Denne kronikken ble først publisert i Aftenposten 26.05.2023.

Russlands krig har uoverskuelige konsekvenser for Ukrainas fremtid. Den har også skapt usikkerhet om Putins makt i eget system og Russlands stabilitet.

Stabilitet og kontroll over føderasjonen har vært hovedmål for Putin. Han begynte sin ledertid fra 1999 med å sikre føderasjonens grenser gjennom krigen mot Tsjetsjenia, kamuflert som en «antiterror-operasjon». Etter hvert som interne utfordrere har gitt seg til kjenne, er de enten blitt kooptert inn i Putin-systemet, marginalisert eller regelrett fjernet.

Utfordrer Putin? 

Kontroll gjennom kooptering har fungert i tilfellet utbryterrepublikken Tsjetsjenia. Ramzan Kadyrov er blitt Putins mellommann i russisk Nord-Kaukasus, og ‘Kadyrovtsy’ en høylytt fortropp i angrepskrigen mot Ukraina. Hans allierte, Jevgenij Prigozjin, som leder Wagner-soldatene, har også vært Putins støttespiller. Utfordringen nå kan være at Putin er blitt så avhengig av dem, og de så selvsikre, at de tillater seg å utfordre presidentens kontroll.

De nasjonalistiske miljøene, som i utgangspunktet ble holdt utenfor maktens korridorer, har vært en utfordring de siste 20 årene. Mens det høyreekstremistiske segmentet er blitt forsøkt fjernet, har andre nasjonalister, som Dmitrij Rogozin og hans parti Rodina (hjemland), blitt kooptert.

Splittet i synet på Krym

Russiske nasjonalister var splittet i synet på annekteringen av Krym i 2014. Noen ble putinister, slik som den tidligere nasjonalbolsjevikiske aktivisten og forfatteren Zakhar Prilepin. Andre anså fremdeles Kreml som et neo-sovjetisk regime som undertrykket etniske russere. Mange av disse føyde seg til ukrainske nasjonalistiske fraksjoner på Maidan og kjempet på Kyivs side i Donbas i 2014–15.

Russlands invasjon i 2022 ga støtet til organisering av russiske nasjonalister og opposisjonelle i eksil i frivillige militser. Målet var klart: Russiske myndigheter undertrykket sivilsamfunnet og tvang russere til å flykte. Ved å ty til våpen kunne de vise at det fantes russere som var villige til å styrte Putin-regimet.

En eklektisk blanding av russiske nasjonalister, som den mystiske ‘Cæsar’, og eksil-opposisjonelle, som tidligere Dumamedlem Ilja Ponomarjev, etablerte legionen for Frihet for Russland. Det russiske frivillighetskorpset ledes av den selverklærte hvite nasjonalisten Denis Nikitin og har tette bånd til europeiske nynazistiske- og fotballpøbelmiljøer.

Begge grupperingene er underlagt det ukrainske forsvarsdepartementets fremmedlegion. Frihet for Russland ønsker å innføre en ny konstitusjon og etablere et demokratisk regime etter å ha nedkjempet Putin. Det russiske frivillighetskorpset kjemper for å erstatte det «ikke-russiske» Putin-regimet med et som gir etniske russere sin egen stat.

Glemt og forlatt

Belgorod-regionen på grensen til Ukraina, som er blitt beskutt helt siden krigen startet, er en av sonene de to militsene har vært mest aktive i. Hittil har regionale russiske myndigheter lagt skylden for angrepene på Ukraina.

Lokalbefolkningen har rapportert om skader på hus og biler, om sivile dødsfall, om barn som lever i frykt, og om det å måtte gjemme seg i bomberom. De har rettet klager til guvernør Vjatsjeslav Gladkov. De har også henvendt seg direkte til Putin og hevdet at det er de som «tar støyten for hele landet». De er glemt og forlatt.

Den uavhengige nettavisen Meduza rapporterer at selv om flesteparten av beboerne i Belgorod ikke uttrykker misnøye offentlig, er det stadig flere som forundres over hvorfor de ikke blir beskyttet av den russiske hæren. De er jo en del av Russland.

De stiller også spørsmål ved mangelen på oppmerksomhet om deres situasjon i statsmediene. Den statseide TV-kanelen Rossija 24 viet kun 25 sekunder av nyhetssendingen til situasjonen i Belgorod Oblast 22. mai, da regionen, ifølge guvernør Gladkov, ble beskutt femten ganger. Konsekvensen var at tolv sivile ble skadet og to mistet livet. Mesteparten av sendingen ble viet fremskrittene russiske styrker har gjort i Ukraina.

«Må tilintetgjøres som rotter»

Russiske militærbloggere gjentar spørsmålet om hvorfor russiske styrker ikke klarte å avverge angrepet 22. mai. Men de gjentar også regimets forklaring, formulert av presidentens talsmann Dmitrij Peskov: Angrepene på Belgorod er bare et PR-stunt for å avlede oppmerksomheten fra ukrainernes tap i Bakhmut.

Samtidig har Russlands tidligere president og nå viseformann i sikkerhetsrådet, Dmitrij Medvedev, tydeliggjort Kremls respons når han uttaler at angriperne på Belgorod er «galninger som må tilintetgjøres som rotter, ikke tas til fange».

Neppe stor støtte

Det er lite sannsynlig at de frivillige russiske militsene som har bidratt i angrepene inn i Russland får stor støtte i den russiske befolkningen. Disse gruppene har svakt grasrotfeste i de russiske regionene.

I det videre vil statlige medier sannsynligvis klassifisere og delegitimere dem som «nazister» – bedragere på linje med Vlasovs hær eller Banderistene (henholdsvis russiske og ukrainske nazisympatisører under andre verdenskrig).

Avledende «terrorangrep», som det tilsynelatende forsøket på droneangrep mot Kreml for noen uker siden og de nylige angrepene på Belgorod, er egnet til å så panikk blant russere. Men de kan like gjerne spore an en defensiv konsolidering rundt behovet for å stå imot fienden som truer nasjonen.

I det større bildet er kanskje den største utfordringen for Kremls fortsatte kontroll at folkets oppslutning om regimet kan svekkes. Det er fortsatt vanskelig å bedømme hvor omfattende misnøyen med krigen er i Russland.

Det som er mer sikkert, er at Putins makt hele tiden har vært tuftet også på hans popularitet i folket. Den delvise mobiliseringen av mer enn 300.000 vanlige russere i september 2022 og rapportene fra befolkningen i Belgorod viser at kostnadene ved Putins egen krig kan skape utfordringer for ham – når folk må kjenne den på kroppen.

Foreløpig skilles det mellom misnøye med krigen og tilfredshet med Putin. Dette skillet kan komme til å viskes ut over tid.