Snur opp ned på et av de viktigste begrepene vi bruker til å forstå verden

I 1713 ble freden i Utrecht inngått. Traktatene avsluttet en blodig arvefølgekrig, men de etablerte også et nytt grunnprinsipp for internasjonal politikk. I stedet for dynastiske arverettigheter ble maktbalansen løftet frem som garantien for det europeiske fellesskapet: ingen enkeltstat skulle få dominere kontinentet.

Dette skiftet er utgangspunktet for NUPI-forsker Morten Skumsrud Andersen, som i en ny studie viser hvordan anarki – et av fagets kjernebegreper – ikke er en gitt og universell størrelse, men vokste frem nettopp gjennom endringer i hvordan maktbalansebegrepet ble forstått og brukt.

Disse to begrepene – maktbalanse og anarki – står nemlig helt sentralt i faget internasjonale relasjoner. I generasjoner har studenter lært at de to henger uløselig sammen: fordi det ikke finnes noen verdensregjering, er befinner stater seg i et anarki, og tvinges dermed til å balansere hverandre.

Men er dette egentlig en evig sannhet, og er det slik det egentlig henger sammen?

Ifølge Andersen er svaret nei. I artikkelen «Anarchy is What the Balance of Power Made of It: Two Core Concepts and the Public/Private Distinction in International Relations» i tidsskriftet International Studies Quarterly viser han at koblingen mellom anarki og maktbalanse langt ifra er naturlig, men oppsto gjennom historiske endringer i hvordan begrepet maktbalanse selv ble brukt.

Artikkelen er skrevet som en del av CHOIR-prosjektet på NUPI, som tar for seg historien til kjernebegreper innen fagfeltet internasjonale relasjoner (IR).

Marked og anarki

Ifølge Andersen endret betydningen av og bruken av maktbalanse seg fundamentalt fra 1700-tallet, med Freden i Utrecht, til 1800-tallet.

– På 1700-tallet var maktbalansen knyttet til ideer om et europeisk fellesskap av stater – det var et prinsipp som skulle tjene den brede, offentlige interessen – alles interesse – ved å forhindre at én stat ble for dominerende. Men på 1800-tallet skjer det en forandring. Statene begynner å bli sett på som helt uavhengige og konkurrerende aktører.

Denne endringen var nært knyttet til en ny forståelse av skillet mellom det offentlige og det private. Der private interesser tidligere var blitt koblet til korrupsjon og egoisme, ble de nå sett på som produktive og legitime. Når private interesser ble gjort moralsk akseptable og koblet direkte til staten, åpnet det for en helt ny måte å se internasjonal politikk på: som en egen sfære over og utenfor statene, der det ikke fantes noe fellesskap, men kun staters private egeninteresser uten en overordnet autoritet.

Det er her anarki som begrep for alvor kommer inn. Sent på 1800-tallet begynte internasjonale jurister å beskrive situasjonen mellom stater nettopp som anarkisk. I kontrast til 1700-tallets idé om et europeisk fellesskap, ble verden nå forstått som et system av uavhengige, konkurrerende stater – uten noe prinsipp som bandt dem sammen.

– Vi behandler ofte «anarki» og maktbalanse som noe tidløst, men det er de ikke. Det er heller resultatet av helt konkrete historiske og begrepsmessige endringer, forklarer NUPI-forskeren.

Preussen og det private

Denne måten å forstå verden på ble særlig utviklet i Preussen, hvor innsiden av staten ble sett på som den endelige og perfeksjonerte formen for samfunn. Det betød i sin tur at det ikke var noe samfunn utenfor eller mellom stater – bare private interesser. Senere ble disse ideene plukket opp av akademikere som Kenneth Waltz, som eksplisitt brukte markedslogikk for å beskrive anarki som den strukturen som er selve kjennetegnet på det internasjonale: stater opererer som private firmaer i et marked, drevet av konkurranse og behovet for å overleve. Dermed ble koblingen mellom anarki og maktbalanse knesatt i moderne IR-teori.

I fagfeltet internasjonale relasjoner (IR) blir maktbalanse altså sett på som en konsekvens av det «internasjonale anarkiet» – tanken om at fordi det ikke finnes noen slags verdensregjering, står stater helt alene og må klare seg selv.

–  Men jeg argumenterer det motsatte: det er selve bruken av maktbalansebegrepet som har vært med på å skape den moderne forståelsen av anarki, sier NUPI-forskeren.

• Les også: Forska på sitt eige fag – vart svimle

Andersens poeng er at både anarki og maktbalanse er historiske størrelser – ikke bare teorier eller evige sannheter. Han bygger dette på hvordan begrepet faktisk har blitt brukt – i taler, traktater, juridiske diskusjoner og diplomati.

–  Jeg prøver ikke å definere hva maktbalanse er, men å vise hva det begrepet har gjort i ulike sammenhenger. Det mener jeg gir oss en god forståelse om hvordan og hvorfor begrepet om maktbalanse har forandret seg over tid. Og jeg tror koblingen til faktisk politisk praksis gjør argumentet mer solid.

– Viderefører en haug med antakelser som har konsekvenser

Å forstå dette er viktig, poengterer Andersen, fordi vi fortsatt bruker disse begrepene.

–  Når det snakkes om maktbalanse eller anarki i dag, kan dette begrepsparet bli brukt til å forklare – og til tider unnskylde – alt fra Russlands aggresjon, til tanken om at USA og Kina uansett er på kollisjonskurs, eller ideen om den sterkestes rett, forklarer han, og fortsetter:

– Vi glemmer ofte at disse begrepene har en historie – og at de historiene påvirker hvordan vi tenker om internasjonal politikk. Når politikere, ledere, eller analytikere snakker om «maktbalansen» i verden dag, høres det ut som en slags nøytral beskrivelse av hvordan verden fungerer. Men det er egentlig et uttrykk for en bestemt måte å tenke om konkurranse, interesser og makt på – og den ble til i en bestemt historisk kontekst.

Dét kan få konsekvenser, særlig når slike begreper brukes til å rettferdiggjøre politiske valg som handler om krig og fred, forklarer han.

–  Når analytikere eller beslutningstakere viser til maktbalansen i dag, er det ikke bare en nøytral beskrivelse, men man viderefører en hel haug med antakelser som ofte er litt bortgjemte, men likevel kan ha konsekvenser.