Kacper Szulecki

The urgent need for social science and humanities knowledge for climate action in Europe

Climate Obstruction in Poland: A Governmental–Industrial Complex

Polen er kjent for sin klimaskepisisme og benekting gjennom 1990- og 2000-tallet. Til tross for en rask utbygging av fornybare energikilder de siste årene, er Polen fortsatt Europas mest kullavhengige økonomi. Siden 2004 har påfølgende regjeringer bremsing av EU’s mer ambisiøse klimamål og avkarboniseringstiltak vært et kjennetegn. Det finnes nylige tegn på endrede samfunnsholdninger, men landet er alene blant EU-landene om å mangle et mål om netto nullutslipp eller en dato for utfasing av kullkraft. Denne situasjonen er skapt og videreført av en koalisjon av statlige institusjoner, etater, statseide energiselskaper og forsyningsselskaper, som utgjør et statlig-industrielt kompleks (GIC). Selv om GIC har moderert sitt språk og sine politiske tiltak, fortsetter det å fremme "sølvkule"-teknologier som "ren" kullkraft og nye kjernekraftverk. Polens forpliktelse til en rettferdig og gradvis energiomstilling er en klimabløff, en del av en overordnet strategi for å utsette nødvendige tiltak.

Contesting just transitions: Climate delay and the contradictions of labour environmentalism

Begrepet «rettferdig omstilling» (JT) er et forsøk på å forene klima- og energimål med de materielle bekymringene til industriarbeidere, lokalsamfunn i frontlinjen og marginaliserte grupper. Til tross for potensialet for å kombinere sosial og miljømessig rettferdighet, er det økende bekymring for at begrepet i praksis blir brukt som en form for «klimaforsinkelse»: et problem som er mer tvetydig enn åpen nektelse, da det involverer flere og motstridende aktører, praksiser og diskurser. Ved å bruke et historisk materialistisk rammeverk, som tar hensyn både til energikapital og kapital-arbeidsrelasjoner, viser vi hvordan JT er sårbart for krefter og relasjoner som fremmer klimaforsinkelse både innenfor fossile kapital og klimakapitalens hegemoni. Vi gjennomgår dette gjennom et engasjement med litteraturen om klimamotstand og teorien om arbeidsmiljøisme: den politiske engasjementen til fagforeningsmedlemmer og arbeidere med miljøspørsmål. Etter hvert som spenninger i arbeiderbevegelsen kommer til overflaten i møte med omveltningene i det fossile kapitalhegemoni, vurderer vi i hvilken grad (organisert) arbeid – som en intern differensiert og motstridende bevegelse – deltar i klimaødeleggelser gjennom en «praxis for forsinkelse». Fagforeninger og industriarbeidere er ofte involvert i å motstå eller undergrave overganger, men dette er betydelig relatert til deres strukturelle maktforhold i forhold til det fossile hegemoniet. Det er verdt å merke seg at JT-forhandlinger selv er strukturelt forankret i den fossile kapitaløkonomien. De generelle preferansene til fagforeningene for sosial rettferdighet fremfor miljørettferdighet kan være utbredt, men er verken universelle eller uunngåelige; JT er et åpent og omstridt politisk område, og arbeidsmiljøkampene er fortsatt avgjørende for å bygge rettferdige energifremtider.

Prospects for Europe’s green transition after the 2024 European Parliament elections

18. juli 2024 ble Ursula Von der Leyen gjenvalgt for en ny periode som leder av Europakommisjonen, med et sterkere mandat enn i 2019, og 401 stemmer i Europaparlamentet. 17. september samme år ble den nye kommisjonen annonsert, med forutsetning om godkjenning hos Europaparlamentet. Hva kan vi forvente av den nye "EU-regjeringen”, og hvilke utfordringer er de viktigste som VdL2-kommisjonen vil stå overfor innen klima, energi og bærekraftig forvaltning?

The Political Economy of Global Climate Action: Where Does the West Go Next After COP28?

Denne rapporten gir en kritisk og ærlig undersøkelse av landskapet for global klimainnsats. Gjeldende tiltak er utilstrekkelige, selv midt i påfølgende FN-klimakonferanser som bygger på suksessene fra Parisavtalen i 2015. Den argumenterer for at den gradvise fremgangen som så langt er oppnådd, er utilstrekkelig for å adressere den eskalerende klimakrisen. Utfordringer med innenrikspolitisk økonomi og mangel på global styring er i stor grad å klandre. Vi identifiserer flere relaterte barrierer for effektiv klimainnsats, inkludert mismatchede tidsrammer, delt offentlig og privat ansvar, kompleksiteten av globale utfordringer, og problemer med global kollektiv handling og fordeling av byrder. Rapporten utforsker de distribusjonelle kostnadene ved klimapolitikk, og legger vekt på effektene av populisme på klimainnsats (og omvendt), samt behovet for en rettferdig overgang. Utfordringer med global styring kan tilskrives grensene for eksisterende multilaterale institusjoner og det vedvarende vanskelige geopolitiske og makroøkonomiske utsikter. Vi avslutter med å tilby et sett av spesifikke politikkanbefalinger, som spenner over bedriftsskattlegging, offentlig investering, mekanismer for langsiktig forpliktelse, grensesnittet mellom klimainnsats og energisikkerhet, bedriftsansvar, og imperativet for en rettferdig, likeverdig og deltakende overgang. De foreslåtte strategiene kan bidra til å oppnå tidskonsistent, avgjørende og systemisk handling som takler den presserende klimakrisen, bygget på politiske insentiver og disincentiver. Dette systematiske perspektivet – fokusert på politisk økonomi og begrensninger i global styring – må anvendes på alle klimainnsatspolitikker for å ligge foran kurven i det globale og innenrikspolitiske miljøet vi befinner oss i.

Climate and Russia - Does the world need nuclear power?

Økende temperaturer på kloden må begrenses til godt under en to-graders økning. Det blir derfor svært viktig å gjøre energiproduksjonen karbonnøytral så hurtig som mulig. Er atomkraft det som skal til for å oppnå dette målet? I denne dokumentaren fra DW, snakker Forsker 1 på NUPI, Kacper Szulecki, om atomkraft.

The EU's CBAM and Its ‘Significant Others’: Three Perspectives on the Political Fallout from Europe's Unilateral Climate Policy Initiative

As part of the European Green Deal, the European Commission has launched a tool to protect the fulfilment of Europe's climate policy targets – the carbon border adjustment mechanism (CBAM). It is thought that the CBAM will spark stiff resistance from Europe's external trade partners, potentially undermining the initiative. How this plays out will depend in part on who the opponents and potential allies are – and how the European Union (EU) engages with them. But which non-EU countries have a stake in the CBAM? The criteria for selecting third countries that are relevant for the CBAM are often implicit, which can lead to contradictory policy analyses and confused climate diplomacy. This research note compares three different perspectives that result in different lists of non-EU countries that are important for the success of the CBAM. Awareness of these three perspectives amongst EU actors can help the CBAM succeed.

Emigrant external voting in Central-Eastern Europe after EU enlargement

The European Union's Eastern Enlargement of 2004–2007 triggered a large wave of migration. While the influence of Central-Eastern European (CEE) migrants on Western European politics has been studied, the impact of outward migration and political remittances “sent” by expatriates remain unexplored, despite the salience of democratic backsliding and populist politics in the region. We ask how external voting among migrants differs from electoral results in homelands over time, drawing on an original dataset gathering voting results among migrants from six CEE countries in fifteen Western European host countries. Using models estimated with Bayesian ordinary least squares regression, we test three hypotheses: two related to the disparity of diaspora votes from homeland party systems over time; and one to the ideological leanings of diasporas. We observe a growing discrepancy and note that diaspora votes follow the ideological fluctuations in the country of origin but distort it, with CEE migrants voting for more liberal and more economically right-wing parties than voters ‘at home’.