Parisavtalens styringsmekanisme: Hvordan vil "pledge and review" påvirke staters adferd? (PullP)

Delays in nationally determined contributions often reflect credibility efforts and not weakening ambition

Fashionably or fatally late? exploring NDC procrastination in the UNFCCC

The current global climate change mitigation regime established by the Paris Agreement rests on a “pledge-and-review“ mechanism with the cyclical submission of Nationally Determined Contributions (NDCs) to progressively increase climate ambition. Following the 2023 collective review, the so-called Global Stocktake (GST), Parties were required to submit updated NDCs by February 2025. Yet compliance has been strikingly low: only 16 of 198 Parties met the deadline, and even after an extended September cutoff, just 64 submissions were recorded, covering roughly 30% of global emissions. We examine the phenomenon of NDC procrastination – the widespread delay in meeting procedural obligations – and its implications for the climate regime. Drawing on 23 country case studies, compliance reports, and fieldwork at the climate summit in Bonn, we identify four clusters of factors behind delayed submissions. Financial and institutional capacity challenges include resource constraints, reliance on external technical assistance, and complex whole-of-government coordination requirements. Technical and data-related challenges stem from gaps in emissions inventories, modelling expertise, and recalibration needs when baselines shift. Political and governance challenges range from domestic uncertainty (elections, coalition changes) to geopolitical shocks, armed conflict, and instances of ‘green backlash,’ where governments actively obstruct climate policy. Finally, procedural and strategic dynamics encourage states to delay pledges for performative or tactical reasons. While these factors can explain why many parties were late with their submissions, the question of what NDC procrastination means for the future of global climate action is more complex. While NDCs are visibly treated more seriously by many, and considerable resources are channeled into the work on pledges, the scale of non-compliance underscores the fragility of procedural norms. Furthermore, the post-GST round of delayed pledges highlights the tension between detailed, economy-wide pledges aligned with domestic policies and ratcheting up mitigation ambition at a pace needed to tackle dangerous climate change.

The uneven influence of the Global Stocktake on national climate policy and the NDCs

Den globale statusgjennomgangen (the Global Stocktake - GST), som vart avslutta på COP 28 i Dubai i 2023, vert rekna som ein sentral del av Parisavtalens ambisjon, ettersom han er meint å vurdere den samla globale framdrifta, noko som skal liggje til grunn for framtidige nasjonalt fastsette bidrag (NDC-ar). Mange kommentatorar og partar sette store voner til gjennomgangen sin evne til å skru opp ambisjonsnivået i prosessen under FNs rammekonvensjon om klimaendringar (UNFCCC). Etter toppmøtet i Dubai, som resulterte i det omfattande «Resultatet av den globale statusgjennomgangen» (avgjerd -/CMA.5) med nær 200 detaljerte avsnitt, venta somme partar at GST skulle styrke den samla innsatsen mot klimaendringar. Meir kritiske røyster gav likevel uttrykk for uro og bekymring knytt til det dei kalla «å erstatte Parisavtalen med den globale statusgjennomgangen», som innebar å gå bort frå den nasjonalt fastsette og differensierte tilnærminga som vart avtalt i 2015. Dette notatet ser nærare på GST sin innverknad på nasjonal klimapolitikk og NDC-ane.

Gender equality in global climate governance

Likestilling mellom kjønnene er nå formelt forankret i global klimastyring. I praksis preges imidlertid klimapolitikken av en delt agenda. Utviklede land har en tendens til å prestere bedre når det gjelder kjønnsbalansert deltakelse i klimaforhandlinger, mens utviklingsland mer konsekvent integrerer kjønnsperspektiver i sine forpliktelser under FNs rammekonvensjon om klimaendringer, de nasjonalt fastsatte bidragene (Nationally Determined Contributions - NDCs). Dette skillet drives av forskjeller i insentiver, finansieringsstrukturer og hvordan land bruker sine NDC-er. For mange utviklingsland er integreringen av kjønn i klimapolitikken nært knyttet til tilgang til internasjonal klimafinansiering, og til å demonstrere samsvar med forventningene fra givere. For utviklede land blir likestilling ofte ivaretatt gjennom nasjonale politiske rammeverk, men det er mindre synlig i internasjonale klimaforpliktelser. Resultatet er en fragmentert tilnærming der deltakelse og politikk utvikler seg hver for seg, noe som begrenser effektiviteten av kjønnsresponsiv klimahandling og reduserer mulighetene for felles læring på tvers av land.

Strategic Climate Balancing: What the International Community Can Do as the United States Steps Back

USAs tilbaketrekning fra internasjonale klimainstitusjoner under den andre Trump-administrasjonen er en alvorlig utfordring for den globale klimastyringen. Gitt omfanget av amerikanske utslipp og den systematiske nedbyggingen av føderal klimakapasitet, kan det internasjonale samfunnet ikke regne med en politisk kursendring i Washington. Denne policy brief-en fremmer en strategi for «klimabalansering» – en tilnærming som søker å opprettholde avkarbonisering ved å arbeide utenom den føderale amerikanske regjeringen.

Reconciling Indonesia’s Climate Ambition: Who Gets to Shape the Policymaking Process?

Indonesia gikk inn i COP30 i Belém i Brasil med mer ambisiøse løfter, men styringsmodellen som genererer disse forpliktelsene har endret seg lite. Etterfølgende nasjonalt fastsatte bidrag (NDC-er) viser større ambisjoner på papiret, men formes fortsatt av en snever teknokratisk krets, begrenset offentlig deltakelse og økonomiske antakelser som prioriterer vekst. Denne ekspertstyrte tilnærmingen avdekker en vedvarende spenning mellom utviklingsprioriteringer og målene i Parisavtalen. For å styrke troverdighet, ambisjonsnivå og gjennomføring før neste runde med forpliktelser og evaluering bør Indonesia: • Utvide involveringen i NDC-arbeidet utover den eksisterende ekspertgruppen. • Bygge en koalisjon for klimatiltak som koordinerer nasjonale og lokale initiativer. • Investere i kapasitetsbygging, samtidig som nasjonal kontroll opprettholdes. • Publisere helhetlige gjennomføringsplaner med tydelig definerte mål og milepæler. • Redusere avhengigheten av skog- og arealbruk ved å fremskynde avkarbonisering av energi- og industrisektoren. • Gjenoppbygge strategisk klimadiplomati for å lede målrettede koalisjoner på COP-møtene.