Forskningsprosjekt
Training for Peace 2025 - 2028 (TfP)
Arrangementer
Training for Peace-programmet er et internasjonalt program som bidrar til kapasitetsbygging for fredsoperasjoner i Afrika. Siden oppstarten i 1995 har programmet, i samarbeid med sivilsamfunnsinstitusjoner, arbeidet for å styrke sivil og politirelatert kapasitet i FNs og AUs fredsoperasjoner. Gjennom fokus på opplæring, beredskapslister for sekondering, politisk støtte og anvendt forskning har TfP vært en viktig bidragsyter for å sette de flerdimensjonale aspektene ved fredsbevaring på dagsorden. Disse inkluderer spørsmål knyttet til beskyttelse av sivile, ungdom, fred og sikkerhet, samt kvinner, fred og sikkerhet.
I den nye fasen (2025-2028) vil TfP videreføre arbeidet med å støtte og styrke kapasiteten til Kommisjonen for Den afrikanske union (AUC) – samt andre sentrale aktører som regionale økonomiske fellesskap og mekanismer (REC-er/RM-er), medlemsstater og sivilsamfunnsorganisasjoner (CSO-er) – slik at de i større grad kan identifisere, overvåke og håndtere sikkerhetstrusler og konflikter gjennom kunnskapsbasert politikk og feltforankrede initiativer.
TfP er et internasjonalt nettverk bestående av partnere som African Centre for the Constructive Resolution of Disputes (ACCORD), Institute for Security Studies (ISS) og Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI).
TfPs tematiske nøkkelområder for perioden 2025-2028 er:
- Operasjonalisering av doktriner for fredsstøtteoperasjoner (PSO-er) og den afrikanske beredskapsstyrken (ASF);
- Mainstreaming og implementering av agendaene for kvinner, fred og sikkerhet (WPS) og ungdom, fred og sikkerhet (YPS);
- Forebygging og bekjempelse av voldelig ekstremisme (P/CVE) og antiterrorisme;
- Klima, fred og sikkerhet;
- Forsvars- og sikkerhetsstyring;
- Transnasjonal rettferdighet, demokrati, menneskerettigheter og politiske overgangsprosesser;
- Implementering av og læring fra fredsavtaler;
- Styrket kunnskapsforvaltning; og
- Utvidet samarbeid med REC-er/RM-er, CSO-er og medlemsstater.
Innenfor programmets rammer har NUPI hovedansvar for forskning og politikkutvikling. NUPIs forskning skal bidra til utviklingen av doktriner for fredsstøtteoperasjoner, kunnskapsbygging og erfaringslæring fra afrikanske PSO-er, sivil og politifaglig kompetanse, finansiering og støtte til afrikanske PSO-er, samt løpende overvåking og analyse av implementering og fremdrift i den afrikanske freds- og sikkerhetsarktitekturen.
NUPIs aktiviteter i programmet vil også ha som prioritet å integrere kjønnsperspektiver og ungdomsperspektiver i det analytiske arbeidet, i politisk støttearbeid og kapasitetsutvikling som et gjennomgående tema.
For mer informasjon om programmet, besøk programmets hovedside. For oversikt over NUPIs arrangementer, nyheter og publikasjoner knyttet til TfP-programmet, se TfPs programside her på nupi.no.
TfP-programmet er finansiert av det norske Utenriksdepartementet.
Prosjektleder
Deltakere
Aktuelt
Nye publikasjoner
The Evolution of African Armies: From Indigenous and Colonial Forces to Modern Military Forces
Denne boken undersøker hvordan afrikanske hærstyrker i post-konfliktsamfunn utvikler seg og tilpasser seg nye og fremvoksende trusler. De siste årene har flere høyt komplekse væpnede konflikter bidratt til kronisk ustabilitet og sårbarhet i en rekke afrikanske stater og regioner. Boken utforsker flere sentrale casestudier for å vurdere denne utviklingen, utplasseringen og bruken av afrikanske hærstyrker i ulike konfliktsituasjoner. Særlig undersøkes det hvordan afrikanske stater har benyttet seg av bilaterale partnerskap, deltakelse i internasjonale fredsbevarende operasjoner og militær opplæring for å styrke sikkerhets- og militærkapasiteten som et virkemiddel mot både nye og eksisterende trusler på hjemmebane. Boken stiller spørsmål ved vår tidligere og nåværende kunnskap om afrikanske hærstyrker, og argumenterer for at dagens utviklingstrekk nødvendiggjør en revurdering av etablerte forståelser – gitt de omfattende oppgavene disse styrkene settes til å løse. Mot denne bakgrunnen søker boken å utforske hvordan man kan investere i afrikanske hærstyrker på måter som bidrar positivt til utvikling og bærekraftig fred på kontinentet. Ved å samle verdifulle empiriske innsikter og kritiske perspektiver på moderne afrikanske hærstyrkers utvikling, vil denne boken være viktig lesning for internasjonale og nasjonale aktører i politikken, samt for forskere som arbeider med afrikansk politikk, konflikt, sikkerhet, fredsbevarende operasjoner, internasjonale relasjoner og bærekraftig utvikling.
Neglecting Local Realities: the Negative Impact of Protection in Abyei
FNs sikkerhetsråd opprettet United Nations Interim Security Force for Abyei (UNISFA) i juni 2011 for å overvåke våpenhvilen og demilitariseringen av Abyei. Utplasseringen av UNISFA har fått forskere til å hevde at styrkens arbeid med beskyttelse av sivile og en antatt gunstig styrke-til-befolkning-ratio har bidratt til det som fremstår som et tydelig vellykket oppdrag. De siste årene har imidlertid dynamikken i Abyei endret seg, med økning i både inter- og intra-kommunal (communal) vold. Dette har stilt operasjonen overfor nye former for kriminalitet, vold og aktørkonstellasjoner – blant annet bruk av lokale og grenseoverskridende leiesoldatmilitser. Med utgangspunkt i en fortolkende analyse av data fra en enkelt case-studie av UNISFA, argumenterer artikkelen for at styrkens manglende evne til å bruke makt i den innledende fasen for å beskytte sivile, over tid har bidratt til at operasjonen har vendt seg mer innover. Dette har skapt mønstre av passiv respons i møte med beskyttelsesutfordringer. Som følge av dette tar UNISFAs gjennomføring av beskyttelse av sivile (POC) i for liten grad høyde for lokale forhold, noe som igjen forsterker negative konsekvenser. En overavhengighet av et todimensjonalt analysperspektiv hemmer operasjonens evne til taktisk å vurdere situasjonen, omstille seg og ta i bruk et bredere sett av virkemidler for å håndtere beskyttelsesutfordringer. UNISFAs manglende tilpasning til et konfliktbilde i endring bidrar dermed til at misfornøyde lokalsamfunn tar saken i egne hender, noe som ytterligere svekker tilliten til operasjonen.
Consolidating African-led Peacebuilding Efforts
Selv om De forente nasjoner (FN) har det primære ansvaret for å sikre global fred, legger organisasjonen i økende grad vekt på partnerskap med regionale organisasjoner. I praksis innebærer dette ofte at FN først trer inn når en fredsavtale allerede er på plass. Det internasjonale samfunnet forventer samtidig at ledende regionale organisasjoner – som Den afrikanske union (AU) i Afrika – tar en sentral rolle i fredsbyggingen. AU har dermed vokst frem som en nøkkelaktør. Unionen mobiliserer internasjonal støtte til fredsbygging på kontinentet, samtidig som den utvikler og forankrer betydelige, lokalt tilpassede initiativer i statlige institusjoner for å fremme fred og stabilitet. I langvarige, voldelige konflikter blir imidlertid fredsbygging ofte nedprioritert. Stabilisering får forrang, mens beslutningstakere konsentrerer seg om akutte humanitære behov og å hindre ytterligere vold. Resultatet er at fredsbygging i Afrika sjelden skjer på en helhetlig og jevn måte mellom land. Innsatsen samles ofte i hovedsteder og urbane områder, noe som kan få langsiktige konsekvenser: Det kan forsterke spenninger og utilsiktet befeste de ulikhetene som i utgangspunktet bidro til konflikt. Fredsbygging er heller ikke en nøytral prosess. Den kan opprettholde og forsterke eksisterende samfunnsstrukturer, og fremstille demokrati som den eneste drivkraften for endring. Samtidig overses det at fredsbygging også er en arena for politisk maktkamp, forhandlinger og spenninger – og at den både kan gi og frata legitimitet. Denne studien analyserer afrikanskledede fredsbyggingsinitiativer som søker å håndtere konflikters strukturelle motsetninger og grunnleggende årsaker. Den argumenterer for at regionale organisasjoner må revurdere sine tilnærminger til fredsbygging i komplekse stabiliseringskontekster, og tar til orde for en mer fleksibel og tilpasningsdyktig regional strategi som erkjenner de tette sammenhengene mellom stabilisering og fredsbygging.
Converging Global Norms and Institutional Policies with Bottom-Up Approaches to the Protection of Civilians
Deltakelsen til De forente nasjoner (FN) og Den afrikanske union (AU) i beskyttelse av sivile (PoC) viser at deres respektive erfaringer over tid har utviklet seg og bidratt til å styrke normene og prinsippene for sivil beskyttelse. PoC regnes som en sentral indikator på hvor vellykket en FN-operasjon er, og har fått økende betydning i FNs samlede virksomhet. Tilsvarende har AUs freds- og sikkerhetsråd de siste to tiårene i økende grad gitt mandat til og deployert fredsstøtteoperasjoner (PSO-er) for å forebygge og håndtere trusler mot menneskelig sikkerhet og massegrusomheter på det afrikanske kontinentet. Samtidig har fremveksten av såkalte ad hoc-sikkerhetsinitiativer (ASI-er) og mer fleksible sikkerhetsordninger (ESA-er), som kan settes inn raskere i områder preget av uro, gjort det mulig for berørte stater å bruke styrker innenfor og på tvers av egne grenser for raskt å håndtere akutte beskyttelsesbehov. Bruken av ASI-er og ESA-er skiller seg imidlertid fra større FN- og AU-operasjoner, som bygger på tydelige mandater, etablerte retningslinjer og prinsipper utviklet gjennom langvarig erfaring. Artikkelen analyserer hva som kjennetegner og hvordan ASI-er og ESA-er brukes, og stiller spørsmålet om disse nyere operasjonsformene kan gi bedre resultater for beskyttelse av sivile. Den undersøker også hvordan ASI-er og ESA-er kan ta i bruk AUs retningslinjer for PoC for å styrke beskyttelsen i de konkrete kontekstene der de opererer. Avslutningsvis foreslår artikkelen hvordan AUs PoC-policy kan integreres mer systematisk i slike operasjoner.
Confronting escalating threats: adapting stabilisation for Africa’s 21st century security challenges
Denne artikkelen utforsker forståelsen og implementeringen av stabilisering og klima, fred og sikkerhet (CPS) i Afrika.
Climate Security, Natural Resource Conflict, & Community Resilience in the Lake Chad Basin: A Review of the Literature
The Lake Chad Basin is experiencing severe climate change impacts—including declining rainfall, rising temperatures, droughts, flooding, and shrinking water bodies—that are accelerating livelihood insecurity and ecological collapse. These environmental stresses are acting as threat multipliers, heightening competition over land, water, and fisheries, and intensifying intercommunal violence and displacement across Cameroon, Chad, Niger, and Nigeria. Climate-driven livelihood pressures intersect with structural fragility, contributing to recruitment into violent extremist groups such as Boko Haram and ISWAP, while conflict dynamics further undermine coping capacities and social cohesion. A range of responses is underway, led by regional bodies (LCBC), national governments, international partners (UNDP, GEF, World Bank), and local communities, focusing on adaptation, ecosystem restoration, natural resource governance, and resilience-building. However, gaps remain in institutional capacity, climate-security governance, and inclusion of vulnerable groups—particularly women—whose adaptive options are constrained. Strengthening resilience will require integrated climate-security strategies, robust early-warning systems, empowered local institutions, and investments in sustainable livelihoods.
The Gambia Has Decided: A model for intervention, or a missed opportunity?
Recent years have seen increased instances of democratic backsliding across West Africa, particularly through military coups. This Community of West African States (ECOWAS), in collaboration with the African Union (AU), can work proactively together to strengthen democratisation processes. Against this backdrop, this report presents an in-depth case study on The Gambia. In particular, it evaluates the AU- and ECOWAS-led interventions that followed the country’s elections in 2016. In the course of its assessment, the study articulates insights for Africa-led interventions. These draw on an array of tools, including mediation, political missions and military pressure. Another key focus of the report is the changing nature of partnerships between the AU and regional economic communities (RECs) as part of their responses to political crises. This includes examining the extent to which the AU and ECOWAS coordinated efforts to address the constitutional crisis that followed the disputed outcome of the December 2016 polls. The study culminates in a series of key findings. Among these is that the principle of subsidiarity remains ambiguously defined; that coordination between the AU and ECOWAS was uneven and at times duplicative; and that national ownership in The Gambia was insufficiently embedded in the reform process. This suggests that while ECOWAS´ visible and robust intervention was decisive in restoring constitutional order, the AU´s more technical engagement lacked visibility and sustainability. Both actors struggled to align their support in a coherent and mutually reinforcing manner. Over time, this served to reduce how both organisations were able to act as continuous and legitimate actors in the country. These findings offer guidance on how the AU and RECs could partner more effectively to address crises in Africa. Clarifying subsidiarity is a key step. While the term is widely used by the AU and RECs, the key questions of subsidiarity — such as the political dimensions it entails; and how the AU and ECOWAS could jointly address a lack of political will at the member state level — remain unresolved. Other areas of guidance defined in the report include strengthening joint planning and communication; and ensuring that balanced attention is given not only to immediate security concerns, but also longterm governance reform. The study concludes that without deeper institutionalised coordination mechanisms and stronger political will from both continental and national actors, the sustainability of such interventions will remain limited.
The Effectiveness of the SADC Mission in Mozambique (SAMIM)
Rapporten vurderer effektiviteten til SADC Mission in Mozambique (SAMIM), som ble etablert av Southern African Development Community (SADC) i 2021 for å bekjempe ASWJ-opprøret i Cabo Delgado. SAMIM bidro til å svekke opprørernes kapasitet og gjenopprette en viss statlig tilstedeværelse i området. Samtidig slet operasjonen med manglende samsvar mellom mandat og tilgjengelige ressurser, begrenset samarbeid med vertslandet og parallelle operasjoner ledet av Rwanda. Oppdraget nådde aldri flere av sine sentrale mål, blant annet varig territoriell stabilisering, tilstrekkelig luft- og maritim støtte eller langsiktig kapasitetsbygging av mosambikiske styrker. Politiske begrensninger og operative mangler førte til slutt til at styrken ble trukket ut i midten av 2024, til tross for at sikkerhetssituasjonen fortsatt var ustabil.
Safeguarding the WPS Agenda across Africa amid a Changing Global Order
De siste 25 årene har agendaen for kvinner, fred og sikkerhet (WPS) fått stadig større oppmerksomhet i FNs sikkerhetsråd (UNSC). Rådets arbeid har i hovedsak vært rettet mot beskyttelse av kvinner og jenter – snarere enn forebygging eller reell deltakelse. Samtidig har gjennomføringen av agendaen vært ujevn og inkonsekvent på tvers av mandater. De senere årene har økende geopolitiske spenninger, en fremvekst av autoritær politikk og tiltagende antifeministiske strømninger ytterligere svekket WPS-agendaen. Ofte blir den underordnet innenrikspolitiske hensyn. Denne policy briefen vurderer statusen for WPS-agendaen i en tid preget av avtakende giverfinansiering og skiftende globale prioriteringer. Den løfter frem sentrale resultater oppnådd av lokale kvinnenettverk i Afrika, og drøfter hvordan disse fremskrittene kan bevares og videreutvikles under nye politiske og økonomiske rammevilkår. Notatet argumenterer for at arbeidet med å fremme WPS-agendaen i en stadig mer uforutsigbar politisk orden krever en sammensatt tilnærming som tar høyde for globale konflikter, økende ulikhet og en ny autoritær bølge. Dette innebærer å styrke eksisterende rammeverk, utvide agendaens nedslagsfelt til å omfatte flere problemområder, og sikre at kvinners stemmer får reell innflytelse i beslutninger som gjelder fred og sikkerhet.
The Role of Ad Hoc Security Initiatives and Enterprise Security Arrangements in the Protection of Civilians in Africa
Afrikanskledede ad hoc-sikkerhetsinitiativer (ASIs) og virksomhetsbaserte sikkerhetsordninger (ESAs) tilbyr fleksible og raske responser på komplekse trusler, men forblir sterkt militariserte, svakt integrert i AU-rammeverk og dårlig tilpasset standarder for beskyttelse av sivile (POC). Deres vektlegging av opprørsbekjempelse, avhengighet av ekstern støtte og mangel på sivile komponenter undergraver ofte tilliten i lokalsamfunnene og bredere fredsprosesser. Selv om enkelte positive praksiser har fremkommet—som sivil-militært samarbeid i MNJTF og Rwandas lokalsamfunnsrettede innsats i Mosambik—er disse fortsatt ujevne og lite systematiske. Uten en systematisk integrering av AUs POC-politikk, sivile strukturer og politiske strategier vil ASIs og ESAs ha begrenset evne til å levere bærekraftige resultater når det gjelder beskyttelse av sivile.