Hopp til innhold
NUPI skole

Står den liberale epoken for fall?

30 år etter murens fall er verden mer preget av kontinuitet enn endring, skriver Minda Holm.
Foto: NTB Scanpix
Foto: NTB Scanpix

(Dagsavisen): For fem-seks år siden skrev jeg en masteroppgave hvor jeg argumenterte for at forestillingen om perioden etter 1989 som en gylden liberal epoke var feil. Det var flere tendenser som tydet på at stadig flere stater ville utfordre det liberale demokratiets og det liberale internasjonale samfunnets maktmonopol.

Dette var selvfølgelig ikke en antakelse jeg var alene om, det var bare langt færre som snakket om det i en større systemkontekst da. I anledning 30-årsjubileet for murens fall vil jeg her driste meg til å både være litt etterpåklok, kritisk og personlig.

Hypotesen min om tiden etter 1989 bygde på særlig to empiriske kilder: menneskerettighetsaktivister og demokratiseringsstudier.

Det siste tiåret har aktivister vært vel så informerte om hva som rører seg av politisk utvikling som politikere og forskere. Jeg tror særlig menneskerettighetsorganisasjoner var bedre forberedt på de antiliberale tendensene vi ser i dag.

I tillegg har kritiske stemmer i demokratiseringsstudier lenge påpekt at den politiske utviklingen ikke går i den retningen mange hadde ønsket eller forestilt seg.

Skeptikerne har imidlertid vært i mindretall. Francis Fukuyama, mannen bak den kjente tesen om ‘historiens slutt’ fra 1989, argumenterte for eksempel i 2014 for at det fremdeles ikke fantes noe ideologisk alternativ til det liberaldemokratiske idealet.

Nylige hendelser med Russland ‘hadde ikke implikasjoner utover områdene til det tidligere Sovjetunionen’, sa han i 2014. Han tok feil.

Dette er første del av en kronikk skrevet for Dagsavisen av Minda Holm. Hele teksten leser du gratis på Dagsavisens nettsider.

Andre kronikker av Minda Holm:

Temaer

  • Diplomati
  • Utenrikspolitikk