Forskningsprosjekt
The New Geography of Danger: Japan’s Shifting Role in Regional and Global Security
I 2017 holdt NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg en tale i Tokyo der han erklærte at «trusselgeografien» (the geography of danger) hadde endret seg til å inkludere en økende andel globale og hybride sikkerhetstrusler. Disse truslene ville kreve en integrert respons og et utvidet samarbeid mellom Europa og Asia. I dag, ettersom den regionale sikkerhetssituasjonen i Asia fortsetter å forverres og bekymringene over potensielle konfliktpunkter øker, akselererer både tempoet og omfanget av tiltak for å styrke både hard og økonomisk sikkerhet. Sentralt i denne responsen står Japans skiftende rolle i regional og global sikkerhet.
Dette forskningsprosjektet adresserer tre sammenknyttede problemstillinger: (1) Japans nasjonale vurderinger av etablerte og fremvoksende sikkerhetstrusler, (2) Japans nasjonale balanseringsstrategi for å håndtere disse truslene, inkludert innovasjon og anskaffelse av nye kapabiliteter, og (3) Japans eksterne balanseringsatferd, herunder bilateralt forsvarssamarbeid (f.eks. med USA, Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Italia og Australia) og multilateralt samarbeid (dvs. NATO, EU, og trilateralt samarbeid mellom USA, Japan og Sør-Korea). Prosjektet undersøker implikasjonene av disse utviklingstrekkene for Norge, og særlig de mulighetene som oppstår ved en konvergens mellom NATOs multilaterale sikkerhetsrammeverk og det amerikanske alliansesystemet i Asia.
Førsteamanuensis Matthew K. Brummer ved National Graduate Institute for Policy Studies (GRIPS) i Tokyo, Japan, er ekstern deltaker i prosjektet.
Dette prosjektet er finansiert av Forsvarsdepartementet.
Prosjektleder
Deltakere
Aktuelt
Nye publikasjoner
Networked defense in the Indo-Pacific: Deepening security and defense relations between Australia and Japan and the role of Norway
Sikkerhetsarkitekturen i Indo-Stillehavsområdet utvikler seg nå til en mer nettverksbasert konstellasjon bestående av overlappende bilaterale, trilaterale, minilaterale og multilaterale samarbeidsformer. Det dypere forsvarssamarbeidet mellom Japan og Australia går parallelt med Europa og Norges økte engasjement og tilstedeværelse i Indo-Stillehavsområdet. Norges engasjement i Indo-Stillehavsområdet innebærer å få dypere innsikt i en region av økende strategisk betydning, samt muligheten til å fremme egen forsvarsindustri. Forskningen i denne policy brief-en er en del av prosjektet «Japans skiftende rolle i regionalt forsvar og global sikkerhet» som er finansiert av Forsvarsdepartementet.
Japan and Strategic Connectivity: Policies, Partners, and Possibilities
Denne rapporten analyserer den stadig viktigere rollen som infrastrukturutvikling og konnektivitet spiller som en sentral arena for global geopolitisk konkurranse, med særlig vekt på Japans konnektivitetspolitikk under fanen «Free and Open Indo-Pacific». Rapportens hovedformål er å undersøke hvordan Japan søker å bruke strategisk konnektivitet – spesielt gjennom sin flerlags-tilnærming – som et sentralt geopolitisk virkemiddel for å projisere innflytelse og fremme en regelbasert orden, i en tid preget av økende rivalisering med Kina. Rapporten presenterer ti konkrete og handlingsrettede politiske anbefalinger, særlig rettet mot Den europeiske union.
Not What to Have, but How to Have It: Japan’s Debate on Acquiring Counterstrike Capabilities 2016–2023
Som en del av sin historiske militære opprustning har Japan begynt å innarbeide muligheten for motangrep i forsvarsstrategien sin. Tidligere regjeringer var tilbakeholdne med å gå i denne retningen, men under den andre Abe-administrasjonen (2012–2020) kom regjeringen bestående av Liberaldemokratene og Kōmeitō etter hvert fram til at slike kapasiteter er nødvendige for å ivareta Japans selvforsvar. Samtidig er det omstridt hvorvidt motangrep ligger innenfor rammene av den japanske grunnloven og prinsippet om et utelukkende defensivt forsvar. I denne artikkelen undersøker vi den parlamentariske debatten om anskaffelse av motangrepskapasiteter, og ser på hvordan japanske politikere diskuterer vilkårene for å ta i bruk dette omstridte militære verktøyet. En innholdsanalyse av debattprotokollene viser at tre temaer særlig står sentralt: (1) forsvaret av Taiwan, (2) USAs rolle i Japans forsvar og samarbeidet mellom de to landene, og (3) virkningen av Russlands fullskala invasjon av Ukraina. Selv om regjeringen og opposisjonen står ulike steder når det gjelder betingelsene for å gjennomføre motangrep, er det ikke lenger politisk uaktuelt å anskaffe slike kapasiteter. Debatten handler derfor i økende grad om hvordan motangrep skal brukes og gjennomføres, snarere enn om Japan i det hele tatt bør ha dem.