Regioner

Reconciling Indonesia’s Climate Ambition: Who Gets to Shape the Policymaking Process?

Indonesia gikk inn i COP30 i Belém i Brasil med mer ambisiøse løfter, men styringsmodellen som genererer disse forpliktelsene har endret seg lite. Etterfølgende nasjonalt fastsatte bidrag (NDC-er) viser større ambisjoner på papiret, men formes fortsatt av en snever teknokratisk krets, begrenset offentlig deltakelse og økonomiske antakelser som prioriterer vekst. Denne ekspertstyrte tilnærmingen avdekker en vedvarende spenning mellom utviklingsprioriteringer og målene i Parisavtalen. For å styrke troverdighet, ambisjonsnivå og gjennomføring før neste runde med forpliktelser og evaluering bør Indonesia: • Utvide involveringen i NDC-arbeidet utover den eksisterende ekspertgruppen. • Bygge en koalisjon for klimatiltak som koordinerer nasjonale og lokale initiativer. • Investere i kapasitetsbygging, samtidig som nasjonal kontroll opprettholdes. • Publisere helhetlige gjennomføringsplaner med tydelig definerte mål og milepæler. • Redusere avhengigheten av skog- og arealbruk ved å fremskynde avkarbonisering av energi- og industrisektoren. • Gjenoppbygge strategisk klimadiplomati for å lede målrettede koalisjoner på COP-møtene.

Når rompolitikk blir sikkerhetspolitikk: Norsk deltakelse i EUs romaktiviteter

Denne rapporten er en evaluering av norsk deltakelse i EUs romaktiviteter utført på oppdrag av Nærings- og fiskeridepartementet. Oppdraget «Evaluering av EUs romprogram (2021-2027)» ønsket å bedre beslutningsgrunnlaget for eventuell videreføring av norsk deltakelse i EUs romaktiviteter for perioden 2028-2034, slik de er beskrevet i Konkurranseevnefondet gjennom «en evaluering av den samfunnsmessige nytten både for Norge og EU ved videre norsk deltakelse». Rapporten viser det norske samfunnets avhengighet av rombaserte kapasiterer, men også hvordan politiske, teknologiske og sikkerhetspolitiske endringer har endret rammene for romvirksomhet og Norges deltakelse i EUs romprogrammer. EU får nå en tydeligere sikkerhetspolitisk rolle, og rompolitikken kobles sterkere til strategisk autonomi. Dette gir Norge nye muligheter, men også mer krevende rammevilkår for deltakelse i europeisk romsamarbeid.

India in the Multilateral System: UN, Bretton Woods and Club Governance

Nordisk drejning i nordområderne

I Norges nye nordområdestrategi har Norden fått en mer fremtredende rolle. Hva betyr det – for nordområdene og for nordisk samarbeid?

Handlingsrom og norsk støtte til kvinner, fred og sikkerhet i Afghanistan og Sudan

Denne fokusartikkelen ser på hvordan norsk støtte til gjennomføringen av KFS-agendaen i Afghanistan og Sudan påvirkes av faktorer som krig, humanitære kriser og demokratisk tilbakegang. I artikkelen ser forfatterne nærmere på hvilke faktorer som påvirker støtten som gis, og hvordan de relevante aktørene responderer på endringer i rammebetingelsene. Forfatterne finner at arbeidet påvirkes av endringer i det politiske handlingsrommet, inkludert væpnet konflikt og demokratisk tilbakegang. Situasjonen er noe ulik i de to landene, men i begge land ser vi at fravær av offisielt samarbeid med landenes sentrale myndigheter fordrer at Norge må ha en mer fleksibel tilnærming til KFS-arbeidet og ofte rette innsatsen mer mot lokalt nivå. I både Sudan og Afghanistan ser vi at det er lokale variasjoner når det gjelder humanitær tilgang samt vilje til å jobbe med KFS-agendaen. Det finnes med andre ord handlingsrom for Norge til å fortsette å jobbe med gjennomføring av KFS-agendaen i disse kontekstene, selv om dette i land rammet av krise og konflikt ofte må gjøres på en annen måte enn i land hvor Norge og utenrikstjenesten har en ambassade eller offisielt samarbeid med lokale myndigheter.

Kvinner, fred og sikkerhet i norsk utenrikspolitikk: En politikk med vikeplikt?

Norge har de siste 25 år vært en viktig støttespiller og pådriver for det globale arbeidet med å gjennomføre KFS-agendaen, og har bygd seg opp betydelig status som en ledende aktør på dette feltet. Når vi markerer 25-årsjubileumet for FN-resolusjon 1325, ser vi at det internasjonale verdibaserte fellesskapet som har lagt grunnlaget for slik statusbygging er i stor endring. Dette innebærer at støtte til KFS-agendaen muligens ikke vil gi samme uttelling i form av internasjonal status og utenrikspolitisk kapital i årene som kommer. I denne artikkelen gjør vi rede for hvilken plass kvinner, fred og sikkerhet (KFS) har hatt – og har – i norsk utenrikspolitikk, og spør: Hvordan vil et økt fokus på sikkerhetspolitiske problemstillinger hjemme og i vårt nærområde påvirke arbeidet med KFS i utenrikspolitikken? Vil Norge ha evne og vilje til fortsatt å spille en ledende rolle globalt på KFS i den turbulente geopolitiske situasjonen verden nå befinner seg i? Norges status som som ledende aktør på KFS gir en særlig god forutsetning for å ta arbeidet videre, men dette vil kreve en tilnærming som er tilpasset de endrede internasjonale rammebetingelsene, og en vilje til å føre en politikk der avkastningen, i alle fall i form av status og utenrikspolitisk kapital, kanskje ikke kommer like raskt.