Senter
Senter for geopolitikk
Senterleder
Arrangementer
Senteret skal styrke kunnskapen om internasjonale maktforhold og stormaktenes posisjoner – og hvordan dette påvirker Norges interesser og politikk.
Verden er inne i en periode med kraftig intensivering av maktpolitisk og økonomisk rivalisering. Russlands angrepskrig mot Ukraina et uttrykk for dette, men politiske og økonomiske spenninger mellom USA og Kina har også økt. Rivaliseringen skjer nå under andre forhold enn i tidligere historiske perioder. Det er ulik maktfordeling og geografiske fokuspunkter, sammenvevde globale investeringer og handelsrelasjoner, flere institusjonelle aktører og raske teknologiske endringer.
Rivaliseringen vil kunne påvirke Norge sterkt. Derfor må vi forberede utenrikspolitiske svar og strategier basert på nye former for geopolitisk analyse.
Senteret ledes av forsker 1 Ole Jacob Sending og er et partnerskap med Fridtjof Nansens Institutt, Institutt for Forsvarsstudier, UiT Norges arktiske universitet og Universitetet i Oslo.
- DENNE SIDEN INNEHOLDER KUN NUPIS AKTIVITET I SENTERET. FOR NYESTE OPPDATERINGER FRA ALLE SENTERETS PARTNERE, BESØK SENTERETS HOVESIDE.
Sammen kombinerer senteret landspesifikk ekspertise på stormaktene USA, Kina, EU og Russland, regional ekspertise om Arktis, Asia, Afrika, Europa og Amerika og ekspertise på sentrale temaer som sikkerhet, multilateralisme, vekst og innovasjon, og energi og bærekraft.
Meld deg på Senter for geopolitikks nyhetsbrev her!
Senter for geopolitikk er finansiert av Norges Forskningsråd.
ARRANGEMENTER
- 17. desember 12.00 - 13.00: Norsk utenrikspolitikk mellom rettsorden og realpolitikk, Litteraturhuset i Oslo.
- 14. november 09.30 - 11.00: USA etter valget: Konsekvenser for Norden og det geopolitiske landskapet på Sentralen i Oslo.
- 10. oktober kl 14.00 - 16.30: Den nye supermakten: Indias rolle i Arktis på Youngs i Oslo
- 12.september kl 9.15 - kl 17.00 og 13.september kl 9.15 til kl 15.45: Arctic Security Conference 2024, på Litteraturhuset i Oslo.
- 13. september kl 11.00 - 12.30: Sikkerhetsutfordringer i Øst-Asia og Europa: Hvordan henger de sammen?
- 13. september kl 09.00 - 11.30: Sør-Kaukasus etter 2022: Innenriks utviklinger og geopolitiske utfordringer.
- 4. juni, kl 08.30 - 12.00: International order and strategy in a new geopolitical era. Sentralen, Oslo. Meld deg på her.
- 8. mai, kl 19.00: Naboprat om sikkerhetspolitikk med Andreas Østhagen (FNI), Kristin Haugevik (NUPI) og Magnus Håkenstad (IFS) på Østensjø Havn.
- Global China and Infrastructure Power, The techno-politics of the ‘China Model’ of development på Universitetet i Oslo, 29. februar, kl 10.15 - 11.45.
- Valget i Russland - hva handler det om? Panelsamtale om valget i Russland, UiT Norges arktiske universitet, Tromsø, 29. februar 2024, 18.00 - 19.30.
- Lanseringen av Senter for geopolitikk ble holdt 26. oktober 2023:
PUBLIKASJONER
- KRONIKK: Fisk og geopolitikk i Framsenteret, av Professor Alf Håkon Hoel, UiT Norges arktiske universitet, Senter for Geopolitikk og Havforskningsinstituttet. Januar 2025.
- ESSAY: Maktspillet som leder verden inn i krigen i Morgenbladet, av Julie Wilhelmsen, Norsk Utenrikspolitisk Institutt. 12.januar 2024
- MENINGER: Hvorfor vil ikke Kina bidra til det nye klimafondet? i Panorama nyheter, av Gørild M. Heggelund og Iselin Stensdal, Fridtjof Nansens Institutt. 17.desember 2023
- KRONIKK: Kina - fisk og geopolitikk, i Framsenteret, av Professor Alf Håkon Hoel, UiT Norges arktiske universitet. 4.september 2023
ANNEN AKTIVITET
- PODKAST: The Rise of International Kleptocracy med Alexander Cooley, Taylor St. John og Ole Jacob Sending:
- PODKAST: Hva vil Donald Trump med Europa (Aftenpodden, 18. september 2024)
- Debatt i P2: BRICS - Allianse mot Vesten? med blant andre NUPIs Julie Wilhelmsen
- PODKAST: How to Become a Hegemon med Daniel Nexon og Ole Jacob Sending:
Aktuelt
Nye publikasjoner
The Free and Open Indo-Pacific: Economics, Politics, and Norms
Japans strategi for et «fritt og åpent Indo-Stillehav» (FOIP) har som mål å fremme økonomisk velstand, fred, frihandel og rettsstaten på tvers av Det indiske hav og Stillehavet. Forskere har primært tolket FOIP gjennom tre linser: økonomi, sikkerhet og normer. Økonomisk sett gjenspeiler strategien Japans støtte til regional tilknytning, handel og infrastrukturutvikling – både som en vekststrategi og som et motstykke til Kinas belte- og veiinitiativ (BRI). I sikkerhetspolitisk forstand vektlegger FOIP maritim beredskap, forsvarssamarbeid med likesinnede partnere og etterlevelse av internasjonal havrett under spenninger i Sør- og Øst-Kinahavet. Normativt fremmer strategien Japans verdibaserte diplomati ved å fremme demokrati, menneskerettigheter og en regelbasert orden i kontrast til autoritære modeller. Siden statsminister Shinzo Abe introduserte FOIP i 2016, har konseptet blitt adoptert og tilpasset av mange og ulike aktører, og hver av dem tilpasser det til sine egne strategiske mål. Denne fleksibiliteten, sett som en motsetning til det mer sentraliserte BRI, er et kjennetegn ved FOIP og resulterer i en samprodusert, stadig utviklende og ofte strategisk tvetydig utenrikspolitikk. Dusinvis av land fra hele verden inkorporerer FOIP-språk i sin utenriks- og sikkerhetspolitikk, og danner det noen vil kalle en «narrativ allianse» i det internasjonale systemet. Forskning på FOIP vokser raskt, men det gjenstår fortsatt betydelige teoretiske, metodologiske og empiriske spørsmål.
“Ambassador, you’re really spoiling us!” Diplomatic gifts and profligate autocrats
Qatars «ubetingede» gave til Donald Trump – et Boeing 747-8 til en verdi av 400 millioner dollar – minner oss om at stater lenge har brukt diplomatiske gaver til å imponere andre, knytte bånd og sikre seg gunstig behandling. I en tid der borgere og medier rutinemessig gransker offentlige utgifter, er det imidlertid god grunn til å tro at ikke alle regjeringer har mulighet til å forsvare store summer brukt på slike samhandlinger. I denne artikkelen tester forfatterne påstanden om at autokratier er mindre begrenset i sin diplomatiske gavgiving, som følge av fraværet av innenlandske ansvarlighetsmekanismer. Som grunnlag for dette benytter forskerne et datasett over diplomatiske gaver overrakt amerikanske presidenter i perioden 2001–2018. Resultatene våre viser at autoritære regimer systematisk bruker mer på diplomatiske gaver enn demokratier. Supplerende analyser tyder på at dette delvis skyldes at nye medier i demokratier er i stand til å kritisere ødsel diplomatisk praksis. Intervjuer med norske diplomater bekrefter betydningen av innenlandsk mediegranskning for utformingen av diplomatisk gavgiving. Studien bidrar til forskningen som undersøker forholdet mellom regimetype og offentlige utgifter, ved å vise at dette også er relevant for diplomatiske samhandlinger.
Energy as a tool of statecraft after Ukraine and Gaza
Krigene i Ukraina og Gaza har endret hvordan energi fungerer som et verktøy for statsmakt, og viser at moderne energirelatert makt strekker seg langt utover handels manipulasjon. Direkte angrep på elektrisitetssystemer, drivstoffinfrastruktur og til og med kjernekraftanlegg har blitt et sentralt trekk ved moderne krigføring, og avslører sårbarheten til høyt elektrifiserte samfunn. Disse angrepene, kombinert med skjerpede former for økonomisk tvang som sanksjoner, prisgrenser og omstrukturering av markeder, understreker utilstrekkeligheten i det tradisjonelle begrepet om «energivåpen», som snevert fokuserer på forsyningsavbrudd fra eksportstater. I stedet formes dagens energisikkerhetslandskap av gjensidig avhengighet, infrastruktursårbarhet, cyberrisiko og endringer utløst av det globale energiskiftet. Etter hvert som avkarboniseringen skrider frem, flyttes sårbarheter fra brensler til teknologier, verdikjeder og kritiske råmaterialer, noe som skaper nye geopolitiske asymmetrier og strategiske avhengighetsforhold. For europeiske beslutningstakere krever disse utviklingene en nytenkning av energisikkerhet som prioriterer systemisk motstandskraft, beskyttelse av sivil energiinfrastruktur og integrerte tilnærminger til økonomisk statshåndverk, forsvarsplanlegging og klimapolitikk. Å forstå energi som både en strategisk ressurs og et potensielt angrepsmål er avgjørende for å navigere i en fremtid der energisystemer blir stadig mer sentrale for konflikt, tvang og geopolitisk konkurranse.
Japan and Strategic Connectivity: Policies, Partners, and Possibilities
Denne rapporten analyserer den stadig viktigere rollen som infrastrukturutvikling og konnektivitet spiller som en sentral arena for global geopolitisk konkurranse, med særlig vekt på Japans konnektivitetspolitikk under fanen «Free and Open Indo-Pacific». Rapportens hovedformål er å undersøke hvordan Japan søker å bruke strategisk konnektivitet – spesielt gjennom sin flerlags-tilnærming – som et sentralt geopolitisk virkemiddel for å projisere innflytelse og fremme en regelbasert orden, i en tid preget av økende rivalisering med Kina. Rapporten presenterer ti konkrete og handlingsrettede politiske anbefalinger, særlig rettet mot Den europeiske union.
Utenrikspolitikkens mål er å gjøre innenrikspolitikken mulig
I en mer tilspisset geopolitisk tid, er sannsynligheten økende for at verdens største statlig eide fond vil bli del av utenrikspolitiske problemstillinger. Både fordi skillet mellom politikk og økonomi er vanskeligere å opprettholde i 2024 enn på 90-tallet, samt fordi fondet er blitt så enormt stort. Andre land ofte verken skjønner eller godtar fullt ut at det er et skille mellom fondet og Norges øvrige politikk. Fondets framtid er av fundamental interesse for Norge. Norske myndigheter bør derfor forberede seg på at mer vanskelige utenrikspolitiske problemstillinger for fondet trolig kommer.
Non-Western Visions of International Order
Forskningen på verdensorden har fått økt oppmerksomhet innen internasjonale relasjoner. Endringer i verdenspolitikken førte først til en bred debatt om hvor robust den liberale internasjonale ordenen (LIO) er, og deretter til økt interesse for alternative syn på orden, særlig utenfor Vesten. Denne gjennomgangen fokuserer på slik forskning fra ikke-vestlige perspektiver. Gjennomgangen er organisert etter regioner og ser på forskning fra og om Øst- og Sørøst-Asia, Latin-Amerika, Afrika, Sør-Asia, Indo-Stillehavet og Eurasia. Selv om regionene har ulike intellektuelle tradisjoner, viser mange av disse perspektivene et mindre idealisert bilde av LIO, og peker på dens hierarkiske og vestlig-sentrerte karakter. Samtidig tar de til orde for en mer inkluderende og pluralistisk verdensorden. Likevel har denne kritikken i liten grad ført til utviklingen av helt nye, radikale alternativer.
Energy as a tool of statecraft after Ukraine and Gaza
Krigene i Ukraina og Gaza har endret hvordan energi fungerer som et verktøy for statsmakt, og viser at moderne energirelatert makt strekker seg langt utover handels manipulasjon. Direkte angrep på elektrisitetssystemer, drivstoffinfrastruktur og til og med kjernekraftanlegg har blitt et sentralt trekk ved moderne krigføring, og avslører sårbarheten til høyt elektrifiserte samfunn. Disse angrepene, kombinert med skjerpede former for økonomisk tvang som sanksjoner, prisgrenser og omstrukturering av markeder, understreker utilstrekkeligheten i det tradisjonelle begrepet om «energivåpen», som snevert fokuserer på forsyningsavbrudd fra eksportstater. I stedet formes dagens energisikkerhetslandskap av gjensidig avhengighet, infrastruktursårbarhet, cyberrisiko og endringer utløst av det globale energiskiftet. Etter hvert som avkarboniseringen skrider frem, flyttes sårbarheter fra brensler til teknologier, verdikjeder og kritiske råmaterialer, noe som skaper nye geopolitiske asymmetrier og strategiske avhengighetsforhold. For europeiske beslutningstakere krever disse utviklingene en nytenkning av energisikkerhet som prioriterer systemisk motstandskraft, beskyttelse av sivil energiinfrastruktur og integrerte tilnærminger til økonomisk statshåndverk, forsvarsplanlegging og klimapolitikk. Å forstå energi som både en strategisk ressurs og et potensielt angrepsmål er avgjørende for å navigere i en fremtid der energisystemer blir stadig mer sentrale for konflikt, tvang og geopolitisk konkurranse.