Sjøkabelen som avslørte EUs geoøkonomi

Trump bruker toll som politisk pressmiddel, Kina subsidierer strategiske teknologisektorer og Europa forsøker å regulere teknologiselskaper og promotere sin egen industri. Alt er nyanser av det samme fenomenet som gjerne blir beskrevet som en dramatisk vending i internasjonal politikk, nemlig geoøkonomiens fremvekst. 

Geoøkonomi er del av den mer kjente geopolitikken, men handler om at det økonomiske domenet knyttes sammen med sikkerhetspolitikken. 

Geoøkonomi under radaren

EU har også blitt en geoøkonomisk aktør. Det er vanlig å spore dette tilbake til 2017, da Europakommisjonen for første gang omtalte seg selv som en geopolitisk aktør.

Men hvis man ser man forbi talene og strategidokumenter fra de siste 10 årene, er det tegn til at EU har vært en geoøkonomisk spiller i lang tid. Det fantes bare ikke et begrep som beskrev måten de jobbet på.

I en ny forskningsartikkel publisert i det anerkjente tidsskriftet Journal of Common Market Studies (JCMS), avslører seniorforskerne Lars Gjesvik og Øyvind Svendsen ved NUPI hvordan det «geopolitiske EU» har en mye lengre historie.

Ved å samle data gjennom forskningsintervjuer, feltarbeid og dokumentanalyse, har Gjesvik og Svendsen nøstet opp i historien om hvordan byråkrater i EU og europeiske næringsaktører har tenkt og handlet geoøkonomisk i flere tiår, lenge før Europakommisjonen begynte å snakke høyt om temaet.

Geoøkonomiske hensyn har blitt stadig viktigere for EU, og behovet for et mer selvstendig Europa er i dag et av de viktigste for unionen. Derfor søker unionen såkalt strategisk autonomi, altså at den skal ha kapasitet til å søke sine interesser uten å være avhengig av andre – både innenfor sikkerhetspolitikken og den økonomiske politikken.

– For rundt ti år siden sa toneangivende ledere i EU sa at EU måtte bli mer strategisk. Og siden da har forskningen på EU som geoøkonomisk aktør regnet disse utspillene som starten på dette skiftet. Men ved å gå noe mer historisk til verks og inn i dybden på ett enkelt prosjekt, ser vi at praksiser som vi dag kaller «geoøkonomiske» faktisk har vært der en god stund allerede, forklarer Svendsen.

Gjesvik og Svendsen har studert en helt konkret prosess: Planleggingen, prosjekteringen og byggingen av EllaLink, en fiberoptisk sjøkabel for datatrafikk som forbinder Europa og Latin-Amerika via Portugal og Brasil. Ideen om EllaLink kom til fordi man var redd for spionasje. 

Denne typen infrastruktur har blitt stadig mer politisk omstridt de siste årene. Kontroll over sjøkabler dikterer hvor datatrafikk reiser, som igjen gjør noen stater avhengige av andre og gir muligheter for overvåking. Hvor sjøkabler går og hvem som eier dem, er dermed et eksempel på hensyn som aktører må ta i den nye geoøkonomiske virkeligheten.

Kabelen som ingen skulle bygge

Det var ikke politikere som hadde ideen om den 5900 kilometer lange kabelen. I stedet var det organisasjoner som bygger og drifter datainfrastuktur for forskere i Europa og Latin-Amerika som drev EllaLink frem. Disse aktørene ønsket å utveksle informasjon direkte i stedet for at kommunikasjonslinjen skulle gå via amerikansk jord, noe som var tilfellet før EllaLink ble bygget. For forskningsmiljøer på tvers av de to kontinentene handlet det om tettere samarbeid, nye muligheter og prosjekter, og å kunne sikre sensitiv forskningsdata på best mulig måte.

Da prosjektet ble fremmet for EU-byråkrater, ble det raskt lagt merke til en spesifikk utfordring som prosjektet kunne løse, nemlig at sensitiv datatrafikk måtte reise innom USA. Utfordringen var at EU ikke hadde mandat til å jobbe «strategisk» med økonomien tidlig på 2000-tallet. Løsningen ble å kamuflere de geoøkonomiske aspektene ved prosjektet som en teknisk spesifikasjon i anbudet: At EUs romfartsprogram, med romhavn og annen infrastruktur i Latin-Amerika, krevde en forbindelse med så høy hastighet at bare én rute kunne oppfylle det: en direkte kabel mellom Portugal og Brasil.

Finansieringen for prosjektet ble skrapt sammen fra flere hold, blant annet romprogrammet Copernicus, brasilianske forskningsmidler og investeringsbanken Marguerite. «Det var et mirakel at det ble noe av», sier en sentral deltaker i prosjektet som er blitt intervjuet av NUPI-forskerne. Underveis i prosjektet skulle Snowden-avsløringene i 2013 gi prosjektets geoøkonomiske ambisjoner en ekstra dytt, men likevel tok det 13 år fra det opprinnelige forslaget i 2008, til kabelen var i drift fra 2021.

Kan bli liknende kabel fra Norge

I sommer seilte en svensk isbryter over Arktis for å gjøre kartlegging av sjøbunnen, et forberedende arbeid for et prosjekt som linker EllaLink, mellom Europa og Asia, og med støtte fra EU. Det er foreslått at kabelen Polar Connect skal ha landingspunkt i Norge, og prosjektet bygger på mange av lærdommene fra EllaLink. Likhetene mellom prosjektene er også tydelig i at Polar Connect-prosjektet ledes av et nordisk nettverk for forskningsinfrastruktur, NORDUnet – samme type aktør som startet EllaLink.

– På et helt enkelt nivå så er EllaLink relevant for Norge fordi vi ser et lignende prosjekt foreslått mellom Norge og Japan. Hvis Arktis åpnes opp for datatrafikk på denne måten, vil det koble om hele den globale datatrafikken. I dag går mesteparten av dataene mellom Europa og Asia gjennom Rødehavet eller via USA, og ingen av disse er uproblematiske, sier Gjesvik.

• Les også: Hvordan jobber diplomater med teknologi?

En tredje rute vil gi Europa flere alternativer, og på den måten mer sikkerhet. Samtidig er det også utfordringer knyttet til om en «motorvei» for global datatrafikk får gå gjennom norske havområder i Nord.

– Strategisk viktig infrastruktur må beskyttes og vil åpenbart også tiltrekke seg uønsket oppmerksomhet, forklarer Gjesvik.

Samtidig plasserer det potensielt Norge og Norden mye mer sentralt i globale datastrømmer.

– Regjeringen peker allerede på datasenter som en mulighet til å hevde seg i KI-kappløpet. Ved å være korteste vei mellom Europa og Asia, vil det være mer realistisk at Norge kan hevde seg, påpeker NUPI-forskeren. 
Forskerne understreker derfor at prosjekter som en transarktisk kabel er et tveegget sverd som må håndteres med kløkt.

Lærdom om totalberedskap

Samtidig trekker Gjesvik og Svendsen fram en annen potensiel lærdom for Norges arbeid med totalberedskap, økonomisk sikkerhet og digitalt handlingsrom:

– EllaLink ble realisert fordi byråkrater i EU-systemet så en geoøkonomisk mulighet i et prosjekt lansert fra uventet hold, nemlig fra ingeniører som driftet forskningsinfrastruktur, forklarer Svendsen. 
– Det handler om å se muligheter og fange opp hvor man kan spille en avgjørende rolle med relativt begrensede midler. Prosjektet som til slutt ble til EllaLink vokste frem fra bunnen og opp, legger han til.

I det ligger en større lærdom for et lite land som Norge, mener forskerne. Fordi det ikke alltid er staten selv som sitter på kunnskapen som trengs for å realisere denne typen prosjekter, er det vel så viktig å klare å se gode muligheter der de dukker opp.

Det var denne årvåkenheten for en strategisk mulighet som relativt anonyme EU-byråkrater identifiserte i Brasil i 2008, selv om Europakommisjonens strategier ennå ikke vektla de geoøkonomiske aspektene ved kritisk infrastruktur.