helt enda, men vi bør absolutt merke oss det samarbeidet Carney inviterte til, der mellomstore stater jobber sammen for å forsøke å skape noe bedre på ruinene av det som nå faller fra hverandre. Særlig bør vi merke oss hvordan han trakk frem Canadas ønske om å jobbe sammen med de nordiske og baltiske statene for å sikre NATOs nordlige og vestlige flanker. På kort sikt bør dette være et arbeid som også sikrer den nord-atlantiske frie ferdselen på havet. På lang sikt kan det være byggestein for en handel på havet der den felles interessen for å opprettholde havretten kommer til erstatning for hegemoniske garantier.

Denne kronikken ble først publisert i Klassekampen 24. januar 2026.