Teknologisk avmakt

Kronikken ble først publisert på DN.no 8. august 2025. 

Norsk politikk rundt digital teknologi har lenge vært preget av maktesløshet ovenfor den globale teknologiutviklingen og selskapene som driver den. En farligere verden og en uforutsigbar administrasjon i Washington gjør denne maktesløsheten mer risikabel enn noensinne.

Med de store investeringene i et nytt OpenAI-datasenter i Narvik har digitaliseringsministeren hevdet at det styrker «nasjonal kontroll». Datasenter på norsk jord kan bli en strategisk ressurs, men å realisere muligheten krever en bredere innsats mot teknologisk avmakt

Norge er en nasjon med økende avhengighet av digital teknologi og tjenester levert av en håndfull store teknologiselskaper.

De senere år har dette introdusert en dobbel utfordring: For det første har selskapenes egne tvilsomme praksiser skapt flere samfunnsproblemer, uten at selskapene ansvarliggjøres tilstrekkelig. For det andre har de første månedene av Trump 2 illustrert den reelle risikoen for at en uforutsigbar og konfronterende amerikansk president kan bruke teknologisk kontroll som et politisk pressmiddel.

KI, som antas å være den neste store gjennomgripende digitale infrastrukturen, setter denne utfordringen på spissen. I sommer la Trump-administrasjonen frem «AI Action Plan». Visjonen presentert i denne er dyster lesning for resten av verden. Ikke bare skal allierte land bli kunder av et KI-økosystem som er amerikanskeid fra topp til bunn. Denne avhengigheten – eller kundeforholdet – skal også være et eksplisitt virkemiddel for å fremme amerikanske verdier og interesser.

Utviklingen burde sparket i gang en større politisk debatt om hvordan teknologiavhengighet ser ut, og hvor begrensende den faktisk er. For å ta et nylig eksempel: Regjeringen la frem en strategi mot desinformasjon før sommeren. De fleste tiltakene hadde som formål å løfte den nasjonale motstandskraften, og tok sikte på å fremme kritisk tenkning, støtte nasjonale medier, og bedre koordineringen blant myndighetene.

Ovenfor de store sosiale mediene var det først og fremst et ønske om bedre dialog. Vegringen mot å stille effektive krav til teknologiselskapene – og dermed rette innsatsen mot den underliggende årsaken til at desinformasjon sprer seg så raskt – illustrerer en posisjon preget av teknologisk avmakt.

Denne posisjonen av teknologisk avmakt har Norge vært i lenge. For nesten et tiår siden la det første Lysne-utvalget frem noen av utfordringene ved asymmetrisk teknologisk avhengighet.

Siden den gang har asymmetrien eksplodert, og med det en stadig sterkere følelse av at norske myndigheter har en begrenset verktøykasse til å ta tak i store samfunnsproblemer ved roten. Desinformasjon er i så måte bare et eksempel av flere: når man ikke har ressursene til å ta tak i kjernen av problemet blir man avspist med nasjonale tiltak og kryssede fingre.

I en mer ustabil geopolitisk virkelighet er en slik posisjon ikke bare uheldig, men farlig og uansvarlig. Digital teknologi er så grunnleggende for moderne samfunn at konsekvensene av å miste tilgang er skyhøye.

Samtidig står et lite land som Norge i en evig skvis fordi det er begrenset hva man kan gjøre selv. I gapet mellom nasjonale tiltak og omfanget av teknologisk avhengighet er det lite reell politikk. Den store mangelen i norsk digital politikk har lenge vært en realistisk strategi for å sikre mer innflytelse over den globale teknologiutviklingen, og en mer fremtredende plass i digitale verdikjeder.

Med dette i mente kan de nylige annonserte storinvesteringene i et datasenter i Narvik illustrere både mulighetene og manglene. Å utnytte norske naturressurser, grønne energi, og et kjølig klima til å tiltrekke storskala datasenter kan være en vei inn i verdikjedene til KI.

KIs utvikling har vært drevet av særlig tre ting: bedre algoritmer, mer data, og raskere prosessorkraft. De to første er det vanskelig å se for seg at Norge skal kunne bli en global bidragsyter til. Men i den tredje, gjennom naturgitte fordeler for å huse store datasenter, har man en mulighet til å sikre seg en brekkstang.

Samtidig er det grenseløst naivt å tro at datasenter på norsk jord er det samme som nasjonal kontroll. Teknologiselskapenes makt kommer ikke bare gjennom deres eierskap av infrastruktur, men gjennom definisjonsmakt, dype lommer, teknologisk ekspertise, og sammenfallende interesser med amerikanske myndigheter.

Å tenke at infrastruktur innenfor landets grenser er tilstrekkelig for nasjonal kontroll er et fryktelig endimensjonalt blikk på makt i det 21. århundre.

Datasenter på norsk jord kan gi en mulighet for større innflytelse på teknologiutviklingen, men det kan like gjerne bli fanget av særinteresser og bli et energisluk som gir lite tilbake til samfunnet.

Å kartlegge teknologiavhengighet og ta tak i digital avmakt burde være et av de viktigste politiske prosjektene det neste tiåret. Likevel er det nærmest fullstendig fraværende i valgkampen vi nå går inn i. Hvis Karianne Tung, Nikolai Astrup, og flere har realistisk politikk for å takle norsk digital maktesløshet, er det få bedre muligheter til å diskutere dette enn i høst.