Ulf Sverdrup
Kontaktinfo og filer
Sammendrag
Ulf Sverdrup var i perioden 2011-2023 direktør på NUPI. Han har doktorgrad i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo. Sverdrup har vært professor ved Handelshøyskolen BI, og forskningsprofessor ved ARENA ved UiO.
Sverdrup har ledet et regjeringsutnevnt utvalg som skal utrede langtidsperspektivene for Statens pensjonsfond utland, og han var sekeretariatsleder for Europautredningen (NOU 2012:2).
Han har publisert omfattende arbeid på en rekke tema innen internasjonal politikk, med spesielt fokus på europeiske anliggender og norsk utenrikspolitikk.
Ekspertise
Utdanning
2000 Dr. polit fra Arena/Instiutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo
1993 Cand. polit fra Universitetet i Bergen
Arbeidserfaring
2011-2023 Direktør, NUPI
2010-2011 Sekretariatsleder for Utvalget for utredning av Norges avtaler med EU, Europautredningen
2000-2011 Seniorforsker ved Arena, Senter for Europastudier, UiO
2008-2010 Professor ved BI
Aktivitet
Filter
Tøm alle filtre
Er NATO ein allianse for framtida?
NATO møter stadig nye, store utfordringar i dagens tryggingsmiljø. Kor godt er alliansen førebudd på desse utfordringane, og er NATO i stand til å møte dei?
Hvor går nordisk samarbeid?
I en tid med geopolitiske omveltninger snakker Nordens regjeringer med fornyet kraft om nordisk samarbeid. Men stopper det med fine ord, eller følges visjonene opp av konkrete handlinger?
Transatlantisk trøbbel. Europa og USA orker ikke lengre å skjule spenningene.
Sikkerhetskonferansen i München har tradisjonelt vært stedet for å dyrke det transatlantiske samarbeidet. Årets versjon var derfor et deprimerende skue. Avstanden mellom Europa og USA har lenge vært stor, men nå orket ingen lengre å legge skjul på spenningene og misnøyen. Visepresident Mike Pence var av en annen mening. Hans tale var skarp og formanende. Han skrøt av USAs økonomiske, militære og teknologiske styrke. Han hadde noen positive formuleringer om Nato. Men mellom linjene sto det: enten er dere med oss, eller så er dere mot oss. Og for øvrig, dersom det transatlantiske samarbeidet skulle ryke, er ikke det USAs problem, det er Europas. Amerikanerne fremsatte en lang kravliste: At alle Nato land snarlig oppnår toprosentmålet i Nato og at de også når målet om å øke sine investeringer og anskaffelser til 20 prosent. At allierte skal avvise North Stream 2 og heller kjøpe amerikansk lng-gass. At allierte ikke kjøper teknologi fra Huawei, og at man ikke gjør seg sårbar i forhold til kritisk infrastruktur. At Europa trekker seg fra Iran-avtalen og blir med i presset på Iran, og at Europa avstår fra å «undergrave» USAs politikk i Midtøsten. At Europa øker presset på Nord-Korea og Venezuela, samt at Europa tar sin del av opprydningen og gjenoppbyggingen i Syria. Samtidig snakket Pence lite om det som opptar mange i Europa, som for eksempel Russland, klima, migrasjon, reformer i internasjonale institusjoner og så videre, og han sa intet som kunne redusere den fornyede usikkerheten om en forsterket handelskonflikt mellom Europa og USA. Det nye formen for amerikansk lederskap besto derfor i å formane og diktere andre. Det var i beste fall et motsetningsfylt budskap, han dyrket egen suverenitet og «America first», men ville samtidig ikke at andre skal utøve sin. At det kunne være i USAs egeninteresse å samarbeide med Europa virket fremmed. Å lede gjennom eksempel, gjennom inklusjon, eller på grunnlag av felles verdier eller institusjoner syntes også forlatt. Budskapet ble formidlet, men det traff ikke. I forkant var det vage håp. Europa ønsket forsikringer om at USA under president Donald Trump fortsatt var forpliktet til samarbeid, og at de så på Europa som alliert med respekt og verdi. USA hadde også varslet at de ville delta med en rekordstor delegasjon. Den tyske forsvarsministeren innledet med å si det USA ønsket å høre, nemlig at Europa burde og ville bidra mer i Nato, men hun minnet samtidig om betydningen av verdifellesskap, og behovet for at det var en rimelighet og rettferdighet, også når det gjelder beslutningstaking.
Norges nye Kina-strategi kan komme fra Brussel
Bare hvis Europa står sammen kan man ha tilstrekkelig makt til å motstå press fra Kina.
Ten Years On: Reassessing the Stoltenberg Report on Nordic Cooperation
Ten years ago, the report ‘Nordic cooperation on foreign and security policy’ was presented to the Nordic foreign ministers at an extraordinary meeting in Oslo, Norway. Penned and fronted by Norway’s former foreign minister Thorvald Stoltenberg, the report proposed thirteen ways in which Nordic cooperation in the foreign and security domain could be formalized and strengthened. Generally well-received in the Nordic capitals, today, the report is regularly referred to in assessments of Nordic foreign and security cooperation, or when Nordic heads of government meet in public to discuss past and future accomplishments.
Frukostseminar: Frå Nord-Korea til Balkan og Irak – Korleis forhandle når tilliten er låg?
Christopher R. Hill var sjefsforhandlaren til amerikanarane då USA forhandla med Nord-Korea i 2005. Han er ein av USAs mest framståande ambassadørar, og blant anna til Irak, og forhandla i nokre av vår tids mest anstrengde konfliktar. Korleis forhandle mellom statar når tilliten er låg, og både innsatsen og spenninga høg? Det skal Hill snakke om når han gjestar NUPI.
Polen og Noreg – byrjinga på eit strategisk partnarskap?
I år er det 20 år sidan Polen blei medlem av NATO og 15 år sidan landet blei ein del av EU. 2019 markerer også at det er 100 år sidan diplomatiske relasjonar mellom Polen og Noreg blei etablert. Kva er Polens utanriks- og tryggingspolitiske prioriteringar i tida som kjem? Og korleis vil Polens forhold til Noreg utvikle seg?
Kina investerer i verda – kva betyr det for oss?
Nokon ønskjer kinesiske investeringar i Europa velkommen med opne armar, andre ser på det som ein trussel for nasjonal tryggleik. Matthew Ferchen besøkjer NUPI for å snakke om kva Kinas investeringspolitikk betyr for Europa.
Improving Future Ocean Governance – Governance of Global Goods in an Age of Global Shifts
Japan’s G20 presidency in 2019 will take the lead in promoting environmentally sustainable economic growth and the UN Sustainable Development Goals (SDGs). As a gathering of coastal states, under Japan’s presidency the G20 will specifically work to reduce marine plastic pollution and support marine biodiversity. This policy paper highlights how oceans are governed spaces and points to the key role of the oceans in realizing the SDGs. We argue that the G20 can and should play an important role in addressing major governance gaps in ensuring the sustainable management of oceans. Recognizing that there are increased geopolitical tensions, and that we do indeed already have comprehensive multi-level governance systems in place to handle many aspects of the growing ‘blue economy’ and avoiding the tragedy of the commons, the G20 should primarily stress the need for full and effective implementation of existing instruments and measures at the national, regional and global levels and increased consistency across levels of governance. This would effectively address many of the challenges and make use of the opportunities of the oceans. However, the rapidly moving horizon of technological development and insufficient progress in mitigating global climate change represent new governance challenges that require renewed effort and innovative thinking for a sustainable future for the oceans. This policy paper provides recommendations as to how G20 states can: consolidate their own capacity and assist non-G20 states in taking responsibility for strengthening marine science and implementation of existing regulatory frameworks, exercise innovative global and regional leadership to address emerging opportunities and associated governance challenges and facilitate the meaningful involvement of the private sector and the public in ensuring a collective governance order around oceans.
Transatlantisk konflikt
Europa og USA orker ikke lengre å skjule spenningene, skriver Ulf Sverdrup.