Hvordan jobber diplomater med teknologi?

De tidligste sporene etter diplomati går flere tusen år tilbake. Siden da har temaene som blir diskutert og forhandlet mellom land, blitt stadig flere og langt mer komplekse.

De siste tiårene har teknologi presset seg mer inn på den den diplomatiske agendaen. Et av de tydeligste eksemplene er måten cyberdiplomati har utviklet seg til en egen gren innen diplomatiet. Dette har gitt muligheter, men også prøvelser, for diplomatene.

I en ny forskningsartikkel publisert i det prestisjetunge tidsskriftet International Affairs, skriver seniorforsker Lars Gjesvik fra NUPI og førsteamanuensis Johann Ole Willers fra Copenhagen Business School om diplomatiet i ekspertisens tidsalder.

Når diplomater skal diskutere nye teknologier, dukker en rekke nye problemer opp. Teknologi har betydning for alle samfunnsområder, kan være komplisert å forstå, og utviklingen skjer raskt. Og når digital teknologi for alvor ble et diplomatisk spørsmål, dukket en rekke problemstillinger derfor opp:

• Skal diplomater eller tekniske fagpersoner lede an i forhandlingene?
• Hva er det egentlig man forhandler om?
• Og hvor skal forhandlingene foregå?

Måten disse utfordringene ble løst for cyberdiplomatiet forteller ikke bare en historie som er viktig i seg selv. Det gir også en pekepinn for hvordan man burde angripe temaer som er høyaktuelle i dag, som for eksempel kunstig intelligens (KI). 

Det mener de to forskerne bak artikkelen “Diplomacy in the age of expertise: the case of cyber diplomacy”.

Les hele artikkelen gratis her. 

Omfattende intervjuer

Det var med god grunn at forskerne ble interessert i å undersøke akkurat denne tematikken.

– Det var interessant å se hvordan digitale teknologier brøt ordentlig gjennom på den diplomatiske agendaen på starten av 2000-tallet. Men det var også noen likheter med måten stater forsøker å forholde seg til KI som inspirerte oss til å se grundigere på dette, sier Lars Gjesvik.

For å undersøke utviklingen av cyberdiplomatiet som en særegen gren av diplomati, har Gjesvik og Willers fulgt en tilbakelagt prosess i FN som heter GGE (Group of Governmental Experts). Dette var sentrum for det diplomatiske arbeidet på cyber over mange år. Gjennom denne prosessen ble det etablert en ny måte å jobbe på for diplomater.

Gjesvik og Willers brukte flere ulike kilder for å komme fram til denne slutningen. Blant annet utførte de intervjuer med tidligere diplomater, samlet opp intervjuer med tidligere diplomater gjort andre steder (podkaster, seminarer og aviser), og i tillegg fant de det som var tilgjengelig av dokumentasjon på de faktiske forhandlingene og avtalene i FN. 

Til slutt kartla de hvem diplomatene var, hva deres profesjonelle bakgrunn var og hvor de var fra. Disse metodene ga forskerne mulighet til både å følge utviklingen i hva man forhandlet om, men vel så viktig hvem som var i rommet og gjorde forhandlingene.

Diplomatene ble brobyggere

Forskerne hadde flere tydelige funn. Et av de viktigste handlet om hvordan et nytt diplomatisk område faktisk vokser fram og blir etablert.

– Det er slående hvor stor utvikling det er på relativt kort tid, og hvordan man lenge strever med å finne en struktur for forhandlingene, sier Willers og legger til at det også var svært interessant å avdekke betydningen av avgjørelser tatt helt i starten.

Fordi digital teknologi ikke passet inn i etablerte diplomatiske tankesett, prøvde man å finne områder som lignet for at man skulle ha et utgangspunkt. Til slutt var det Russland som vant fram med sitt forslag om å starte diskusjonen i forum som tradisjonelt diskuterte nedrustning.

– Det var på mange måter et merkelig valg, og det har hatt konsekvenser fram til i dag fordi det skaper stiavhengigheter og institusjonelle begrensninger for hvordan man kan jobbe med teknologi, sier Gjesvik.

Akkurat dette funnet er særlig relevant for hvordan man tenker om KI-diplomati i dag.

– I dag er jo diplomatiet rundt KI også helt i startgropa. Man prøver å bli enige om hvordan man skal angripe temaet, og vår forskning viser at avgjørelsene man tar i dag, kommer til å legge føringer i flere tiår framover, sier Gjesvik.

Det andre viktigste funnet til cyberforskerne, handler om hvordan diplomatisk arbeid utviklet seg over årene. Studien viser at diplomatene med bakgrunn i nedrustning og de tekniske ekspertene kolliderte med hverandre i starten. De klarte ikke bli enige og fant ikke et felles språk. Konsekvensen ble at forhandlingene sto i stampe og ikke kom noen vei.

Da USA etter hvert investerte mer ressurser i tematikken, fikk de til et slags gjennombrudd. De fant en ny måte å ta ideer og konsepter fra nedrustning under den kalde krigen og tilpasse dette de tekniske realitetene for cyber.

– Her mener vi å ha sett starten på en ny måte å jobbe som diplomat – diplomatiske ferdigheter var like viktige, men nå gjaldt det å bruke det på tvers av ulike fagområder. Cyberdiplomatiet oppstod da diplomater mestret både det tekniske «språket» og det diplomatiske håndverket. Etter hvert som cyber ble et større felt, og kompleksiteten økte, ble det essensielt for diplomater å kunne "snakke" med eksperter med stadig mer variert bakgrunn. Da ble diplomatene en oversetter og brobygger, som igjen ga dem mulighet til å beholde sin viktige funksjon, forklarer Gjesvik.

• Fikk du med deg denne episoden av NUPIs podkast Utenrikshospitalet? Hør "Hvem skal bestemme over internett" her:

Mister gode folk

Det tredje funnet kommer som en konsekvens av de to første – fordi cyberdiplomati nå handler så mye om å kommunisere på tvers av ulike eksperter og fagområder, skaper det nye utfordringer for utenriksdepartementer og andre som jobber i skjæringspunktet mellom teknologi og utenrikspolitikk.

• Les kronikk: Teknologisk avmakt

– De må tenke nøye gjennom hvordan de best kan organisere seg for å navigere i det nye diplomatiet. Det er et spørsmål om hva man vil oppnå, men også hvordan man organiserer seg for å oppnå det man vil. Land velger ulike tilnærminger på begge deler, som er en utfordring i seg selv, legger Gjesvik til.

For et lite land som Norge er det en ekstra utfordring: Å ha kompetanse på så mange ulike felt er ressurskrevende, og det er fort gjort å miste profiler til høyt betalte jobber i privat sektor.

– Da koker det ned til et spørsmål om organisering. Hvordan sørger man for at kunnskapen ikke forsvinner ut døra med flinke folk som får bedre tilbud andre steder? Norge, og andre små land, må sannsynligvis velge seg noen nisjer om man skal ha noen mulighet for gjennomslag, sier Gjesvik.

Den nye forskningsartikkelen forteller oss mye om hvordan norske diplomater kan tenke om og jobbe med KI framover. 
– KI er jo høyt på agendaen i Norge, og det er veldig bra. Historien om cyberdiplomatiet er også en historie om at mindre land faktisk kan få gjennomslag. Men det er langt vanligere at høye ambisjoner faller gjennom fordi organiseringen ikke er på plass.

For KI er lærdommen at det er vel så viktig å være selvkritisk og ærlig rundt egen organisering som det er å ha høye ambisjoner, mener Willers og Gjesvik.

Artikkelen er en leveranse på det EU-finansierte prosjektet NAVIGATOR, som hadde som mål om å gi oss en bedre forståelse av hvordan man kan verne om og fornye multilaterale institusjoner i en tid med økende geopolitisk uro og stormaktsrivalisering.