Forsker
Jon Harald Sande Lie
Kontaktinfo og filer
Sammendrag
Jon Harald Sande Lie er sosialantropolog (PhD fra Universitetet i Bergen), forsker 1 og leder for i Forskningsgruppen for fred, konflikt og utvikling ved NUPI.
Hovedtema for forskningen hans er internasjonal bistand, global styring og statsdannelse, med fokus på utvikling og humanitær bistand i Øst-Afrika, spesielt Etiopia og Uganda, hvor han har oppholdt seg i lange perioder i forbindelse med feltarbeid og studert partnerskapsforholdet mellom aktørene på NGO-nivå og aktørene involvert i verdensbanken.
Lie er medredaktør for tidsskriftet Forum for Development Studies. Han er prosjektleder for FRIPRO-prosjektet «Developmentality and the Anthropology of Partnerhsip».
Ekspertise
Utdanning
2011 PhD i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen
2004 Cand. Polit. i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo
2000 Cand. Mag. med sosialantropologi, idehistorie, religionshistorie, filisofi, og miljø og utvikling i fagkretsen.
Arbeidserfaring
2022- Forsker 1, NUPI
2011- Seniorforsker, NUPI
2007-2011 Forsker, NUPI
2004- Stipendiat, sosialantropologisk institutt, Universitetet i Bergen
Aktivitet
Filter
Tøm alle filtre
Hvordan bør utviklingspolitikken ivareta norske interesser?
NUPI har gleden av å invitere til et dypdykk i norsk utviklingspolitikk med utviklingsminister Åsmund Aukrust og sentrale norske forskere.
Norsk kompetanse for Ukrainas framtid (FRAM)
FRAM – Norsk kompetanse for Ukrainas framtid har som hovedmål å styrke kompetansen om Ukraina i norsk bistandsforvaltning, sivilsamfunn, forskning og privat sektor, som deltar i den si...
End review, NORDEM programme 2021-2025
Denne rapporten er en gjennomgang av NORDEM-programmet 2021–2024, som forvaltes av NORCAP/NRC. Programmet støtter demokrati, menneskerettigheter og fredsbygging gjennom utsending av eksperter til internasjonale organisasjoner.
Humanitarian–development nexus
Dette er et kapittel i boka Elgar Encyclopedia of Development.
Localization and developmentality: Policy pragmatism in pandemic times
Motivasjon: Lokalisering blir stadig oftere diskutert i debattene om hvordan man kan reformere internasjonal bistand. Målet er å forbedre bistandens effektivitet og adressere etiske utfordringer ved å snu de hierarkiske bistandsrelasjonene på hodet. Dette har imidlertid vist seg å være lettere sagt enn gjort. COVID-19-pandemien skapte logistiske hindringer for bistandsarbeidere, noe som førte til en fornyet, om enn midlertidig, interesse for lokalisering. Formål: Studien startet med å undersøke partnerskap under COVID-19, men nesten alle informantene rettet oppmerksomheten mot lokalisering. Artikkelen kartlegger og analyserer utfordringene og fordelene med lokalisering sett fra bistandsarbeidernes perspektiv. Metode: Artikkelen bygger på 24 intervjuer gjennomført i Oslo med representanter fra ulike norske utviklings- og humanitære organisasjoner samt offentlige etater. I tillegg er det gjennomført en gjennomgang av politikkdokumenter og grå litteratur. Funn: Artikkelen viser at debatten om lokalisering under COVID-19 blusset opp, ikke fordi man ønsket å reformere bistanden, men som en pragmatisk og midlertidig respons på pandemiens logistiske hindringer. Refleksjonene fra informantene om fordeler og ulemper gir mer dyptgående innsikt i hvorfor lokalisering ofte mislykkes i å endre praksis. Samtidig viser det seg at lokalisering muliggjør en indirekte form for styring knyttet til krav om ansvarlighet. Dette analyseres gjennom begrepet "developmentality", som viser at lokalisering ofte skjer når mottakerne gjør det giverne ønsker, men på en måte som fremstår frivillig. Dette antyder at lokalisering paradoksalt nok kan styrke eksisterende maktstrukturer. Politiske implikasjoner: Lokalisering er dårlig definert. En klarere definisjon kan være nyttig i praksis, men en altfor rigid definisjon kan undergrave mangfoldet av aktører og kunnskap som lokalisering ønsker å fremme. På operasjonelt nivå krever lokalisering større fleksibilitet og rom for tilpasning gjennom hele bistandskjeden, særlig når det gjelder revisjons- og ansvarlighetsregimene hos givere og finansieringsmyndigheter, som opprettholder skjeve bistandsrelasjoner.