Hopp til innhold

På det glade nittitallet hadde EØS-generasjonen gode forhandlingskort: Det var bare å kjøpe godteri i taxfree-butikken på vei hjem fra Syden. Utenlandsk valuta måtte uansett brukes opp. Men så kom euroen …

Foto: Stefan Lindblom / TT / NTB Scanpix

Europeisk samarbeid: et vitnesbyrd fra «generasjon EØS»

Passkontrollene forsvant, men det gjorde også taxfree-lykken. Hva betyr europeisk samarbeid for generasjonen som vokste opp med EØS-avtalen?

Personer

Martine Tønnessen
EØS-prosjektmedarbeider i NHO, tidligere KrFU-leder
  • Hva er EØS-avtalen?
  • Hvem er EFTA-landene?
  • Hva er EUs indre marked?
  • Hvordan var det å vokse opp med EØS?

I 1994, da  EØS - Det europeiske økonomiske samarbeidsområde  ble gjeldende for Norge, hadde jeg akkurat fylt fem år. Jeg har vokst opp med denne avtalen og kan dermed sies å være en del av «generasjon EØS».

Likevel er inntrykket at folk på min alder sjelden snakker om europeisk samarbeid. Selv om EØS-avtalen påvirker veldig mye i samfunnet vårt, tenker vi ikke så mye over den. Derfor vil jeg skrive litt om hvordan europeisk samarbeid har påvirket meg.

For ordens skyld skal det nevnes at jeg personlig mener at EØS-avtalen tjener Norge godt. Denne artikkelen er likevel ikke ment som et partsinnlegg i diskusjonen, men en refleksjon rundt hva samarbeidet har hatt å si for livet mitt.

  • Det er sterke og delte meninger om EU og EØS i Norge. For å forstå uenighetene bedre, kan det være nyttig å sammenligne hva organisasjonene Europabevegelsen (for) og Nei til EU (imot) skriver på sine nettsider.

Hva er EØS?

I folkeavstemningene om norsk EU-medlemskap i 1972 og 1994, landet vi på nei begge gangene. I dag er det få som ønsker norsk EU-medlemskap. I november 2019, 25 år etter at forrige folkeavstemning, sa 28 prosent ja og 60 prosent nei.

For EØS-avtalen er tallene motsatt, her ville 61 prosent stemt ja og 20 prosent stemt nei. EØS-avtalen har det aldri være folkeavstemning om, men det er altså bred støtte til den, både i befolkning og blant politikerne.

Men hva er egentlig EØS-avtalen?

Kort sagt er EØS en avtale som sørger for at  EFTA  Norge, Island og Liechtenstein får delta i  Det indre marked i EU (hhd12_15) , på lik linje med landene i EU.

Det betyr at varer, tjenester, kapital og personer fritt kan bevege seg mellom Norge, Island, Liechtenstein og alle EU-landene – uten å hindres av landegrenser. Norske bedrifter skal dermed kunne selge varer til for eksempel Italia, på samme vilkår som italienske bedrifter.

EØS-avtalen er svært omfattende. Den inkluderer fri arbeidsinnvandring (både inn og ut av landet), handel med både varer og tjenester, fri etablering av virksomheter, felles finansmarked og konkurranseregler, i tillegg til felles regler på en lang rekke områder – for eksempel forskning og utdanning. Avtalen omfatter også regler om statsstøtte, konkurranse og offentlige anskaffelser.

Avtalen har vært gjeldende siden 1. januar 1994. EØS har altså påvirket samfunnet vårt i over 25 år. Men det er sjeldent den påvirker deg som individ direkte. I stedet påvirker den ting som igjen påvirker deg. For eksempel når jeg kjøper varer i butikken som er kommet dit uten toll og med sammen kvalitetskrav som ellers i Europa. Jeg kan reise fritt i Europa, søke jobber og studere. Legeutdannelser fra Polen kvalifiserer til legejobber i Norge, og er jeg på ferie kan jeg bruke mobilen som om jeg var i Norge.



Operativsystemet

EØS-avtalen er spesiell fordi den er både «dynamisk» og «ensartet».

Med dynamisk mener vi at avtalen endrer seg forløpende. Når EU lager nye regler på områdene som faller innenfor EØS, legges de til avtalen. Derfor ser EØS-avtalen annerledes ut nå enn den gjorde i 1992. Liv Monica Stubholt og Marius Torstensen Grønnbakk (2019) beskriver EØS-avtalen godt, som et slags operativsystem: 

Etter at EØS er «installert», så virker avtalen stort sett uten at det lenger synes. Et operativsystem styrer alt på en datamaskin, herunder prosessor, minne og lagring. Når man tar i bruk en datamaskin, tar man det derfor for gitt at alt fungerer. Man behøver ikke å huske på å oppdatere innholdet (programvaren), fordi operativsystemet bringer deg alle de oppdateringer som er påkrevet. Du får derfor stadig tilbud om oppdateringer. Skal man være à jour og ha glede av maskinen, har man i realiteten ikke noe valg.

Du kan si at Norge har installert EØS-avtalen, deretter blir oppdateringer sendt fra Brussel («hovedstaden» i EU) hver gang det skjer noe nytt. Dersom vi ved hver endring skulle satt oss ned og forhandlet en ny avtale, ville vi ikke vært ferdige med den forrige før vi måtte begynne på den neste.

EØS-avtalen omfatter regler på svært mange områder. Det gjør at mange av våre lover kommer fra Brussel. I motsetning til EU-landene, har ikke Norge stemmerett når unionen tar beslutninger. Gjennom EØS-avtalen har vi derimot vetorett mot nye bestemmelser fra EU. Det er altså opp til oss om vi vil iverksette dem nasjonalt. Det har vist seg å være svært høy terskel for å si nei. På Stortinget er det flere partier som er imot EØS (Senterpartiet, Rødt og SV er imot, FrP vil reforhandle deler av avtalen), men som likevel stemmer for lovendringene fra Brussel fordi de er enige i dem. De aller fleste endringene som gjøres av EU, blir derfor enstemmig vedtatt på Stortinget. Norge har aldri brukt reserverasjonsretten (vetoretten) vår.

Når vi sier at avtalen er ensartet, betyr det at regelverket skal håndheves og gjennomføres likt i alle land. For eksempel trådte EUs felleseuropeiske regler om bruk av mobiltelefon i kraft sommeren 2017. Før dette var det dyrere å bruke mobiltelefonen din i utlandet enn i Norge. Etter de nye reglene, er det nå ikke lov til å ta ekstra betalt når man befinner seg innenfor EU- og EØS-land. «Roam like home» er derfor noe du har rett på grunnet EØS-avtalen.



Europeisk samarbeid som kjennes på kroppen

Europa er Norges viktigste handelspartner. Det gjør EØS-avtalen til Norges viktigste handelsavtale. 77 prosent av samlet norsk eksport går til EØS-samarbeidspartnerne (EU-landene, pluss Island og Liechtenstein).

Likevel tenker jeg lite på EØS-avtalen i hverdagen. Jeg vet at den har stor påvirkning på norsk eksport, for norske bedrifter og dermed for norske arbeidsplasser, men det er ikke noe jeg snakker med vennene mine om. Jeg tør påstå at hverken jeg eller mine jevnaldrende kan særlig mye om EØS-avtalen. Vi lærte aldri noe om den på skolen. Om EU lærte vi bare litt overordnet om at det som skulle bli EU begynte å komme på plass etter andre verdenskrig. Ikke før jeg begynte på universitetet og tok statsvitenskapelige fag, gikk vi noe i dybden på dette.

Da jeg ville dra på utveksling, begynte vi imidlertid å snakke litt om EØS-avtalen. Det var mye lettere – og billigere – å dra til Italia, Frankrike eller Tyskland, enn å reise utenfor Europa. EØS-avtalen krever at nordmenn behandles likt som andre EU-borgere, som for eksempel betyr lavere skolepenger.

Mye av politikken i Europa, har også konsekvenser for Norge. Men siden Norge ikke er med i EU, og vi ikke snakker så mye om europapolitikken, merker vi likevel lite til det. Derfor må jeg lete litt i hukommelsen for å huske når europeisk samarbeid var noe jeg tenkte spesielt over. Det er faktisk bare to ganger i livet mitt som jeg klarer å komme på: Det var da euroen ble innført, og da vi ikke lenger trengte å vise pass ved kryssing av landegrensene innenfor Schengen-området.



Da taxfree-drømmen knuste

I 2002 innførte mange av EU-landene euro. Det var mye medieoppmerksomhet rundt dette, men det hadde også en direkte konsekvens for mitt liv.

Plutselig skulle vi ikke lenger veksle norske kroner til mark, lire og pesetas, man kunne bare spare pengene som var igjen til neste gang du skulle på tur. Euro bruker man i så mange land at det kan være greit å ha noe liggende. Slik var det ikke mine første ti år – da var det om å gjøre å bruke opp pengene før du forlot landet, for hvem visste når du trengte samme valuta igjen?

Den praktiske konsekvensen av denne endringen var stor for en tiåring: Nå kunne jeg ikke lenger overtale mor og far til å handle litt ekstra på flyplassen på vei hjem fra Syden. Aldri mer skulle jeg stå på taxfree, med de største sjokoladeplatene jeg hadde sett, og ha mulighet til å be om nesten alt jeg ville siden vi uansett måtte bruke opp pengene.

Passkontroll og køene igjennom Europa

Den andre store overgangen er at vi ikke lenger trenger å vise pass like ofte som før. To ganger har jeg kjørt buss gjennom Europa – fra Hamar til Romania. Å krysse landegrenser utenfor Schengen innebærer lange køer. Trailerne som står på lang, lang rekke, én etter én, mens de ventet på å bli inspisert og sluppet gjennom. For turister er ventetiden kjedelig, men for bedrifter som frakter varer, særlig ferskvarer, er ikke køene bare kjedelige, men også en konkurranseulempe. Det sies at «det ingenting som har så dårlig tid som en død laks».

Ved å ha et tettere internasjonalt samarbeid igjennom Schengen, er køene i dag betraktelig kortere. Samtidig er kravene til varene som selges de samme i Norge som i andre europeisk land. Det gjør handelen betydelig lettere.

Foto: Aage Storløkken / VG / NTB Scanpix

Når snakker vi om EØS i dag?

Annet enn disse to litt større endringene, tenker jeg egentlig lite på europeisk samarbeid i hverdagen. I dag dukker EU og EØS først og fremst opp hvis jeg snakker om ting som brexit, «NAV-skandalen», når EU vedtar noe rart, eller når debatten om norsk EU-medlemskap kommer opp. Selv om det er lenge siden vi diskuterte en reell innmelding i EU, har mange en formening om hvorvidt man burde vært medlem eller ikke.

Men ved noen temaer burde europeisk samarbeid være en del av samtalene. For eksempel når vi snakker om klima og hvordan klimautfordringen kan løses. Vi er helt nødt til å samarbeide internasjonalt for å løse klimakrisen, og her har EU vist seg å være bedre på forpliktelser enn nasjonalstatene er på egen hånd. EUs kvotemarked for klimagassutslipp har gitt et system for å få ned utslippene. Dessuten passer EUs byråer på at de store landene ikke sluntrer unna. Spesielt de siste årene har EU vært fremoverlente og offensive når det kommer til å kutte utslipp. 

En svært relevant avtale

Selv om får snakker om EØS-avtalen og tenker på den i hverdagen, er avtalen viktig for Norge. Norsk næringsliv er for eksempel helt avhengig av eksportmulighetene bedriftene får gjennom avtalen. Den skaper arbeidsplasser for folk i hele landet og gir oss varer og tjenester.

På en eller annen måte skal Norge fortsette å samarbeide med EU og andre land. I 2019 er internasjonalt samarbeid helt avgjørende. Vi står overfor store klimautfordringer vi ikke kan løse alene, og verden er tettere sammenvevd enn før.

For «generasjon EØS» har EØS-avtalen alltid vært der. Vi klarer ikke forestille oss verden uten den. Vi har mange meninger om den, men ofte lite kunnskap. Samtidig har jeg kanskje gått glipp av den store debatten om Norge skulle være med eller ikke, men jeg har også fått ta del i utviklingen EØS-avtalen har ført med seg.



Temaer

  • Internasjonal økonomi
  • Handel
  • Regional integrasjon
  • Europa
  • Styring
  • EU

Personer

Martine Tønnessen
EØS-prosjektmedarbeider i NHO, tidligere KrFU-leder

Fakta

EFTA (Det europeiske frihandelsforbund) er en handelsavtale mellom Norge, Island, Liechtenstein og Sveits. EFTA ble først opprettet i 1960 av europeiske land som syntes EEC (en forløper til EU) var for inngripende. Selv om bare fire land er med i dag, var EFTA større før: Både Danmark, Portugal, Storbritannia, Sverige, Østerrike og Finland har tidligere vært EFTA-medlemmer – før de gikk inn i EU.

EØS-avtalen (Avtalen om det europeiske økonomiske samarbeidsområdet) er en avtale mellom EU og tre av de fire EFTA-statene – Norge, Island og Liechtenstein, men ikke Sveits – som sørger for at disse tre landene er likeverdige deltagere i EUs indre marked. Sveits har i stedet sine egne avtaler med EU. EØS-avtalen trådte i kraft 1. januar 1994.

Det indre markedet er et felles marked for EUs medlemsstater, hvor varer, tjenester, kapital og personer kan bevege seg fritt mellom EU-landene, uten å hindres av landegrenser. Felles regler og konkurransevilkår skal bidra til økt verdiskaping og bedre utnyttelse av ressursene. Gjennom EØS-avtalen er også Norge en del av det indre markedet.