Stormakter på kollisjonskurs i Latin-Amerika

USAs nasjonale sikkerhetsstrategi fra 2025 slår fast det som omtales som «Trump-tillegget» til den gamle Monroe-doktrinen – doktrinen som motsetter seg utenlandsk innblanding på den vestlige halvkule. Strategien signaliserer et ønske om å gjenreise amerikansk dominans i regionen.

Utover det veldokumenterte presset mot Panama for å begrense kinesisk tilstedeværelse, og den dramatiske pågripelsen av Venezuelas president Nicolás Maduro, hvilke konkrete grep har Trump-administrasjonen tatt for å demme opp for Kinas innflytelse? Hvordan har Beijing svart? Og hva kan denne stormaktsrivaliseringen i USAs «bakgård» bety for Latin-Amerika – og for verden?

Trump-administrasjonen har måttet forholde seg til svært ulike politiske og økonomiske forhold i regionen, særlig gjennom at mange land blir stadig tettere knyttet til Kina. USA har hatt noe gjennomslag for sin Kina-kritiske linje i land styrt av høyresiden. I land med venstreorienterte regjeringer har effekten vært langt mindre, blant annet fordi både økonomiske interesser og politiske prioriteringer trekker i retning av fortsatt samarbeid med Beijing. Samlet sett begrenser den sterke økonomiske sammenvevingen, Kinas diplomati på flere nivåer og tette bånd til regionale og lokale myndigheter USAs handlingsrom.

Press og pragmatisme i Argentina

Overfor Argentina, ledet av Trumps allierte Javier Milei, har Washington brukt både gulrot og pisk for å få landets politikk på linje med USA sin. I oktober 2025, mens USA arbeidet med en redningspakke på 40 milliarder dollar for landets kriserammede økonomi, oppfordret USAs finansminister Argentinas økonomiminister til å begrense Kinas tilgang til kritiske mineraler og uran. Under et møte i Det hvite hus advarte Trump selv Milei mot å knytte landet for tett til Beijing. Senere samme år skrinla Milei-regjeringen planene om å bygge et radioteleskop ved Félix Aguilar-observatoriet i samarbeid med Kina, etter amerikanske bekymringer om mulig militær bruk.

Likevel har Milei, i skvis mellom en ideologisk alliert og en betydelig finansiell partner, avvist tanken om å «koble fra» den kinesiske økonomien. Han har varslet et planlagt besøk til Kina i 2026. Til tross for advarsler fra USAs spesialutsending for Latin-Amerika, Mauricio Claver-Carone, fornyet Argentina i april 2025 deler av sin valutabytteavtale med Beijing – verdt 18 milliarder dollar – i enda et år. Dette viser både grensene for USAs innflytelse over argentinsk utenrikspolitikk og et tydelig brudd med Mileis valgkampretorikk, som var sterkt Kina-kritisk. Kina er tross alt Argentinas nest største handelspartner og hovedimportør av landets storfekjøtt og soya. Handelskrigen mellom USA og Kina har dessuten ført til at sistnevnte i 2025 økte sin import av soyabønner med 6,5 prosent fra året før – særlig fra Brasil og Argentina.

Konfliktlinjer i Brasil, Colombia og Chile

I flere latinamerikanske land ser konflikten mellom Washington og de venstreorienterte regjeringene primært ut til å handle om andre spørsmål enn Kina. I Brasil, under Arbeiderpartiet der, dreier den diplomatiske striden seg særlig om behandlingen av tidligere president Jair Bolsonaro. Forholdet mellom Colombia under president Gustavo Petro og Trump-administrasjonen har vært preget av uenighet om narkotikapolitikk og Venezuela.

Amerikansk motstand mot kinesiske investeringer har riktignok kommet til uttrykk, men i stor grad kun på retorisk nivå. Dagen etter at Colombia signerte en intensjonsavtale om å slutte seg til Kinas «Belt and Road Initiative» (BRI), skrev USAs utenriksdepartement på X: «USA vil sterkt motsette seg nylige prosjekter og kommende utbetalinger fra IDB [Den interamerikanske utviklingsbanken] og andre internasjonale finansinstitusjoner til kinesiske statseide og statskontrollerte selskaper i Colombia (og andre BRI-land i regionen)».

I Chile satte myndighetene tidlig i 2025 i gang en gjennomgang av planene om et kinesisk romobservatorium i Atacama-ørkenen, etter sikkerhetsbekymringer fra USA. Det finnes likevel ingen offentlig dokumentasjon på at amerikanske myndigheter har presset Chile til å bryte økonomiske bånd med Kina. Den kommende presidenten José Antonio Kast kan knytte landet tettere til USA, men det er usikkert hvor langt han vil kunne – eller ønske – å gå i å endre en utenrikspolitikk som tradisjonelt har vært preget av økonomisk pragmatisme og samarbeid med flere partnere, inkludert Kina.

I Peru har analytikere forventet mindre amerikansk press for å svekke Kinas innflytelse, blant annet fordi landet har hatt en mindre konfronterende tone overfor USA og relativt solide statlige institusjoner.

Kinas svar: samarbeid, investeringer og lokale bånd

Kinas reaksjon på den siste tidens utvikling må forstås både som et svar på Trump-administrasjonens politikk og som en videreføring av landets langsiktige strategi i regionen.

Kort tid etter at den amerikanske sikkerhetsstrategien ble lagt frem, publiserte Kina sitt tredje politiske plandokument for Latin-Amerika og Karibia. Her presenteres en bred ramme for samarbeidet, med vekt på solidaritet, utvikling, fred og folk-til-folk-samarbeid. Dokumentet kritiserer det som omtales som «unilaterale mobbemetoder», avviser stormaktsdominans og forsøk på økonomisk frakobling, og fremhever multilateralt samarbeid og globalisering. Tilsynelatende tilbyr Kina en velvillig og samarbeidsorientert plan, i motsetning til Trumps hegemoniske visjon slik den er skissert i sikkerhetsstrategien.

Samtidig som Washington trekker seg tilbake fra flere arenaer, trapper Beijing opp sitt arbeid i internasjonale og regionale organisasjoner. I september 2025 fikk Kina observatørstatus i Det andinske fellesskap, en regional frihandelsorganisasjon i det nordvestlige Sør-Amerika, med Bolivia, Colombia, Ecuador og Peru som medlemmer. På ministermøtet i Kina–CELAC-forumet i mai i fjor, et samarbeidsforum mellom Kina og en blokk med 33 latinamerikanske og karibiske stater, ble det vedtatt en felles handlingsplan for tettere samarbeid på en rekke områder. I FN støttet Kina Colombias fredsprosess med en tilnærming som la vekt på utvikling og respekt for nasjonal suverenitet – i kontrast til USAs mer kontroll- og ansvarsfokuserte linje. Disse eksemplene illustrerer hvordan Kina bruker multilateralisme for å institusjonalisere påvirkning i en tid der USA trekker seg tilbake til unilateralisme.

Økonomisk fortsetter Kina å investere tungt. I mai 2025 økte Kina lånerammen til land i regionen med 9,2 milliarder dollar gjennom Kina–CELAC-forumet. I Brasil bygges det nå et felles laboratorium for radioastronomi, til tross for amerikansk motstand og tidligere tilbakeslag i Argentina og Chile. Det kinesiske selskapet Sinovac har i Brasil sikret den største utenlandske kontrakten for et kinesisk legemiddelselskap noensinne. De skal bygge en vaksineplattform som skal levere 60 millioner doser mot vannkopper og rabies.

Etter åpningen av den kinesiskdrevne havnen i Chancay i Peru i 2024, inngikk Brasil og Kina en avtale om å utrede en jernbane mellom Stillehavet og Atlanterhavet. I Bolivia ble et stålverk til 546 millioner dollar – finansiert med lån fra Kinas eksport- og importbank – åpnet i 2025. I Chile skal gruveselskapet SQM, hvor det kinesiske selskapet Tianqi eier 22 prosent, utvinne litium sammen med det statlige kobberselskapet Codelco.

Sist, men ikke minst, har Kina systematisk bygget relasjoner til regionale og lokale myndigheter – ikke bare til sentralregjeringene. Argentinske provinser har styrket direkte samarbeid med kinesiske aktører for å tiltrekke investeringer, blant annet gjennom det Kina-finansierte solkraftverket Cauchari i Jujuy. Slike avtaler omfatter gruvedrift, fornybar energi, fiskeri, gjødsel og infrastruktur. Dette kan begrense USAs mulighet til å påvirke nasjonale myndigheter. Et lignende mønster så man i Brasil under Bolsonaro, da guvernører i ni nordøstlige delstater gikk utenom presidenten og samarbeidet direkte med Kina for å sikre bistand under pandemien.

En region mellom stormakter

Alt dette viser hvor komplekst landskapet er for Trump-administrasjonen, som tar sikte på å «fortrenge» Kinas innflytelse. Over tid har Beijing bygget et bredt nettverk av støttespillere i næringsliv, medier, parlamenter og regionale myndigheter. I land med sterke diplomatiske institusjoner, som Brasil og Chile, fungerer dette som en ytterligere begrensning på hvor raskt og hvor dramatisk kursen kan endres. Under Bolsonaro – parallelt med Trumps første presidentperiode – forble ikke bare de økonomiske båndene til Kina intakte; kinesiske investeringer økte faktisk.

Spørsmålet er hvor lenge landene i regionen kan fortsette en «business as usual»-tilnærming til Beijing i et stadig mer polarisert internasjonalt klima. Flere regjeringer søker samtidig å styrke forbindelsene til andre partnere, blant annet gjennom den nye frihandelsavtalen mellom EFTA og Mercosur og mellom EU og Mercosur. Samarbeidet mellom Europa og Latin-Amerika kan tolkes som et forsøk på å bevare politisk handlingsrom i møte med to rivaliserende stormakter.

De kommende valgene i blant annet Colombia og Brasil vil bli avgjørende for hvordan forholdet til Washington, Beijing – og resten av verden – utvikler seg videre.

Denne artikkelen sto først på trykk i Klassekampen 11. februar 2025. Den er oversatt fra engelsk av Ane Teksum Isbrekken (NUPI).