Respons - utenrikspolitikk for en ny tid
Regjeringen har besluttet å gjennomføre en landsomfattende konferanseserie for en fremtidsrettet og inkluderende utenrikspolitikk. NUPI bistår Utenriksdepartementet med gjennomføringen...
The Paris Agreement’s inherent tension between ambition and compliance
Partene i Parisavtalen møter et økende sosialt press for å heve ambisjonene sine, og dermed redusere gapet mellom individuelle løfter og kollektive temperaturmål. Selv om dette er avgjørende for å stimulere til positiv endring, spesielt siden Parisavtalen mangler en håndhevingsmekanisme, er det også viktig å vurdere hvilke negative konsekvenser sosialt press kan føre med seg. For det første kan det undergrave Parisavtalens fleksibilitet, som lar land utforme sine bidrag i henhold til nasjonale forhold og evner. For det andre kan det føre til omfattende mislighold ved å oppfordre til løfter som de berørte landene ikke ønsker, eller til og med ute av stand til, å oppfylle. Skulle det skje, kan tilliten til Parisavtalen og dens institusjoner svikte. Det er derfor behov for ytterligere forskning for å identifisere rammebetingelsene for sosialt press til å fungere effektivt innenfor internasjonal klimapolitikks domene.
Lansering av Senter for geopolitikk
Rivaliseringen mellom stormaktene blir stadig mer intens. Hvordan påvirker det Norge? Det skal noen av landets fremste forskere på sikkerhets- og geopolitikk finne ut av. Torsdag 26. oktober lanseres Senter for geopolitikk.
Lansering av Senter for geopolitikk
Rivaliseringen mellom stormaktene blir stadig mer intens. Hvordan påvirker det Norge? Det skal noen av landets fremste forskere på sikkerhets- og geopolitikk finne ut av. Torsdag 26. oktober lanseres Senter for geopolitikk.
The Paris Agreement’s inherent tension between ambition and compliance
Parties to the Paris Agreement face mounting social pressure to raise their ambition, thereby reducing the gap between individual pledges and collective temperature goals. Although crucial for inciting positive change, especially given that the Paris Agreement lacks an enforcement mechanism, it is also important to consider social pressure’s potential negative unintended consequences. First, it might undermine the Paris Agreement’s celebrated flexibility, which allows countries to design their Nationally Determined Contributions according to domestic conditions and capabilities. Second, it might result in widespread noncompliance by inciting pledges that the countries concerned prove unwilling or even unable to fulfill. Should that happen, confidence in the Paris Agreement and its institutions might falter. Further research is therefore needed to identify the scope conditions for social pressure to work effectively in the domain of international climate policy.