Research project
Public–Private Development Interfaces in Ethiopia
Private enterprises, businesses and large corporations have, over the past decade, entered the field of international development on an unprecedented scale. While it was unthinkable and even considered illegitimate for traditional donors to partner with these private, market-driven actors a few years ago, public–private partnerships have now emerged as the new, unquestionable normal. The growing role of the private sector is reflected in the Agenda 2030, which pays due attention to the private sector as both an objective of and a means to implement the audacious SDGs. SDG17 – revitalise the global partnership for sustainable development – specifically underscores how private sector involvement is required to realise the SDGs in poorer countries.
This paradigmatic shift has made an imprint on official development policy globally: in Ethiopia, the government has tapped into this discourse to stimulate the business sector and create job opportunities. In Norway, the shift is reflected in the government’s recent White Paper on development policy and operationalised via Norad’s, its aid agency, new ‘strategic partnership’ programme, which aims to foster greater public–private development partnerships.
While the shift towards increased public–private partnerships is documented in existing literature, it is not clear how the inclusion of private actors has changed the meanings, processes and mechanisms of international development. Through detailed empirical case studies in Ethiopia, DEVINT will map and analyse these changes, the challenges and opportunities they present to development cooperation and the unintended consequences and impacts these changes have on development practice. The project will analyse different forms and renderings of public–private partnerships and how the involved actors perceive, navigate and implement these partnerships.
Combining the insights of post-development theory and actor oriented approaches to development, DEVINT explores public–private partnerships in practice. While the discursive approach of post-development theory attends to the level of policy, an actor perspective will, with a focus on the actors’ joint partnership formation and policymaking processes, grasp how these policies shape development practice. Focusing on the practical encounter of different actors allow us to study the intersection of different actors’ lifeworlds, interests, mandates, and how this shape the formation of joint partnerships and projects. Studying such situations of interface also enables us to explore the complex relationship between development policy and practice, including how actors employ strategies of brokerage and translation to manage and manoeuvre policy–practice and public–private interfaces.
While studying the new aid regime and public–private partnerships are important to understand and improve how bold SDG strategies and objectives are converted into practice, we also posit that doing so will reveal larger processes of governance, power and social change that are shaping the world today.
Prosjektleder
Deltakere
Nye publikasjoner
Public–Private Development Cooperation: Interface and Conflicting Logics in the Formation of a Strategic Partnership
I denne artikkelen tar Jon Harald Sande Lie for seg offentlig-privat samarbeid (PPP) i bistandssektoren og hvordan dette kan føre til at offentlige bistandsmidler, egentlig ment for fattigdomsbekjempelse, ender opp med å fremme norske private aktørers interesser i Etiopia. Mer overordnet handler den om hvordan PPP-agendaen i bistandssektoren etablerer relasjoner mellom aktører med konkurrerende logikker som vanskelig lar seg forene i praktisk partnerskap og som dermed bidrar PPP i praksis til å undergrave PPP-agendaens hensikt. Empirisk handler artikkelen om Norads innovative strategisk partnerskapsprogram for å koble norsk næringsliv sammen med bistandsaktører i såkalte ‘public-private partnerships’ (PPP); og den handler om hvordan det offentlige Norge med kronprinsparet i spissen ledet an en større næringslivsdelegasjon til Etiopia på søken etter investeringsmuligheter og kontrakter. Og den handler om Yaras visjon om å utvinne pottaske for kunstgjødselproduksjon i Dallol, i Etiopias Afar-ørken – et prosjekt de var villige til å investere en milliard dollar i, men som de etter sigende endte med å selge for en dollar. Og den handler om det strategiske partnerskapet mellom Utviklingsfondet og Yara, og om hvordan ambisjonen og presset om å få til et strategisk partnerskap gjorde at Utviklingsfondet engasjerte seg i et bistandsprosjekt utenfor sitt etablerte kompetanseområde: om å renovere en yrkesskole, fra pensum til infrastruktur, for å kunne gi lokale ungdom utdannelse og dermed Yara bedre tilgang på kvalifisert arbeidskraft. Samtidig er det ikke det artikkelen egentlig handler om. Egentlig handler artikkelen om PPP-agendaen i praksis. PPP er ikke nytt, men det representerer et nytt mantra i bistandssektoren, hvor viktigheten etableres i og av bærekraftsmålene (nr. 17) hvor offentlig-privat samarbeid ansees som avgjørende for å frigjøre det årlige behovet for 2,5 billioner dollar for å realisere de 16 andre SDGene. PPP ser bra ut på tegnebrettet, men kart og terreng er ikke det samme. Artikkelen går forbi det offisielle nivået, hva som står i kontrakter, og som ytres i festtaler, til å se på PPP i praksis og hva som skjer i møtepunktet mellom offentlig og private aktører. Artikkelen viser hvordan private og bistandsaktører følger to forskjellige logikker og ansvarlighetsregimer, som vanskelig lar seg forene i praksis og i reelt partnerskap. Bistanden følger en ‘not for profit’-logikk, hvor organisasjonen forholder seg til et dobbelt ansvarlighetsregime: ‘oppover’ til bevilgende myndigheter og deres krav, og ‘nedover’ til mottagerne og deres rettigheter, behov og ønsker. Private aktører derimot, har en ‘for profit’-logikk der de i all hovedsak står til ansvar overfor investorer og eiere. Disse forskjellene gjør reelt partnerskap vanskelig. Således viser artikkelen til en mer fundamental utfordring med offentlig-privat samarbeid i bistandssektoren: at koblingene mellom aktørene, praksisene og kunnskapsfeltene som PPP-agendaen iscenesetter bidrar til å undergrave PPP i praksis. Artikkelen viser således hvordan et offentlig finansiert bistandsprosjekt blir en proxy for private interesser, men ikke nødvendigvis pga. dårlige intensjoner eller motstridende interesser blant de involverte aktørene, men heller som et resultat av de praksisene og kunnskapskampene som PPP agendaen produserer i praksis.
