Public–Private Development Cooperation: Interface and Conflicting Logics in the Formation of a Strategic Partnership

I denne artikkelen tar Jon Harald Sande Lie for seg offentlig-privat samarbeid (PPP) i bistandssektoren og hvordan dette kan føre til at offentlige bistandsmidler, egentlig ment for fattigdomsbekjempelse, ender opp med å fremme norske private aktørers interesser i Etiopia. Mer overordnet handler den om hvordan PPP-agendaen i bistandssektoren etablerer relasjoner mellom aktører med konkurrerende logikker som vanskelig lar seg forene i praktisk partnerskap og som dermed bidrar PPP i praksis til å undergrave PPP-agendaens hensikt. Empirisk handler artikkelen om Norads innovative strategisk partnerskapsprogram for å koble norsk næringsliv sammen med bistandsaktører i såkalte ‘public-private partnerships’ (PPP); og den handler om hvordan det offentlige Norge med kronprinsparet i spissen ledet an en større næringslivsdelegasjon til Etiopia på søken etter investeringsmuligheter og kontrakter. Og den handler om Yaras visjon om å utvinne pottaske for kunstgjødselproduksjon i Dallol, i Etiopias Afar-ørken – et prosjekt de var villige til å investere en milliard dollar i, men som de etter sigende endte med å selge for en dollar. Og den handler om det strategiske partnerskapet mellom Utviklingsfondet og Yara, og om hvordan ambisjonen og presset om å få til et strategisk partnerskap gjorde at Utviklingsfondet engasjerte seg i et bistandsprosjekt utenfor sitt etablerte kompetanseområde: om å renovere en yrkesskole, fra pensum til infrastruktur, for å kunne gi lokale ungdom utdannelse og dermed Yara bedre tilgang på kvalifisert arbeidskraft. Samtidig er det ikke det artikkelen egentlig handler om. Egentlig handler artikkelen om PPP-agendaen i praksis. PPP er ikke nytt, men det representerer et nytt mantra i bistandssektoren, hvor viktigheten etableres i og av bærekraftsmålene (nr. 17) hvor offentlig-privat samarbeid ansees som avgjørende for å frigjøre det årlige behovet for 2,5 billioner dollar for å realisere de 16 andre SDGene. PPP ser bra ut på tegnebrettet, men kart og terreng er ikke det samme. Artikkelen går forbi det offisielle nivået, hva som står i kontrakter, og som ytres i festtaler, til å se på PPP i praksis og hva som skjer i møtepunktet mellom offentlig og private aktører. Artikkelen viser hvordan private og bistandsaktører følger to forskjellige logikker og ansvarlighetsregimer, som vanskelig lar seg forene i praksis og i reelt partnerskap. Bistanden følger en ‘not for profit’-logikk, hvor organisasjonen forholder seg til et dobbelt ansvarlighetsregime: ‘oppover’ til bevilgende myndigheter og deres krav, og ‘nedover’ til mottagerne og deres rettigheter, behov og ønsker. Private aktører derimot, har en ‘for profit’-logikk der de i all hovedsak står til ansvar overfor investorer og eiere. Disse forskjellene gjør reelt partnerskap vanskelig. Således viser artikkelen til en mer fundamental utfordring med offentlig-privat samarbeid i bistandssektoren: at koblingene mellom aktørene, praksisene og kunnskapsfeltene som PPP-agendaen iscenesetter bidrar til å undergrave PPP i praksis. Artikkelen viser således hvordan et offentlig finansiert bistandsprosjekt blir en proxy for private interesser, men ikke nødvendigvis pga. dårlige intensjoner eller motstridende interesser blant de involverte aktørene, men heller som et resultat av de praksisene og kunnskapskampene som PPP agendaen produserer i praksis.