Forsker
Ole Jacob Sending
Kontaktinfo og filer
Sammendrag
Ole Jacob Sending er forsker 1 i Forskningsgruppen for global orden og diplomati.
Han forsker på global styring, med særlig fokus på internajonale og ikke-statlige organisasjoners rolle i fredsbygging, humanitær bistand og utvikling. Sending har publisert i blant annet International Studies Quarterly, European Journal of International Relations og International Theory.
Ekspertise
Utdanning
2004 Dr. polit, Universtitet i Bergen: How does knowledge matter?
1998 Mastergrad i statsvitenskap, State University of New York, Albany
1997 Cand.mag., UiB (økonomi, statsvitenskap og sosiologi)
Arbeidserfaring
2023- Forsker 1, NUPI
2012-2023 Forskningssjef, NUPI
2008-2009 Gjesteforsker (Fulbright-stipendiat), Institutt for Sosiologi, UC Berkeley
2008-2014 Tilknyttet seniorforsker, Chr. Michelsen Institute, Bergen
2008- Seniorforsker, NUPI
2006-2008 Seniorrådgiver, Utenriksdepartementet
2003 Seniorforsker, NUPI
2002 Gjesteforsker, Stanford University (SCANCOR)
1999-2003 Forsker, NUPI, doktorgradsstipendiat, UiB
Aktivitet
Filter
Tøm alle filtreNorske svar på internasjonale utfordringer: Retorisk endring, stabilitet i tiltak
Norsk utenrikspolitikk omtales ofte som preget av konsensus og stabilitet, hvor kobling til NATO og USA, støtte til FN, og en aktiv europapolitikk er hovedelementer. Inspirert av innsikter fra institusjonell teori om «organisert hykleri» – altså hvordan organisasjoner ofte må frikoble tale og handling – analyserer vi norsk utenrikspolitikk. Vi finner at det er tendenser til slikt integrert flertydighet, som ikke er overraskende gitt de motstridende krav og forventninger som preger våre omgivelser. Vi peker på hvordan et slikt perspektiv kan bidra til kritisk refleksjon rundt effektivitet i ulike virkemidler, og diskuterer også hvordan dette preger tilnærmingen til «Norden», som del av den utenrikspolitiske verktøykassen.
Introduksjon: Nordiske svar på geopolitiske utfordringer
Denne artikkelen introduserer et temanummer om hvordan de fem nordiske landene – Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige – fremstiller og responderer på geopolitiske utfordringer i sine omgivelser. Nordens strategiske beliggenhet – i Europas nordlige utkant, med grense mot Russland på den ene siden og store havområder på den andre – gjør at endringer i sikkerhetspolitikken og i maktbalansen mellom stormaktene er av umiddelbar relevans. Artiklene drøfter hovedtrekk ved de nordiske landenes nåværende utenrikspolitikk, hver for seg, men til dels også sammen, sett i lys både av historiske linjer og nåværende geopolitiske rammebetingelser. Med særlig vekt på de enkelte lands relasjoner til stormaktene USA, Russland, EU og Kina, og til sikkerhetsinstitusjonene FN og NATO, fremhever bidragene noen særtrekk ved den hjemlige utenrikspolitiske debatten i de enkelte land, og kartlegger hvilke ressurser og virkemidler det enkelte land typisk velger å ta i bruk i møte med ulike utfordringer.
Frukostseminar: Ei verd av mistillit – Midtausten
Ny seminarserie tar for seg den globale tillitskrisa ein har sett tydelegare teikn på den siste tida, og første tema ut er korleis denne utviklinga påverkar Midtausten.
Teoriseminar: The Emergence of Hyper-real Politics of Truth
Andreas Aagaard Nøhr, Phd-kandidat ved International Relations, LSE, besøkjer NUPI for å snake om ‘post-truth politics'.
Internasjonal intervensjon og lokal politikk: Innsikt frå Aceh
Fabio Scarpello gjestar NUPI for å presetere boka "International Interventions and Local Politics: Fragmented States and the Politics of Scale".
Teoriseminar: Contestation, norms and normativitiy. What's at stake and what empirics can tell us about it
Professor Nicole Deitelhoff skal snakke om forskinga si på konsepta "contestation", normer og normativitet.
Nordiske svar på geopolitiske utfordringer (GEONOR)
Hvilke utenrikspolitiske verktøy har de nordiske lands regjeringer, når de nå står overfor en ny og mer utfordrende geopolitisk situasjon? ...
Contested Professionalization in a Weak Transnational Field
I analyse the contested emergence of so-called needs assessments and the push towards ‘evidence-based action’ within humanitarian organisations. The introduction of evidence-based action since the late 1990s inaugurated a systematic change within humanitarian organisations: it implied that practical experience from humanitarian crises - since long a hallmark of authority among humanitarian professionals - was no longer sufficient alone to establish authority and dominate humanitarian organisations. The push to use ‘objective’ methods to assess humanitarian needs came primarily from donors, who demanded that humanitarian organisations better demonstrate efficiency, effectiveness, and accountability. While humanitarian professionals across different organisations can be said to share moral commitments and expertise, they were nonetheless not able to push back against the introduction of standardised needs assessments. The explanation for this is to be found in the fact that the humanitarian field lacks autonomy: Because humanitarian organisations rely extensively on outside actors (donors) for financial and political support, their internal organisation and outlook is heavily shaped by non-humanitarian actors. As a result, the ability of transnationally organised humanitarian professionals - operating in humanitarian crises - to shape humanitarian priorities and modes of work is undercut by their respective organisations´ relative dependence on outside actors. Present-day humanitarian organisations are thus marked by two different strands of professionalism: one with basis in practical experience from humanitarian crises, emphasising proximity to those in need and the role of bearing witness, and one with basis in more abstract models of knowledge of management, resource-mobilisation, and measuring needs through standardised methods.