Europeisk forsvarsindustri foran strategisk veivalg

Denne kronikken ble først publisert av Dagens Næringsliv 7. mai 2026.

Den sikkerhetspolitiske utviklingen i Indo-Stillehavet har de siste årene akselerert, både i omfang og kompleksitet. Regionen preges av økt stormaktsrivalisering, særlig knyttet til Kinas militære fremvekst, og usikkerhet rundt USAs langsiktige sikkerhetsgarantier. Som følge av dette ruster mange stater i regionen opp for å styrke sin avskrekkingsevne og sitt militære forsvar.

Denne utviklingen skaper økt etterspørsel etter avanserte våpensystemer og interoperable løsninger – et handlingsrom hvor mindre, teknologisk avanserte leverandører kan spille en betydelig rolle. For europeisk forsvarsindustri representerer dette ikke bare nye markedsmuligheter, men også et strategisk veivalg med potensielle sikkerhetspolitiske implikasjoner og geopolitiske risikoer.

Norge har betydelige forsvarsindustrielle interesser og økende aktivitet i Indo-Stillehavet. Landet har tidligere anskaffet kanonartilleri og et militært logistikkskip fra Sør-Korea, og har nylig inngått en kontrakt på 19 milliarder kroner om anskaffelse av et sørkoreansk, langtrekkende missilsystem til Hæren. Samtidig eksporterer Norge våpen til Asia-Stillehavsmarkedet, i hovedsak gjennom Kongsberggruppen, som har posisjonert seg strategisk overfor Australia og Japan.

Tradisjonelt har regionens sikkerhetsarkitektur vært organisert som et «hub-and-spoke»-system med USA som nav. I dag ser vi konturene av et mer sammensatt nettverk, bestående av mange avtaler om bilateralt, trilateralt og multilateralt samarbeid. Innenfor denne fremvoksende regionale og komplekse, nettverksbaserte forsvarsarkitekturen, inntar Australia og Japan en sentral rolle.

Australia, Japan og andre regionale aktører har tatt i bruk flere norske, militære systemer. Et sentralt eksempel er det norsk-amerikanske luftvernsystemet NASAMS, som er anskaffet av Australia og Indonesia, og bestilt av Taiwan via USA. I tillegg finnes det flere eksempler på leveranser fra Kongsberggruppen til regionen.

Naval Strike Missile (NSM) er solgt til Australia, som er en regional hovedkunde. Videre har den amerikanske marinen, marinekorpset og den kanadiske marinen anskaffet NSM for å dekke operative behov i Asia-Stillehavet. Den australske marinen har nylig inngått kontrakt om kjøp av japanske fregatter, hvor NSM kan bli et hovedvåpensystem.

Joint Strike Missile (JSM) er et luftbårent kryssermissil, utviklet i samarbeid mellom Kongsberggruppen og det amerikanske selskapet Raytheon. Systemet er solgt til Japan, USA, Australia og Tyskland. Australias beslutning i september 2024 om å anskaffe JSM til sitt flyvåpen ble kunngjort omtrent samtidig som Kongsberggruppen åpnet et anlegg på 2 500 kvadratmeter i Adelaide. Anlegget skal støtte australske forsvarsprogrammer gjennom testing, montering og vedlikehold av flere av selskapets systemer.

For å legge til rette for Australias og Japans planer om å bevæpne sine F-35-fly med JSM og sine marinefartøy med NSM, planlegger Kongsberggruppen å bygge en ny fabrikk i Newcastle, Australia. Anlegget skal både produsere og vedlikeholde NSM og JSM, og vil være ett av kun to anlegg globalt med kapasitet til å produsere begge systemene (det andre ligger i Kongsberg, Norge).

I Australia har norsk industri dermed gått utover tradisjonell eksport ved å etablere lokal produksjons- og vedlikeholdskapasitet. Dette reflekterer en bredere trend der mottagerland etterspør industriell deltagelse, teknologioverføring og økt forsyningssikkerhet. For Norge innebærer dette en overgang fra leverandør til strategisk partner. Slike investeringer styrker ikke bare markedsposisjonen, men bidrar også til å forankre norske systemer i langsiktige strukturer og anskaffelsesplaner.

Norske leveranser av JSM til japanske F-35-fly illustrerer hvordan nisjekapasiteter kan oppnå gjennomslag i det som tidligere har vært et svært lukket marked. Samtidig gir nye, bilaterale avtaler mellom Norge og Japan om teknologi og forskning et rammeverk for dypere fremtidig samarbeid, særlig innenfor fremvoksende domener som autonome systemer og sensorteknologi.

Norge og andre europeiske staters ekspansjon i forsvarsmarkedene i Indo-Stillehavet må ses i lys av økende geopolitisk risiko. Regionen er ikke et nøytralt marked, men et strategisk tyngdepunkt hvor økonomi og sikkerhet er tett sammenvevd. Norsk tilstedeværelse kan derfor bli gjenstand for politisk press, både fra allierte og fra aktører som oppfatter økt, vestlig engasjement som destabiliserende. Dette stiller økte krav til strategisk avveining og godt politisk håndverk i norsk tilnærming til regionen.