Tyskland: Europas nye stormakt

Etter det tyske krigsnederlaget i 1945 holdt vesttyske regjeringer en lav internasjonal profil. Heller ikke tyskere flest hadde noe ønske om at landet skulle spille en framtredende rolle: Erfaringene med totalitært styre gjorde at makt ble forbundet med noe negativt. Drømmen ble å leve som i et stort og velstående Sveits, i fred for den problematiske verden der ute. I 1990 ble de to tyske statene gjenforent.  Fem delstater og 16 millioner borgere fra det tidligere kommunistiske Øst-Tyskland (DDR) ble da slått sammen med Vest-Tyskland. Etter gjenforeningen ble det gradvis mer klart at Tyskland med hovedstaden Berlin ville bli Europas nye kraftsentrum.

Det begynte med kunstnerne. De kom fra hele verden for å etablere seg i den tyske hovedstaden. Der var husleien billig og kulturtilbudet enormt. Selv New York Times måtte innrømme at Berlin hadde overtatt tronen som det hippeste stedet på planeten.

Dernest kom tysk økonomi ut av en langvarig depresjon, som var knyttet til den vanskelige gjenoppbyggingen av den østtyske økonomien. Tidligere hadde Europa hatt tre relativt jevnstore økonomier, Vest-Tyskland, Frankrike og Storbritannia. Nå rykket tyskerne kraftig fra, spesielt innen eksportsektoren. Der var de større enn de to andre til sammen.

Etter utbruddet av finanskrisen (HHD 2009) i 2008 måtte også politikerne i Berlin krype ut av skallet. Europa var i krise, dramatiske beslutninger måtte kontinuerlig tas, og Tyskland som den største økonomien fikk hovedrollen. Forbundskansler Angela Merkel skulle snart oppdage at verdens mektigste ledere, fra Beijing til Moskva og Washington, oppfattet Berlin som viktigere enn EU-hovedkvarteret i Brussel. Det var henne Obama og Putin ringte, når de hadde noe presserende på hjertet.

Tysklands nyvunne lederrolle i Europa lå ikke i kortene. Snarere tvert i mot. Etter at seierherrene fra andre verdenskrig okkuperte landet, konstruerte de en forfatning hvor svært mye av makten ble lagt til de 16 delstatene. (Tyskland er en Føderasjon , en føderasjon).  Tanken var at et land uten et sterkt maktsentrum, i liten grad ville kunne opptre som en velkoordinert enhet. I tillegg ble Tyskland innvevet i EU – i så stor grad at landets politikk ble europeisert. Flere generasjoner tyske politikere oppfattet seg som europeere, og Tyskland tok en svært stor del av regningen for de økonomiske kostnadene ved EU-prosjektet.

Meningsmålinger gjennom flere tiår har vist at tyskere flest ser positivt på den europeiske integrasjonen. Det gjør de fortsatt, men da eurokrisen sto på som verst, syntes mange tyskere at EU-samarbeidet begynte å bli en belastning. Mange ønsket også D-marken tilbake. Enkelt forklart tenker tyskerne at de kriserammete europeiske landene hadde levd over evne. De hadde tatt opp mengder av lån uten tanke for morgendagen, og de var heller ikke villige til å øke skattene selv om velferdsstatene ble stadig vanskeligere å finansiere. Resultatet ble en gjeldsvekst som ikke var bærekraftig.

Andre nordeuropeiske land delte denne kriseforståelsen, men det var Angela Merkel som måtte stå fram i rampelyset og kreve kraftige innsparinger av landene i Sør-Europa. Forbundskansleren er dessuten påvirket av en type økonomisk tenkning som står sterkt i Tyskland: ordoliberalismen. Den innebærer at politiske myndigheter må bygge et svært omfattende system av reguleringer for næringslivet, slik at gevinsten ved markedskreftene skal optimaliseres (bli størst mulig). I Merkels og hennes finansminister Wolfgang Schäubles øyne, manglet eurosonen et godt nok reguleringsregime. For eksempel hadde de 18 landene med felles valuta ingen institusjon som kunne overvåke at de opererte med bærekraftige statsfinanser.

Disse faktorene forklarer den tyske regjeringens håndtering av eurokrisen. For det første har den stilt som betingelse for kriserammete land som trenger bistand, at de må få balanse i statsbudsjettene ved å sette tæring etter næring. For det andre har de tatt initiativ til å bygge nye institusjoner som skal forhindre at en tilsvarende krise skal oppstå igjen.

Tyskland er sterkt, men er ikke sterkt nok til å tegne et kart som alle andre skal følge.  EU-institusjonene/ EU-organene er konstruert på en slik måte at man må ha brede allianser og akseptere tydelige kompromisser, for å nå igjennom. Derfor vil det i flere år framover være tautrekninger mellom medlemslandene, når det gjelder hvor stort budsjettmessig handlingsrom landene i  Euro skal ha. Det gjenstår å se om eurolandene kan skape sterke fellesinstitusjoner som svarer til tyskernes ønsker.

Tysklands håndtering av eurokrisen vakte assosiasjoner til den nazibefengte klisjeen (forslitt uttrykk) om tyskerne, at de er strenge ordensmennesker. Under gatedemonstrasjoner i Athen bar noen plakater hvor det var tegnet Hitler-bart på Merkel, og flere europeiske publikasjoner lagde oppslag hvor den tyske forbundskansleren ble framstilt som autoritær, eventuelt en kald og kynisk robot.

Europeere flest, derimot, synes å ha fått et stadig mer positivt syn på Tyskland og tyskere. Ifølge en årlig meningsmåling som gjennomføres av BBC, har Tyskland faktisk vært verdens mest populære land tre av de fire siste årene. Selv britene, som i likhet med nordmenn har problemer med å tenke på Tyskland uten assosiasjoner til andre verdenskrig, vender tommelen opp for dagens tyskere.

Også mange politikere rundt om i Europa ser med beundring mot et Tyskland som har klart å bygge et velfungerende demokrati og en bunnsolid økonomi i en ellers kriserammet samtid. De merker seg spesielt at Tyskland motbeviser hypotesen om at den vestlige verden er dømt til å tape i den globale konkurransen med lavtlønnsland i Asia. Tyskland har ikke bare beholdt sin industri, men klarer også å finansiere en av verdens mest omfattende velferdsstater.

Kontrasten til Storbritannia er spesielt påfallende, hvor den ustabile finansnæringen har erstattet den utflyttede industrien som økonomisk «motor», mens velferdsstaten har blitt kuttet i en slik grad at studenter må betale titusener i året i avgifter for å studere.

Hvis vi skal identifisere årsakene til tyskernes økonomiske suksess, snakkes det gjerne om «Den tyske modellen». Den kjennetegnes ved en rekke forhold:

• Mellomstore, eksportorienterte bedrifter spiller hovedrollen. Da økonomiprofessoren Hermann Simon lagde en liste over alle selskaper som er verdensledende i sine produktkategorier – han kom til 2734 – fant han til sin forbløffelse at nesten halvparten – 1307 - befant seg i ett land – Tyskland. Bare i den lille byen Windhagen med 4260 innbyggere, fins tre verdensledende selskaper. Det gjelder Wirtgen (asfaltfresemaskiner), JK (solbruningsutstyr) og Geutebrück (overvåkningssystemer).

• Næringslivet har sikker tilgang på kapital. Over hele landet fins sparebanker (Sparkassen) som er aktivt engasjerte i det lokale næringslivet, og dermed sikrer kapital til bedrifter med  vekstpotensial. Bankene er som oftest eid av lokale myndigheter, og kan følgelig drives uten rene profitthensyn. Fordelen ved dette kom klart til syne under finanskrisen. Bedrifter over hele Europa opplevde da at bankene strammet inn på utlånene. I Tyskland skrudde sparebankene opp pengestrømmen som et slags motkonjunkturtiltak.

• Utdanningssystemet har sterke koblinger til næringslivet. Over halvparten av de unge tar lærlingekontrakter i den såkalte duale modellen. Der tilbringer de 1–2 dager i uken på yrkesskolen og 3–4 dager i en bedrift. Om lag 60 prosent av lærlingene får fast jobb i bedriften når lærlingtiden er over, og under ti prosent av de som har gjennomført et slikt utdanningsløp, er arbeidsledige ett år etter at de er ferdige. Hele 344 forskjellige yrkesutdanninger, fra baker og snekker til leketøybygger og høreapparatakustiker, kan tas på denne måten. 470 000 bedrifter har sertifiserte lærlingeplasser.  Dette er et vinn-vinn-system både for elevene, bedriftene og samfunnet som helhet. Elevene får de kvalifikasjonene som arbeidsmarkedet etterspør, mens det tyske næringslivet, som kanskje er det mest spesialiserte og innovative i hele verden, får offentlig støtte til å utdanne den arbeidskraften de faktisk trenger.

Det er også flere andre særtrekk ved den tyske modellen, ikke minst det stabiliserende faktum at det råder tverrpolitisk enighet om de lange linjene i den økonomiske politikken, til forskjell fra land som er mer polariserte. Men de ovennevnte tre har nok hovedæren for at Tyskland er «eksportverdensmester». Landet har hatt overskudd på handelsbalansen siden 1952 – og eksporterer i dag omtrent like mye som USA, selv om amerikanerne har en langt større økonomi og fire ganger så mange innbyggere. Kina eksporterer riktignok mest, men slås jevnlig av tyskerne når det gjelder det årlige overskuddet på handelsbalansen.

Tyskland var verdens ledende kulturnasjon i perioden fram til første verdenskrig, og tyskere har funnet opp en overveldende andel av tingene som definerer vår moderne verden (fra TV-apparatet og datamaskinen til bilen og jetmotoren). Men erfaringene med nazismen gjorde at det ble vanskelig å være stolt over å være tysk. Unntaket var den suksessrike økonomiske utviklingen i etterkrigsårene. Et land som lå i ruiner, løftet seg da i løpet av få år til å bli et av verdens rikeste.

Vissheten om at de er gode til å løse utfordringer, gjenspeiles i Tysklands internasjonale rolle. Som en stor handelsnasjon legger de naturligvis mye vekt på å bygge et velfungerende globalt handelssystem, inkludert bekjempelse av skatteparadiser. Men det er på klima- og miljøfeltet de har utmerket seg mest de siste tiårene. Tyskland var førende i arbeidet med å etablere Kyotoavtalen, og landet leder i dag en rekke internasjonale tiltak knyttet til miljøvern og biomangfold. Landet er dessuten verdensledende i innfasingen av fornybar energi, med mål om å nå FNs mål om en reduksjon i klimagassutslippene på 80–85 prosent innen 2050. Allerede i dag klarer de i perioder med gode vind- og solforhold å dekke over halvparten av energiforbruket fra vind- og solkraft.

Til forskjell fra Frankrike og Storbritannia har Tyskland aldri vært noen viktig kolonimakt. De hadde riktignok noen kolonier i kortere perioder, men tyske eliter fikk aldri utviklet en følelse av formynderskap over folk i fjerne land – at de hadde et «sivilisasjonskall» – slik man så i Paris og London. Sammen med erfaringene fra nazitiden, som har skapt sterke pasifistiske strømninger i folket, bidrar dette til å forklare hvorfor tyskerne er mer tilbakeholdne enn sine allierte når det gjelder internasjonale militære intervensjoner.

Tysklands geografiske plassering, som den vestlige stormakten som ligger nærmest Russland, har dessuten gjort at tyskerne har vært mer kompromissvennlig innstilt overfor Moskva enn andre. Under Ukrainakrisen i 2014 var det tyske diplomater som tok føringen i arbeidet med å få russerne til å stanse innblandingen i nabolandet.

Helt siden andre verdenskrig har folk flest i Norge skuet mer mot USA og Storbritannia enn mot kontinentet. I et større historisk perspektiv har vi imidlertid lange tradisjoner for å se til Tyskland. Språkopplæringen på skolen er en talende indikator, hvor engelsk i tiår etter tiår har forskjøvet tysk som det viktigste fremmedspråket.

Men etter den tyske gjenforeningen har forholdet mellom Norge og Tyskland blitt tettere igjen. Et stort antall norske kunstnere har bosatt seg i Berlin, og stadig flere nordmenn besøker den tyske hovedstaden på ferie.

Tyskland er  Norges viktigste partner i Europa og en av Norges aller viktigste handelspartnere, hvilket fører til at det utvikles stadig mer omfattende nettverk og samarbeidsprosjekter. Norsk næringsliv har begynt å oppfordre ungdommen til å lære tysk igjen, og lover spennende jobber til dem som tar utfordringen.

Sist, men ikke minst, har norske utenrikspolitikere funnet ut at Tyskland er den stormakten i verden vi i størst grad deler interessefellesskap med. Landet er mer preget av egalitær tenkning enn andre stormakter  OK og opptatt av å bygge en internasjonal rettsorden. Graden av enighet mellom Norge og Tyskland i internasjonale fora er påfallende stor. Og under den kontroversielle USA-ledede intervensjonen i Afghanistan, var den norske og tyske samfunnsdebatten som speilbilder av hverandre.

Tyskland spiller riktignok i en helt annen liga enn Norge, som medlem i både G7/G8, G20 og EU. Men forholdet mellom landene er blitt så godt at norske politikere nå oppfatter Tyskland som en kanal for norske interesser inn i alle disse internasjonale foraene.

Hovedårsaken til at tyske politikere er lydhøre overfor sine norske kolleger er at de betrakter Norge som en likesinnet partner på mange områder. Gjensidigheten har blant annet kommet til uttrykk ved at tyskerne har villet lære av Norge innen familiepolitikken, for å bøte på en utvikling hvor tyskerne får stadig færre barn. Mange tyskere føler også at de har en nordisk identitet – at de er en del av et nordlig kulturfellesskap i tillegg til det europeiske.

Del av serien Europa i endring

Denne utgaven av Hvor hender det? (HHD) inngår i serien «Europa i endring» som vil tar opp forhold og utviklingstrekk i Europa og EU. Dette vil også si Norges forhold til Europa og EU blant annet slik det kommer til syne i EØS-samarbeidet. I stor grad vil
artiklene komme i tillegg til vanlige årgangers 24 artikler i Hvor hender det?.
Serien «Europa i endring» er et samarbeid mellom Norsk Utenrikspolitisk Institutt, Utenriksdepartementet, og NDLA (Norsk Digital Læringsarena).