Utenriks- og sikkerhetspolitiske holdninger i valgåret 2025
Verden er i rask endring og de siste månedenes nyhetsbilde har vært særlig preget av frykt, usikkerhet og konflikt. Russlands angrepskrig mot Ukraina føres fremdeles med stor styrke og Norge har i 2025 økt støtten til Ukraina betraktelig. Israels krig mot Hamas fortsetter og fikk våren 2025 en ny dimensjon da landet også angrep Iran. Norge har overfor Israel vært et av de mest åpent kritiske landene i Europa. Gjennom vinteren har Norges viktigste allierte, USA, sådd stor tvil og skapt usikkerhet knyttet til samholdet i det transatlantiske sikkerhetsfellesskapet. I tillegg har Donald Trump satt i gang et handelspolitisk tollkappløp som stadig er en kime til bekymring i Norge, Europa, og verden ellers. Mot dette bakteppet, og gitt at det gjennomføres stortingsvalg den 8. september i år, er det igjen tid for å ta tempen på de utenrikspolitiske holdningene i Norge. Derfor har NUPI gjennomført en opinionsundersøkelse der befolkningen har fått ta stilling til en rekke saker som preger internasjonal politikk. Vi kalte rapporten fra 2024 for «status-quo folket i en internasjonal brytningstid» fordi tross de store endringene i verdenspolitikken, var det lite endring å spore i den norske befolkningens utenrikspolitiske holdninger. Det inntrykket står seg også i denne rapporten, men med ett stort unntak: det er en betydelig endring i nordmenns holdning til samarbeidet med USA. Før valget i 2021 og sist i 2024-undersøkelsen mente opp mot halvparten av befolkningen at Norge burde samarbeide mer med USA mens omtrent en fjerdedel ønsket at Norge burde samarbeide mindre med USA. Dette forholdet har nå blitt snudd på hodet: kun 25 % ønsker mer samarbeid med USA, mens 42 % av befolkningen mener at Norge burde samarbeide mindre med USA. Den endrede holdningen til samarbeid med USA ser vi også spor av i andre deler av materialet, befolkningen virker generelt mer skeptisk til å følge USA-ledet politikk. I denne undersøkelsen har vi også inkludert to nye spørsmål for å måle om det er et stemningsskifte på gang i velgernes syn på utenrikspolitikken. I podkaster og på voksende alternative plattformer har det blitt hevdet at den såkalte konsensusen i norsk utenrikspolitikk står for fall fordi befolkningen er i utakt med myndighetene. Våre funn indikerer ikke noe slik stemningsskifte. De politiske skillelinjene i nordmenns syn på utenrikspolitikken er kjente, og det er ingen indikasjoner på grunnleggende konflikt eller mistillit knyttet til Norges utenriks- og sikkerhetspolitikk. De holdningene og holdningsendringene vi ser er som forventet ut fra tidligere NUPI-undersøkelser og opinionsundersøkelser ellers.
What can a National Action Plan on Women, Peace and Security do for Colombia?
Colombia lanserte sin første nasjonale handlingsplan for resolusjon 1325 i november 2024, etter en inkluderende prosess der over 1 500 kvinner fra ulike deler av landet deltok. Blant colombianske kvinneorganisasjoner er det delte meninger om hvor nyttig planen er. Noen frykter at den kan ta oppmerksomhet bort fra fredsavtalen fra 2016, mens andre mener den kan bidra positivt til å få gjennomført kjønnsbestemmelsene i avtalen – et område som har hatt svak framdrift. Gjennomføringen av handlingsplanen skjer i en krevende politisk kontekst, preget av økende konfliktnivå, mislykkede fredsforhandlinger og kommende valg. Dette skaper betydelige utfordringer for iverksettingen av planen. Det internasjonale samfunnet kan spille en viktig rolle i å støtte gjennomføringen, blant annet gjennom støtte til koordinering og overvåking, og gjennom bevisstgjøring og faglig bistand. Dette notatet gir en oversikt over hvordan planen ble utviklet, dagens politiske kontekst, og hvilke utfordringer som ligger foran i arbeidet med å realisere Colombias 1325-handlingsplan.
Arendalsuka: Verden med Trump – hva nå, Norge?
Hva betyr Trump 2.0 for Norges forhold til Europa og USA? Hvordan påvirkes utenrikspolitikken, Arktis og vår egen sikkerhet?
Et splittet Vesten
Hva er det som skjer med verden for tida? Vi er usikre på om vi fortsatt kan stole på vår nærmeste allierte, og det vestlige fellesskapet er under...
Europa må ta ansvar i Ukraina
De amerikanske forsøkene på forhandlinger mellom Russland og Ukraina har strandet. Russland gjentok sine urealistiske krav og avslo våpenhvilen som Ukraina og USA foreslo. Fordi Trump ikke vil legge press på Russland, har prosessen ebbet ut i ingenting. Europa må ta lederrollen bak en strategi for forsvar mot russisk ekspansjon. Strategien må sørge for at Ukraina ikke taper krigen, men lykkes i å forsvare hele Europas sikkerhet, politiske stabilitet og videre utvikling. Ukraina kan ikke forventes å forsvare kontinentet uten støtte – et skjebnefellesskap forener Europa og Ukraina.
Hybrid Frontlines: Russian Threats and the Future of Maritime Infrastructure in the Black Sea and the North Sea
Denne studien analyserer risikobildet knyttet til kritisk maritim infrastruktur i to regioner som er sentrale for Europas energisikkerhet: Svartehavet og Nordsjøen. Studien viser hvordan Russland benytter hybride virkemidler – fra sabotasje og dataangrep til informasjonsoperasjoner – for å fremme sine geopolitiske interesser, og dermed undergraver stabiliteten og sikkerheten til undersjøisk energi- og kommunikasjonsinfrastruktur. Gjennom en komparativ tilnærming undersøker studien hvordan Romania og Norge – to NATO-medlemmer i frontlinjen av denne strategiske rivaliseringen – responderer på disse utfordringene, og den presenterer konkrete politiske anbefalinger for å styrke robustheten i kritisk maritim infrastruktur. Studien er en del av prosjektet Strategic Initiative for Defending Critical Maritime Infrastructure (SIDMI), som gjennomføres i samarbeid mellom New Strategy Center og Norsk Utenrikspolitisk Institutt.
Securing the Frontlines: Experimentalist Governance for Critical Maritime Infrastructure in the Black Sea and North Sea
Spredningen av hybride trusler utfordrer både nasjonal sikkerhet og de institusjonelle fundamentene for styring. Denne spenningen er særlig tydelig i det maritime domenet, der kritisk infrastruktur som undersjøiske kabler, offshore plattformer og rørledninger under havbunnen fungerer både som økonomiske livslinjer og geopolitiske brennpunkt. Slik infrastruktur er i økende grad utsatt for hybride operasjoner som utnytter juridiske gråsoner, vanskeligheter med attribusjon og sømmene mellom sivile, militære og private aktører. Tradisjonelle modeller for sikkerhetsstyring, basert på klare jurisdiksjonsgrenser, sentralisert kommando og rigide rammeverk, har begrenset evne til å håndtere våpenisert tvetydighet og trusler som opererer under terskelen for åpen konflikt. Etter hvert som slike under-terskel-trusler utvikles og raffineres, blir det tydeligere at dagens institusjonelle responsapparater har strukturelle svakheter, blant annet sektorbaserte siloer, manglende informasjonsdeling og ansvarlighetsmekanismer som ikke er tilpasset dynamiske krisesituasjoner. Dette working paperet undersøker behovet for mer adaptive styringsmodeller som kan håndtere denne usikkerheten, kompleksiteten og den sektorgjennomgående gjensidige avhengigheten som preger dagens trusselbilde. Det drøftes særlig hvordan eksperimentell styring (experimentalist governance, EG) kan tilby en hensiktsmessig arkitektur for koordineringen av forsvaret av kritisk maritim infrastruktur (CMI) i møte med hybrid aggresjon. Forfatterne analyserer to ulike kasus: Norge, med sin modne institusjonelle kapasitet, tette nettverk av undersjøisk infrastruktur og nære integrasjon med NATO og EU-partnere; og Romania, som ligger ved Svartehavets rand, der nye offshore energiprosjekter møter et flytende og omstridt sikkerhetsmiljø.