Forskningsprosjekt
Parisavtalens styringsmekanisme: Hvordan vil "pledge and review" påvirke staters adferd? (PullP)
Arrangementer
Parisavtalen definerer rammene for internasjonal klimapolitikk, og målet er at avtalen skal bidra til å redusere staters klimautslipp. Kjernen i Parisavtalen er at stater melder inn planlagte utslippskutt - Nationally Determined Contributions (NDC) - og at dette vurderes gjennom den såkalte "pledge and review" mekanismen i etterkant. En slik styringsmodell representerer noe nytt, ved at endring av adferd gjøres frivillig og ved at mobiliseringen av private aktører er en sentral komponent: Stater oppfordres til å identifisere mål for klimakutt, og forventes å lage planer for hvordan dette skal gjøres.
Elementer av slike "myke" styringsmekanismer, hvor det ikke eksisterer formelle sanksjoner, finnes også på andre saksfelt, som menneskerettigheter og utviklingspolitikken. Vi har derimot lite kunnskap om hvor effektive slike styringsmekanismer er i å påvirke staters adferd, og hva som gjør dem mer eller mindre effektive. Prosjektet skal undersøke hvordan Parisavtalens "pledge and review" mekanisme påvirker staters adferd, og hva slags faktorer som øker eller reduserer denne mekanismens effekt på staters adferd.
Prosjektets ambisjon er å identifisere hvordan pledge and review fungerer i Parisavtalen, og hvordan denne kan styrkes i internasjonalt klimaarbeid. Prosjektet vil kombinere kvantitativ dataanalyse om endrede løfter og ambisjonsnivåer med prosesssporing, dokumentanalyse og deltakerobservasjon for å identifisere hvordan løfter og gjennomgang påvirker statens atferd, variasjonen i hvordan stater behandler løfte og vurdering, og rollen til ikke-statlige aktører ved å utøve press på statens oppførsel.
The project is funded by the Research Council of Norway through a FRIHUMSAM/FRIPRO grant.
Prosjektleder
Deltakere
Eksterne
Publikasjoner av eksterne prosjektpartnere:
van Coppenolle, Hermine (2025): "The Power of Peers: a spatial analysis of nationally determined contributions", Climate Policy.
Stevenson, Hayley and Ana Victoria Dominguez Britos (2026): "Who cares about gender? A comparison of parties’ commitment to gender equality in the UN climate regime", Environmental Politics.
Bare, Fiona, Jeff D. Colgan and Alexander S. Gard-Murray (2026): "Driving decarbonization? Corporate responses to the Paris climate agreement in the global automotive sector", Energy Research & Social Science.
Nye publikasjoner
Delays in nationally determined contributions often reflect credibility efforts and not weakening ambition
Da fristen for å levere nye nasjonale klimamål gikk ut i 2025, var det mange land som ikke rakk å sende inn sine oppdaterte planer. Dette skapte bekymring for om det internasjonale klimasamarbeidet fungerer som det skal. Men betyr forsinkelsene at landene har blitt mindre ambisiøse i klimapolitikken? Vår studie tyder på at svaret ofte er nei. Ved å analysere landrapporter, klimaforhandlinger og 23 landstudier undersøker vi hvorfor så mange klimamål kom sent. Vi finner at forsinkelsene ofte skyldes mangel på ressurser, data eller teknisk kompetanse. Politiske forhold som valg, regjeringsskifter og motstand mot klimatiltak kan også skape forsinkelser. I tillegg velger noen land å vente av strategiske grunner, for eksempel for å lansere nye mål på store internasjonale møter. Hovedkonklusjonen er at forsinkede klimamål ikke nødvendigvis betyr svakere klimaambisjoner. Tvert imot kan de være et tegn på at land bruker mer tid på å sikre at løftene er realistiske og kan gjennomføres. Samtidig viser de mange forsinkelsene at det internasjonale klimasamarbeidet er sårbart og trenger tydeligere regler, bedre støtte og sterkere politisk lederskap for å holde framdriften oppe.
Fashionably or fatally late? exploring NDC procrastination in the UNFCCC
Parisavtalen bygger på at alle land jevnlig oppdaterer sine klimamål og viser hvordan de skal kutte utslipp. Etter den globale gjennomgangen av klimainnsatsen i 2023 skulle alle land sende inn nye klimaplaner innen februar 2025. Likevel gjorde bare 16 av 198 land dette innen fristen. Selv flere måneder senere hadde bare 64 land levert, noe som dekker rundt 30 prosent av verdens utslipp. Denne studien undersøker hvorfor så mange land utsetter arbeidet med å levere klimaplanene sine, et fenomen vi kaller «NDC-prokrastinering». Basert på 23 landstudier, rapporter og observasjoner fra klimaforhandlingene i Bonn finner vi fire hovedforklaringer. Mange land mangler penger, kapasitet eller fagkompetanse. Andre sliter med utilstrekkelige utslippsdata eller kompliserte beregninger. Politiske forhold som valg, regjeringsskifter, krig og økende motstand mot klimapolitikk kan også forsinke arbeidet. I tillegg velger enkelte land å vente av strategiske eller taktiske grunner. Forsinkelsene viser at klimaplanene tas på alvor og krever omfattende arbeid. Samtidig reiser den utbredte mangelen på levering spørsmål om hvor robust det internasjonale klimasamarbeidet er. Studien peker på en grunnleggende utfordring: Hvordan kan land både lage detaljerte og realistiske planer og samtidig øke klimaambisjonene raskt nok til å møte klimakrisen?
The uneven influence of the Global Stocktake on national climate policy and the NDCs
Den globale statusgjennomgangen (the Global Stocktake - GST), som vart avslutta på COP 28 i Dubai i 2023, vert rekna som ein sentral del av Parisavtalens ambisjon, ettersom han er meint å vurdere den samla globale framdrifta, noko som skal liggje til grunn for framtidige nasjonalt fastsette bidrag (NDC-ar). Mange kommentatorar og partar sette store voner til gjennomgangen sin evne til å skru opp ambisjonsnivået i prosessen under FNs rammekonvensjon om klimaendringar (UNFCCC). Etter toppmøtet i Dubai, som resulterte i det omfattande «Resultatet av den globale statusgjennomgangen» (avgjerd -/CMA.5) med nær 200 detaljerte avsnitt, venta somme partar at GST skulle styrke den samla innsatsen mot klimaendringar. Meir kritiske røyster gav likevel uttrykk for uro og bekymring knytt til det dei kalla «å erstatte Parisavtalen med den globale statusgjennomgangen», som innebar å gå bort frå den nasjonalt fastsette og differensierte tilnærminga som vart avtalt i 2015. Dette notatet ser nærare på GST sin innverknad på nasjonal klimapolitikk og NDC-ane.
Gender equality in global climate governance
Likestilling mellom kjønnene er nå formelt forankret i global klimastyring. I praksis preges imidlertid klimapolitikken av en delt agenda. Utviklede land har en tendens til å prestere bedre når det gjelder kjønnsbalansert deltakelse i klimaforhandlinger, mens utviklingsland mer konsekvent integrerer kjønnsperspektiver i sine forpliktelser under FNs rammekonvensjon om klimaendringer, de nasjonalt fastsatte bidragene (Nationally Determined Contributions - NDCs). Dette skillet drives av forskjeller i insentiver, finansieringsstrukturer og hvordan land bruker sine NDC-er. For mange utviklingsland er integreringen av kjønn i klimapolitikken nært knyttet til tilgang til internasjonal klimafinansiering, og til å demonstrere samsvar med forventningene fra givere. For utviklede land blir likestilling ofte ivaretatt gjennom nasjonale politiske rammeverk, men det er mindre synlig i internasjonale klimaforpliktelser. Resultatet er en fragmentert tilnærming der deltakelse og politikk utvikler seg hver for seg, noe som begrenser effektiviteten av kjønnsresponsiv klimahandling og reduserer mulighetene for felles læring på tvers av land.
Strategic Climate Balancing: What the International Community Can Do as the United States Steps Back
USAs tilbaketrekning fra internasjonale klimainstitusjoner under den andre Trump-administrasjonen er en alvorlig utfordring for den globale klimastyringen. Gitt omfanget av amerikanske utslipp og den systematiske nedbyggingen av føderal klimakapasitet, kan det internasjonale samfunnet ikke regne med en politisk kursendring i Washington. Denne policy brief-en fremmer en strategi for «klimabalansering» – en tilnærming som søker å opprettholde avkarbonisering ved å arbeide utenom den føderale amerikanske regjeringen.
Reconciling Indonesia’s Climate Ambition: Who Gets to Shape the Policymaking Process?
Indonesia gikk inn i COP30 i Belém i Brasil med mer ambisiøse løfter, men styringsmodellen som genererer disse forpliktelsene har endret seg lite. Etterfølgende nasjonalt fastsatte bidrag (NDC-er) viser større ambisjoner på papiret, men formes fortsatt av en snever teknokratisk krets, begrenset offentlig deltakelse og økonomiske antakelser som prioriterer vekst. Denne ekspertstyrte tilnærmingen avdekker en vedvarende spenning mellom utviklingsprioriteringer og målene i Parisavtalen. For å styrke troverdighet, ambisjonsnivå og gjennomføring før neste runde med forpliktelser og evaluering bør Indonesia: • Utvide involveringen i NDC-arbeidet utover den eksisterende ekspertgruppen. • Bygge en koalisjon for klimatiltak som koordinerer nasjonale og lokale initiativer. • Investere i kapasitetsbygging, samtidig som nasjonal kontroll opprettholdes. • Publisere helhetlige gjennomføringsplaner med tydelig definerte mål og milepæler. • Redusere avhengigheten av skog- og arealbruk ved å fremskynde avkarbonisering av energi- og industrisektoren. • Gjenoppbygge strategisk klimadiplomati for å lede målrettede koalisjoner på COP-møtene.
Prosjektleder
Arrangementer
Deltakere
Eksterne
Publikasjoner av eksterne prosjektpartnere:
van Coppenolle, Hermine (2025): "The Power of Peers: a spatial analysis of nationally determined contributions", Climate Policy.
Stevenson, Hayley and Ana Victoria Dominguez Britos (2026): "Who cares about gender? A comparison of parties’ commitment to gender equality in the UN climate regime", Environmental Politics.
Bare, Fiona, Jeff D. Colgan and Alexander S. Gard-Murray (2026): "Driving decarbonization? Corporate responses to the Paris climate agreement in the global automotive sector", Energy Research & Social Science.